Johannes 13:1–38
Fotnoter
Studienoter
påskehøytiden: Det vil si påsken i år 33. – Se studienote til Joh 2:13.
hadde elsket: Kjærlighet er et gjennomgående tema i resten av kapitlene i Johannes’ evangelium. I de 12 første kapitlene av Johannes’ beretning brukes det greske verbet agapạo (å elske) og substantivet agạpe (kjærlighet) til sammen 8 ganger. Men i Johannes, kapitlene 13–21, forekommer disse ordene totalt 36 ganger. Jesu dype kjærlighet til sin Far og til sine disipler kommer tydeligere til uttrykk i disse siste kapitlene i Johannes’ evangelium enn noe annet sted. Alle de fire evangelieberetningene viser for eksempel at Jesus elsker Jehova, men det er bare Johannes som skriver at Jesus sa rett ut: «Jeg elsker min Far.» (Joh 14:31) Og mens Jesus veileder disiplene for siste gang, sier han ikke bare at Jehova elsker ham, men han forklarer også hvorfor. – Joh 15:9, 10.
elsket dem helt til det siste: Det greske uttrykket som er brukt her, sikter sannsynligvis til slutten av Jesu liv som menneske. Men andre mener at det greske uttrykket i denne sammenhengen betyr: «elsket dem fullstendig; elsket dem hele tiden».
bandt det rundt livet: Det var vanligvis en slaves oppgave å vaske og tørke andres føtter. (Joh 13:12–17) Ved å utføre denne simple oppgaven underviste Jesus disiplene på en uforglemmelig måte. Han lærte dem noe viktig om hvilken innstilling Jehova vil at hans tjenere skal ha. Apostelen Peter, som var til stede denne kvelden, kan ha hatt denne hendelsen i tankene da han senere formante sine trosfeller: «Dere skal alle kle dere i [eller: «binde opp om dere med»] ydmykhet». – 1Pe 5:5; fotn.
vaske disiplenes føtter: I det gamle Israel var sandaler det vanligste fottøyet. Sandalene besto ikke av stort mer enn en såle som ble festet til foten og ankelen med remmer. Ettersom veiene og markene var støvete eller gjørmete, var det ikke til å unngå at folk ble skitne på føttene. Det var derfor vanlig at man tok av seg sandalene når man kom inn i et hus, og en gjestfri vert ville sørge for at gjestene fikk føttene vasket. Bibelen omtaler denne praksisen en rekke ganger. (1Mo 18:4, 5; 24:32; 1Sa 25:41; Lu 7:37, 38, 44) Da Jesus vasket disiplenes føtter, brukte han denne skikken til å vise dem hva det innebærer å være ydmyk og tjene hverandre.
som han hadde bundet rundt seg: Se studienote til Joh 13:4.
dere er rene: Disiplenes Herre hadde nettopp vasket føttene deres, så hver og en av dem var helt ren fysisk sett. Men en av dem var åndelig uren. I likhet med de hyklerske fariseerne som renset beger og fat utvendig, men lot dem være skitne innvendig, var Judas Iskariot fysisk ren, men åndelig uren. – Mt 23:25, 26.
han visste: Ettersom Jesus oppfattet hvordan folk rundt ham tenkte, og hvilke holdninger de hadde, kan ikke Judas ha hatt en forrædersk innstilling da han ble utvalgt til å være en apostel. (Mt 9:4; Mr 2:8; Joh 2:24, 25) Men da Judas senere begynte å utvikle en dårlig innstilling, merket Jesus det, og han forsto hvem som kom til å forråde ham. Selv om Jesus visste at Judas kom til å gjøre dette, vasket han føttene hans. – Se studienoter til Joh 6:64, 70.
skal også dere: Eller: «er også dere forpliktet til å». Det greske verbet som er brukt her, brukes ofte i økonomisk sammenheng, i betydningen «å stå i gjeld til noen; å skylde noen noe». (Mt 18:28, 30, 34; Lu 16:5, 7) Her og i andre sammenhenger brukes det i videre betydning, nemlig om det å være forpliktet til å gjøre noe. – 1Jo 3:16; 4:11; 3Jo 8.
vaske hverandres føtter: Den sammenhengen denne uttalelsen står i, viser at Jesus her lærte sine trofaste disipler å vise ydmykhet og ha omsorg ikke bare for sine trosfellers fysiske behov, men også for deres åndelige behov. Han, som var deres Herre, hadde nettopp vasket disiplenes føtter og vist i handling hva det vil si å være ydmyk og villig til å tjene andre. Så sa han: «Dere er rene, men ikke alle», og på den måten viste han at han ikke bare snakket om bokstavelig fotvask. (Joh 13:10) I Ef 5:25, 26 står det at Jesus renset den kristne menighet «ved hjelp av Guds ords vann». Disiplene kunne følge Jesu eksempel ved å hjelpe hverandre til å holde seg rene og ikke bli besmittet av de daglige fristelsene og fellene i denne verden som kan gjøre en kristen uren. – Ga 6:1; He 10:22; 12:13.
