folk: Eller: «sjelene til folk». – Se Tillegg A2 og Ordforklaringer: «Sjel».

Jehova ga dem kraft til å forkynne med frimodighet: Bokstavelig: «de forkynte med frimodighet på Herren». (Se Tillegg C.) Ut fra sammenhengen i Apg 14:3 forstår man det slik at preposisjonen epị («på») betegner årsaken til, eller grunnlaget for, at disiplene forkynte frimodig. Resten av dette verset viser at Gud bekreftet, eller ga vitnesbyrd om, at det de forkynte, virkelig var hans ord, og at han godkjente og støttet deres forkynnelse. (Se også Apg 4:29–31.) Det greske uttrykket for «på Herren» brukes også i Septuaginta som gjengivelse av uttrykk der tetragrammet forekommer i den hebraiske grunnteksten. (Sl 31:6 [30:7, LXX]; Jer 17:7) I tråd med dette mener noen at uttrykket også overbringer tanken om å forkynne «i tillit til Jehova». – Se Tillegg C3 innledning; Apg 14:3.

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

Zevs: Se Ordforklaringer.

Hermes: En gresk gud, som man mente var sønn av Zevs. Hermes ble betraktet som gudenes budbringer, og man regnet ham for å være en klok rådgiver for de mytologiske heltene og for å være guden for handel, veltalenhet, gymnastikk, søvn og drømmer. Fordi Paulus førte ordet, trodde innbyggerne i den romerske byen Lystra at han var guden Hermes. Dette harmonerer med forestillingen om at Hermes var veltalende og gudeverdenens budbringer. Interessant nok blir flere ord som er beslektet med navnet Hermes, brukt i Bibelen om det å oversette eller forklare noe. (Noen eksempler er det greske verbet hermeneuo, som er gjengitt med «oversatt» i Joh 1:42 og «betyr» i He 7:2, og substantivet hermenịa, som er gjengitt med to former av verbet «oversette» i 1Kt 12:10; 14:26; se også studienote til Lu 24:27.) I nærheten av der oldtidens Lystra lå, har arkeologer blant annet funnet en statue av guden Hermes og også et alter viet til Zevs og Hermes. Hermes tilsvarte romernes gud for handel, Merkur.

kranser: Presten i Zevs-templet kan ha tenkt å sette disse kransene på hodet til Paulus og til Barnabas, slik man noen ganger satte kranser på avguder, eller han kan ha tenkt å sette dem på seg selv og offerdyrene. Slike kranser ble vanligvis laget av løv og blomster, men noen ble laget av ull.

disiplene: Eller: «disiplenes sjeler». – Se Tillegg A2 og Ordforklaringer: «Sjel».

utnevnte: Her viser Bibelen at det var reisende tilsynsmenn, i dette tilfellet Paulus og Barnabas, som utnevnte eldste. Det gjorde de etter at de hadde bedt og fastet, noe som viser hvor alvorlig de så på det å foreta slike utnevnelser. Titus og etter alt å dømme Timoteus var også med på å utnevne menn til «eldste» i menighetene. (Tit 1:5; 1Ti 5:22) Det greske ordet som her er gjengitt med «utnevnte», kheirotonẹo, betyr bokstavelig «å rekke ut hånden» eller «å rekke opp hånden». Ut fra den betydningen har noen oppfattet det slik at de eldste ble valgt av menigheten ved håndsopprekning. Men dette greske ordet brukes også i en mer generell betydning, der ordet ikke angir noe om hvordan utnevnelsen ble foretatt. Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, bekrefter at ordet kunne ha en slik betydning, for i Antiquities of the Jews, bok 6, kap. 4 og 13 (Loeb 6:54 og 6:312), bruker han det samme greske verbet om det at Gud utnevnte Saul til konge. Saul ble ikke valgt til konge ved håndsopprekning i Israels menighet. Nei, Bibelen sier at profeten Samuel helte olje over Sauls hode og sa: «Jehova har salvet deg til leder.» Dette viste at Saul var blitt utnevnt av Jehova Gud. (1Sa 10:1) Ifølge den grammatiske oppbygningen av den greske setningen i Apg 14:23 var det dessuten apostlene Paulus og Barnabas, ikke forsamlingen eller menigheten, som foretok utnevnelsen (bokst.: «rakte ut hendene»). I andre situasjoner, når kvalifiserte menn ble utnevnt til ansvarsfulle stillinger i menigheten i det første århundre, pleide apostlene og andre bemyndigede menn å legge hendene på dem i bokstavelig forstand, en handling som symboliserte bekreftelse, godkjennelse eller utnevnelse. – Se også studienote til Apg 6:6.

eldste: Bokstavelig: «eldre menn». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon, men det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) Akkurat som eldre, modne menn var med på å lede og administrere lokalsamfunn i det gamle Israel, tok åndelig modne menn ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–9) Paulus og Barnabas «var blitt utsendt av den hellige ånd» på denne misjonsreisen, men likevel ba og fastet de før de foretok utnevnelser. Så ‘overga de dem [disse eldste] til Jehova’. (Apg 13:1–4; 14:23) I tillegg til Paulus og Barnabas var Titus og etter alt å dømme også Timoteus med på å utnevne menn til «eldste» i menighetene. (Tit 1:5; 1Ti 5:22) Det sies ikke noe sted at menigheter foretok slike utnevnelser på egen hånd. Menighetene i det første århundre hadde tydeligvis flere eldste som tjente sammen som et ‘eldsteråd’. – 1Ti 4:14; Flp 1:1.

de overga dem til Jehova: Det greske verbet som er gjengitt med «overga», blir også brukt i Apg 20:32, der Paulus sier til de eldste fra Efesos: «nå vet jeg at Gud ... vil beskytte dere» (bokst.: «nå overgir jeg dere til Gud»), og i Lu 23:46, der Jesus sier: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Dette er et sitat fra Sl 31:5, der Septuaginta (30:6, LXX) bruker det samme greske ordet for «overgir», og der Guds navn forekommer i den umiddelbare sammenhengen i den hebraiske grunnteksten. Tanken om å overgi seg til Jehova blir uttrykt flere ganger i De hebraiske skrifter. – Sl 22:8 (bokst.: «Han har overgitt seg til Jehova»); 37:5; Ord 16:3; se Tillegg C3 innledning; Apg 14:23.

Guds ord: Eller: «ordet». De fleste nyere oversettelser bruker her gjengivelsen «ordet» (ton lọgon), som det er god støtte for i håndskriftmaterialet. Men det finnes andre greske håndskrifter som sier «Herrens ord» (ton lọgon tou Kyrịou; se Tillegg C og studienote til Apg 8:25), og enkelte gamle håndskrifter sier «Guds ord». I tillegg er det minst to oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{17, 28} i Tillegg C4) som bruker Guds navn her og har en ordlyd som kan gjengis med «Jehovas ord».

døren til tro: Eller: «troens dør». Jehova åpnet denne billedlige døren ved å gi folk fra nasjonene, eller ikke-jøder, muligheten til å få tro. I bibelsk forstand innbefatter det å få tro tanken om å utvikle tillit som fører til lydige handlinger. (Jak 2:17; se studienote til Joh 3:16.) Paulus brukte ordet «dør» i billedlig betydning tre ganger i brevene sine. – 1Kt 16:9; 2Kt 2:12; Kol 4:3.