Malta: Den greske teksten bruker betegnelsen Melịte, som man i flere hundre år har ment er den samme øya som dagens Malta. Det skipet som Paulus reiste med, ble tvunget sørover av sterk vind, fra Knidos på den sørvestlige spissen av Lilleasia til sørsiden av Kreta. (Apg 27:7, 12, 13, 21) I Apg 27:27 står det at skipet «ble kastet hit og dit på Adriahavet», som på Paulus’ tid sto for et større område enn det vi i dag kaller Adriaterhavet. Det omfattet også Det joniske hav og den delen av Middelhavet som ligger øst for Sicilia og vest for Kreta, og dermed havet ved dagens Malta. (Se studienote til Apg 27:27.) Med tanke på vindretningen i den stormen som ble kalt Eurakylon (Apg 27:14), er det sannsynlig at skipet ble drevet vestover og forliste på øya Malta, sør for Sicilia. I årenes løp har bibelkommentatorer hatt forskjellige meninger om hvilken øy som tilsvarer den Melịte som er nevnt i Bibelen. Én teori går ut på at det kan ha vært en øy i nærheten av Korfu, på vestkysten av Hellas. En annen teori tar utgangspunkt i det greske ordet Melịte og går ut på at det er snakk om Melita Illyrica, nå kjent som Mljet, som ligger i Adriaterhavet, utenfor kysten av Kroatia. Men i betraktning av Bibelens beskrivelse av reisen er det lite sannsynlig at skipet dreide og seilte så langt nord som til Korfu eller Mljet. – Se Tillegg B13.

Innbyggerne der: Eller: «De fremmedspråklige menneskene». I noen eldre bibeloversettelser er det greske ordet som er brukt her, bạrbaros, gjengitt med «barbarene». Gjentagelsen bar bar i det greske ordet overbrakte tanken om stamming, babling, uforståelig prat. Opprinnelig brukte grekerne derfor dette ordet om utlendinger som snakket et annet språk. På den tiden hadde ikke ordet «barbar» betydningen «uvitende eller usivilisert person» eller «vill, grusom og rå person», og det ble heller ikke brukt som uttrykk for forakt. Ordet bạrbaros betegnet rett og slett ikke-grekere til forskjell fra grekere. Noen jødiske skribenter, deriblant Josefus, regnet seg selv blant dem som begrepet omfattet. (Jewish Antiquities, XIV, 187 [x, 1]; Against Apion, I, 58 [11]) Romerne kalte seg selv barbarer til de antok den greske kulturen. Her blir ordet brukt om innbyggerne på Malta, som tydeligvis snakket sitt eget språk, sannsynligvis punisk, et språk som ikke lignet på gresk. – Se studienote til Ro 1:14.

vennlighet: Eller: «menneskevennlighet». Det greske ordet filanthropịa betyr bokstavelig «menneskekjærlighet». Slik vennlighet kan romme tanken om det å ha oppriktig interesse for andre og å vise gjestfrihet ved å dekke andres behov og sørge for at de har det bra. Som det framgår av dette verset, kan mennesker vise denne egenskapen også før de er blitt kjent med Jehova. Det står om et lignende eksempel i Apg 27:3, der det beslektede ordet filanthrọpos brukes om den måten offiseren Julius behandlet Paulus på. I Tit 3:4 brukes det greske ordet filanthropịa om Jehovas følelser. Der er det gjengitt med «kjærlighet til menneskene».

en hoggorm: I dag finnes det ikke hoggormer på Malta. Men som denne beretningen viser, kjente innbyggerne i det første århundre til disse slangene. Det kan være miljøforandringene opp gjennom århundrene eller befolkningsveksten som er skyld i at hoggormene har forsvunnet fra Malta.

Rettferdigheten: Det greske ordet som her er oversatt med «Rettferdigheten», er dịke. Det kan sikte til en gudinne som var en personifisering av hevnende rettferdighet, eller til begrepet rettferdighet. I gresk mytologi var Dike navnet på rettferdighetens gudinne. Man trodde at hun fulgte med på hva menneskene gjorde, og at hun fortalte Zevs om urettferdige ting som var holdt skjult, slik at de skyldige kunne bli straffet. Innbyggerne på Malta kan ha tenkt at Paulus nå, etter å ha overlevd skipbruddet, ble innhentet av guddommelig rettferdighet og straffet ved hjelp av en slange.

