åndens lov ... syndens og dødens lov: I denne sammenhengen sikter ikke ordet «lov» til en bestemt lov eller regel, for eksempel en lov i Moseloven. Ordet brukes her i videre betydning om et prinsipp som styrer en persons handlinger – en sterk kraft som i likhet med en lov får en person til å handle på en bestemt måte. (Se studienote til Ro 2:12.) Paulus peker på motsetningen mellom to sterke krefter – Guds ånds lov, som fører til liv, og den ufullkomne naturs lov, som fører til synd og død. Alle Adams etterkommere merker den sterke kraften fra «syndens lov», som lett kan få dem til å tenke og handle galt. (Ro 7:23) Men de kan velge å følge Guds ånds lov, ikke sine fysiske lyster, slik at de påvirkes i positiv retning. – Ro 7:21–25.

svak på grunn av menneskelig ufullkommenhet: De som prøvde å følge Moseloven, var ufullkomne. Også øversteprestene var ufullkomne og kunne derfor ikke bære fram et offer som var tilstrekkelig til å gjøre soning for synd. Loven kunne altså ikke frelse syndere. Den framhevet i stedet svakhetene til de ufullkomne menneskene som prøvde å følge den. (Ro 7:21–25; He 7:11, 28; 10:1–4) Det var på denne måten Loven var «svak på grunn av menneskelig ufullkommenhet».

ikke lar oss lede av fysiske lyster: Bokstavelig: «ikke vandrer i samsvar med kjødet». I Bibelen brukes det greske ordet for «kjød; kjøtt» på forskjellige måter. Det kan sikte til mennesker av kjøtt og blod uten å hentyde til synd og ufullkommenhet. (Joh 1:14; 3:6; 17:2) Men ofte sikter det til menneskenes syndige, ufullkomne tilstand, slik det gjør i denne sammenhengen. I de foregående kapitlene knytter Paulus det å følge «fysiske lyster» til «de syndige lidenskapene» som er «virksomme i kroppen». (Ro 6:19; 7:5, 18, 25) I de neste versene (Ro 8:5–13) stiller Paulus de fysiske lystene opp som en kontrast til ånden, det vil si Guds hellige ånd. – Andre betydninger av ordet «kjød; kjøtt» framgår av studienote til Ro 1:3; Ro 2:28.

retter sitt sinn mot: Det greske verbet fronẹo har grunnbetydningen «å tenke; å ha sinnet rettet mot noe bestemt; å ha en bestemt innstilling». (Mt 16:23; Ro 12:3; 15:5) I denne sammenhengen overbringer det tanken om å rette sinnet mot noe, fokusere på det og muligens anstrenge seg for å klare det. Når Paulus bruker ordet her, viser han at måten man tenker på, i stor grad påvirker hvordan man oppfører seg og lever. Ordet beskriver hvordan en person bevisst velger retning i livet, enten en fysisk eller en åndelig retning. (Les om hva fysiske lyster og ånden betyr i denne sammenhengen, i studienote til Ro 8:4.) En bibelkommentator sier dette om hvordan ordet beskriver holdningen til dem som lar seg lede av sine fysiske lyster: «De retter sitt sinn mot – er mest interessert i, snakker konstant om, driver med og er stolte av – de ting som angår det fysiske.» Dette verbet brukes i samme betydning når det beskriver hvordan de som lar seg lede av ånden, retter sinnet mot åndelige ting. I det neste verset viser Paulus at det får helt forskjellige konsekvenser å rette sinnet mot fysiske lyster («død») og å rette sinnet mot ånden («liv og fred»). – Ro 8:6.

Å rette sinnet mot: Dette uttrykket er en gjengivelse av det greske substantivet frọnema, som forekommer tre ganger i denne sammenhengen – to ganger i dette verset og én gang i Ro 8:7. En ordbok definerer det som «tenkemåte, sinn, tankemønster, . . . målsetting, trakting, streben». Ordet beskriver en persons forstand og også hans vilje og ønsker. Dette substantivet er beslektet med verbet fronẹo (brukt i det forrige verset), som betyr «å tenke; å ha sinnet rettet mot noe bestemt; å ha en bestemt innstilling». (Mt 16:23; Ro 12:3; 15:5) Når man retter sinnet mot fysiske lyster, eller også mot materielle ønsker, lar man altså slike lyster styre måten man tenker på. (1Jo 2:16; se studienote til Ro 8:4.) Det å rette sinnet mot ånden innebærer å la Guds ånd, eller virksomme kraft, påvirke og styre ens tanker, ønsker og handlinger.