en som er utsendt: Eller: «en budbringer; en apostel». Det greske ordet apọstolos (avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende ut») er oversatt med «apostel» (i forskjellige bøyningsformer) i 78 av de 80 gangene det forekommer i De kristne greske skrifter. (I Flp 2:25 er det greske ordet oversatt med «han som dere sendte».) Den eneste forekomsten av dette greske ordet i Johannes’ evangelium er i dette verset. – Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32; se studienoter til Mt 10:2; Mr 3:14 og Ordforklaringer: «Apostel».
spiste mitt brød: Eller: «spiste sammen med meg». Å spise brød sammen med noen var et tegn på vennskap og på at gjesten hadde et fredelig forhold til verten. (Se også 1Mo 31:54; 2Mo 2:20; 18:12, der det hebraiske uttrykket «spise brød» er gjengitt med «et måltid», «spise» og «spise et måltid».) Det å spise brød med verten og etterpå gjøre noe for å skade ham ble ansett for å være forræderi av verste sort. – Sl 41:9.
har vendt seg mot meg: Bokstavelig: «har løftet sin hæl mot meg». Jesus siterer her de profetiske ordene i Sl 41:9, som bokstavelig lyder: «har løftet sin hæl (eller: «har gjort hælen stor») mot meg». Der brukte David billedspråk om en forrædersk venn, kanskje Akitofel, «Davids rådgiver». (2Sa 15:12) Jesus anvender disse ordene på Judas Iskariot. I denne sammenhengen betegner uttrykket en forrædersk handling som har til hensikt å skade den personen som hælen blir ‘løftet mot’.
Johannes: Den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». Den som har skrevet dette evangeliet, er ikke nevnt ved navn. Men på 100- og 200-tallet evt. var det blitt en vanlig oppfatning at skribenten var apostelen Johannes. Hver gang navnet Johannes forekommer i dette evangeliet, sikter det til døperen Johannes, med unntak av Joh 1:42 og 21:15–17, der Jesus sa at Peter var sønn av Johannes. (Se studienoter til Joh 1:42 og 21:15.) Selv om apostelen Johannes aldri blir nevnt ved navn, siktes det til ham og hans bror Jakob med uttrykket «Sebedeus-sønnene». (Joh 21:2; Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; se studienote til Joh 1:6.) I de avsluttende versene i evangeliet omtaler skribenten seg selv som «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» (Joh 21:20–24), og det er gode grunner til å knytte dette uttrykket til apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.
han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.
rett ved siden av Jesus: Eller: «foran Jesu bryst». Uttrykket sikter til den måten folk var plassert på ved et spisebord på Jesu tid. Gjestene lå på sin venstre side og hvilte venstre albue på en pute. En gjest kunne lene seg tilbake mot brystet til en venn som lå ved siden av ham, og ha en fortrolig samtale. (Joh 13:25) Å ligge «ved siden av» noen, eller «foran noens bryst», betydde at man hadde et godt forhold til den personen, og det var en måte å omgås nært på. Denne skikken er tydeligvis bakgrunnen for de uttrykkene som blir brukt i Lu og Joh. – Se studienoter til Lu 16:22, 23; Joh 1:18.
til høytiden: Sikter tydeligvis til de usyrede brøds høytid, som begynte etter påsken.
Mine barn: Bokstavelig: «Små barn». Det står ikke noe sted tidligere i evangeliene at Jesus tiltaler disiplene sine på denne kjærlige måten. Det greske ordet som er brukt her, er teknịon, en diminutivform av ordet tẹknon (barn). I De kristne greske skrifter blir diminutiv ofte brukt til å angi hengivenhet og fortrolighet. (Se Ordforklaringer: «Diminutiv».) Dette uttrykket kan derfor også gjengis med «kjære barn» eller «elskede barn». Det forekommer ni ganger i De kristne greske skrifter og brukes alltid i overført betydning, nemlig om disiplene. – Ga 4:19; 1Jo 2:1, 12, 28; 3:7, 18; 4:4; 5:21.
nytt bud: Moseloven krevde at man elsket sin neste som seg selv. (3Mo 19:18) Dette var en befaling om å elske andre, men ikke nødvendigvis om å vise en så selvoppofrende kjærlighet at man var villig til å gi sitt eget liv for et medmenneske. Jesu bud var «nytt», eller uten sidestykke i historien, for han sa: Slik som jeg har elsket dere. Han gikk foran med et fullkomment eksempel for sine disipler med hensyn til å elske andre og å leve et uselvisk liv der man setter andre foran seg selv – en slik kjærlighet gjør at man er villig til å dø for andre. Både ved sitt liv og ved sin død viste Jesus hva slags kjærlighet dette nye budet handler om. – Joh 15:13.
livet mitt: Eller: «sjelen min». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Peters liv, som han sier at han er villig til å gi for Jesus. – Se Ordforklaringer: «Sjel».
livet ditt: Eller: «sjelen din». Betydningen av det greske ordet psykhẹ, tradisjonelt gjengitt med «sjel», må avgjøres ut fra sammenhengen. Her sikter det til Peters liv. – Se studienote til Joh 13:37 og Ordforklaringer: «Sjel».
en hane: Alle de fire evangeliene nevner at en hane ville gale, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen ville gale to ganger. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30, 72; Lu 22:34, 60, 61; Joh 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis veldig tidlig om morgenen.