Zevs’ sønner: Ifølge gresk og romersk mytologi var «Zevs’ sønner» (gresk: Diọskouroi) Kastor og Polydevkes, tvillingsønner av guden Zevs (Jupiter) og dronning Leda av Sparta. De ble blant annet regnet som sjømennenes beskyttere og redningsmenn. Denne opplysningen om gallionsfiguren på skipet er enda en indikasjon på at beretningen er skrevet av et øyenvitne.

Syrakus: En by med en god havn på Sicilias sørøstkyst, i dag kalt Siracusa. Ifølge den greske historieskriveren Thukydid ble byen grunnlagt av korinterne i 734 fvt. Syrakus var fødebyen til noen av oldtidens kjente personer. Matematikeren Arkimedes, for eksempel, ble født der. I 212 fvt. ble Syrakus erobret av romerne. – Se Tillegg B13.

Puteoli: Denne viktige havnebyen sørøst for Roma lå cirka 10 km vestsørvest for Napoli og kalles i dag Pozzuoli. Man kan fremdeles se omfattende ruiner av en gammel molo der. Josefus omtaler stedet ved det gamle navnet Dicaearchia og sier at det fantes en jødisk koloni der. (Jewish Antiquities, XVII, 328, xii, 1) Paulus var innom Puteoli da han var på vei til Roma for å bli ført fram for keiseren omkring år 59. Skipet kom fra Regium (som i dag heter Reggio di Calabria), en havneby på sørspissen av Italia, rett overfor Sicilia, omkring 32 mil sørsørøst for Puteoli. I Puteoli traff Paulus og reisefellene hans noen kristne brødre som ba dem om å bli hos dem i en uke. (Apg 28:14) Dette tyder på at Paulus hadde en viss frihet selv om han var fange. – Se Tillegg B13.

Deretter fortsatte vi mot Roma: Reisen fra Puteoli til Roma, som lå 245 km unna, kan ha tatt opptil en uke. Fra Puteoli gikk Paulus og reisefellene hans sannsynligvis til Capua, og derfra kan de ha fulgt landeveien Via Appia den 212 km lange strekningen til Roma. Via Appia var oppkalt etter den romerske statsmannen Appius Claudius Caecus, som begynte å bygge den i 312 fvt. Veien knyttet Roma til havnebyen Brundisium (i dag Brindisi), porten til Østen. Mye av veien var brolagt med store lavablokker. Det varierte hvor bred veien var. Noen steder var den mindre enn 3 m bred, og andre steder var den over 6 m bred. Generelt sett var den anlagt slik at to vogner som kjørte i hver sin retning, kunne passere hverandre uten problem. Fra visse punkter langs veien kunne man se Middelhavet. En del av strekningen gikk over De pontinske sumper, et myrområde som fikk en romersk skribent til å beklage seg over all myggen og den motbydelige stanken der. Det var bygd en kanal langs veien, så når veien var oversvømt, kunne man reise gjennom området med kanalbåt. Like nord for disse sumpene lå Appius-torget, omkring 65 km fra Roma, og De tre vertshus, en rasteplass for reisende cirka 50 km fra byen.

Appius-torget: Eller: «Appius-forumet». Latin: Appii Forum. En markedsplass omkring 65 km sørøst for Roma. Dette var et velkjent stoppested på den berømte romerske landeveien Via Appia, som gikk fra Roma over Capua til Brundisium (vår tids Brindisi). Både veien og torget var oppkalt etter ham som anla den første delen av veien, Appius Claudius Caecus, som levde på 300-tallet fvt. Ettersom reisende fra Roma som regel gjorde et opphold på dette stedet etter den første reisedagen, ble det snart et travelt handelssenter og en livlig markedsby. Stedet lå dessuten ved en kanal som gikk langs veien, og som krysset De pontinske sumper. Det fortelles at de reisende ble ført over kanalen om natten i prammer trukket av muldyr. Den romerske dikteren Horats beskrev hvor ubehagelig reisen var, og beklaget seg over froskene og myggen. Han sa også at Appius-torget var «fullt av fergemenn og gjerrige vertshusholdere». (Satires, I, V, 1–6) Til tross for alt dette sto en gruppe brødre fra Roma der og ventet glade og forventningsfulle på Paulus og reisefellene hans. De ville gjerne følge dem det siste stykket og sørge for at de kom trygt fram til Roma. I dag ligger den lille landsbyen Borgo Faiti ved Via Appia på det stedet der Foro Appio, eller «Appius-forumet», en gang lå. – Se Tillegg B13.

De tre vertshus: Eller: «Tres Tabernae». Latin: Tres Tabernas. Denne rasteplassen, som også er omtalt i andre skrifter fra oldtiden, lå ved Via Appia. Stedet ligger omkring 50 km sørøst for Roma og 15 km fra Appius-torget. I dag er det noen få romerske ruiner igjen på stedet. – Se Tillegg B13.

keiseren: Se studienote til Apg 26:32.

denne sekten: Se studienote til Apg 24:5.

ved å vitne grundig om Guds rike: Eller: «ved å avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike». Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienoter til Joh 1:7; Apg 1:8.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. – Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16.

dette budskapet om frelse fra Gud: Eller: «dette, det midlet som Gud frelser ved; denne frelsen fra Gud». Det greske ordet sotẹrion brukes ikke bare om frelse, men også om det midlet som frelsen, eller redningen, gis gjennom. (Lu 2:30; 3:6; fotnoter) I utvidet betydning kan det også sikte til budskapet om hvordan Gud skal frelse menneskeheten.

Noen senere greske håndskrifter og noen gamle oversettelser til andre språk tilføyer: «Og da han hadde sagt dette, gikk jødene sin vei mens de diskuterte heftig seg imellom.» Men disse ordene står ikke i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene og er tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten til Apostlenes gjerninger. – Se Tillegg A3.

Så ble han to hele år: I løpet av denne toårsperioden skrev Paulus sitt brev til efeserne (Ef 4:1; 6:20), til filipperne (Flp 1:7, 12–14), til kolosserne (Kol 4:18), til Filemon (Flm 9) og etter alt å dømme også til hebreerne. Det ser ut til at Paulus ble løslatt fra husarresten rundt år 61, da han trolig fikk sin sak behandlet – kanskje framfor keiser Nero eller en av hans representanter – og ble erklært uskyldig. Slik man kunne vente av Paulus, fortsatte han å være aktiv. Han kan ha foretatt sin planlagte reise til Spania i denne perioden. (Ro 15:28) Omkring år 95 skrev Clemens Romanus at Paulus reiste «til det ytterste Vesten», det vil si den vestligste delen av Romerriket. I de tre brevene Paulus skrev etter at han var blitt løslatt fra husarresten (1. og 2. Timoteus og Titus), får vi vite at han sannsynligvis besøkte Efesos, Kreta, Makedonia, Milet, Nikopolis og Troas. (1Ti 1:3; 2Ti 4:13, 20; Tit 1:5; 3:12) Noen mener at det var i Nikopolis i Hellas at Paulus igjen ble arrestert, og at han var fange i Roma igjen omkring år 65. Denne gangen viste Nero tydeligvis ingen barmhjertighet. Roma var blitt herjet av brann året før, og ifølge den romerske historieskriveren Tacitus la Nero med urette skylden på de kristne. Nero satte så i gang en brutal forfølgelse av dem. Da Paulus skrev sitt andre og siste brev til Timoteus, regnet han med at han snart skulle bli henrettet, så han ba Timoteus og Markus om å komme til ham så snart som mulig. På dette tidspunktet viste Lukas og Onesiforos stort mot og satte livet på spill for å besøke Paulus og styrke og oppmuntre ham. (2Ti 1:16, 17; 4:6–9, 11) Paulus ble sannsynligvis henrettet omkring år 65. Både ved sitt liv og ved sin død var Paulus et enestående vitne – han gjorde kjent «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». – Apg 1:1.

forkynte: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe. Temaet for de kristnes forkynnelse var Guds rike. Uttrykket «Guds rike» forekommer seks ganger i Apostlenes gjerninger. Den første forekomsten er i Apg 1:3, der det står at Jesus fortalte om Guds rike i de 40 dagene mellom sin oppstandelse og sin himmelfart. Guds rike fortsatte å være det temaet som dominerte apostlenes forkynnelse. – Apg 8:12; 14:22; 19:8; 28:23.

med stor frimodighet: Eller: «med stor fritalenhet (fryktløshet)». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Fra begynnelsen til slutten av Lukas’ beretning er det tydelig at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

uten at noen hindret ham: Eller: «fritt». Apostlenes gjerninger slutter i denne positive tonen. Selv om Paulus satt i husarrest, fortsatte han åpent å forkynne og undervise. Ingenting kunne hindre at budskapet om Riket ble utbredt i Roma. Dette er en passende avslutning på Apostlenes gjerninger. Boken forteller hvordan den hellige ånd ga de kristne i det første århundre kraft til å gå i gang med historiens største forkynnelseskampanje, det å utbre det gode budskap om Guds rike «til de fjerneste områdene på jorden». – Apg 1:8.