adopsjon som sønner: Gresk: huiothesịa, som bokstavelig betyr «sønninnsettelse». Adopsjon var en kjent praksis både i den greske og i den romerske verden. De fleste av dem som ble adoptert, var ikke små barn, men ungdommer eller unge voksne. Noen herrer var kjent for å sette slaver fri for å kunne adoptere dem. Den romerske keiseren Augustus var adoptivsønn av Julius Cæsar. Paulus bruker begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. Alle etterkommere av den ufullkomne Adam var slaver under synden og kunne derfor ikke bli regnet som Guds sønner. Men takket være Jesu gjenløsningsoffer kan Jehova befri dem fra slaveriet under synden og adoptere dem som sine sønner og gjøre dem til Kristi medarvinger. (Ro 8:14–17; Ga 4:1–7) Paulus framhever at det har skjedd en forandring i forholdet, ved å si at de som blir adoptert, roper ut: «Abba, Far!» En slave ville aldri tiltale sin herre med dette fortrolige uttrykket. (Se studienoten til Abba i dette verset.) Det er Jehova som bestemmer hvem han ønsker å adoptere som sønner. (Ef 1:5) Fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd, regner han dem som sine barn. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men før de kan få oppleve den fullstendige virkeliggjørelsen av sitt privilegium ved å bli oppreist til liv i himmelen og bli Kristi medarvinger, må de være trofaste mens de er på jorden. (Åp 20:6; 21:7) Paulus sier derfor om dem at de «ivrig venter på at [de] skal bli adoptert som sønner, på at [de] skal bli utfridd fra [sin] kropp ved en løsepenge». – Ro 8:23.

Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» og var en tiltaleform som en sønn brukte overfor faren sin for å uttrykke ømhet og kjærlighet. (Se studienote til Mr 14:36.) Paulus brukte ordet her og i Ga 4:6, begge stedene i forbindelse med kristne som var kalt til å være åndsavlede sønner av Gud. Fordi de nå var blitt adoptert som Guds sønner, kunne de tiltale Jehova med et uttrykk som en slave aldri ville bruke overfor sin herre hvis han ikke var blitt adoptert av ham. Så selv om salvede kristne er «slaver for Gud» og «kjøpt for en pris», er de også sønner i en kjærlig Fars familie. Det er den hellige ånd som gjør dem klar over at de har en slik stilling. – Ro 6:22; 1Kt 7:23.

Guds ånd vitner sammen med vår ånd: Her forekommer det greske ordet for «ånd» (pneuma) to ganger, men i forskjellige betydninger. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Den første gangen sikter det til Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. Uttrykket «vår ånd» sikter til den innstillingen som preger de salvede kristne. Guds hellige ånd vitner altså sammen med de salvedes innstilling, det vil si at den overbeviser dem om at det Guds inspirerte Ord sier om det himmelske håpet, gjelder dem.

det skapte: Hele det jordiske skaperverket har lidd på grunn av virkningene av menneskenes opprør i Eden. Men i denne sammenhengen sikter «det skapte» tydeligvis til menneskene, for det er bare de som kan vente med spent forventning og gi uttrykk for håp om å bli frigjort fra virkningene av synd og død. (Ro 5:12; 8:19) Ifølge noen bibelkommentatorer hentyder det greske ordet som er oversatt med «spent forventning», til en som strekker hals for å se eller ivrig speide etter noe.

Guds sønner skal bli åpenbart: Her omtaler Paulus «Kristi medarvinger» som «Guds sønner». (Ro 8:17) De blir «åpenbart» når det er tydelig at de er blitt herliggjort og hersker sammen med Kristus Jesus i himmelen. Siden de er den sekundære delen av det lovte ‘avkommet’ (1Mo 3:15), vil de sammen med Kristus ødelegge Satans onde verdensordning. (Ro 16:20; Åp 2:26, 27) De vil bli ytterligere «åpenbart» når de i løpet av Kristi tusenårige styre tjener som prester og formidler verdien av Jesu gjenløsningsoffer til beste for menneskene, her omtalt som det skapte. Det at «Guds sønner skal bli åpenbart», vil føre til at menneskene blir «frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten» og får «Guds barns herlige frihet». – Ro 8:21; Åp 7:9, 10, 14; 20:5; 22:1, 2.

håpløshet: Eller: «tomhet; nytteløshet; meningsløshet». Det samme greske ordet blir i Septuaginta brukt som en oversettelse av det hebraiske ordet hẹvel (sikter bokstavelig til et kortvarig «pust» eller en flyktig «damp»). Dette hebraiske ordet forekommer over 35 ganger i Forkynnerens bok i slike uttrykk som «fullstendig meningsløst» og «alt er tomt og meningsløst». (For 1:2; 2:17; 3:19; 12:8) Salomo, som skrev Forkynnerens bok, brukte noen ganger dette ordet parallelt med uttrykket «å jage etter vind». (For 1:14; 2:11) Sammenhengen viser at Paulus her i Ro 8:20 beskriver et jag uten et mål eller en hensikt. Men når han sier at det ble gitt et håp, sikter han til at Gud vil befri menneskene fra den ‘håpløsheten’ som det skapte har vært underlagt fram til nå. – Ro 8:21.

ham som gjorde det slik: Dette uttrykket sikter verken til Satan eller til Adam, som noen mener, men til Jehova Gud. I sin barmhjertighet lot Jehova Adam og Eva få barn, selv om de nå bare kunne overføre ufullkommenhet, synd og død til sine etterkommere. Ved å tillate dette lot Gud med vilje det skapte bli «underlagt håpløshet». Men samtidig sørget han for et håp gjennom ‘avkommet’, Jesus Kristus. (1Mo 3:15; 22:18; Ga 3:16) Det sikre håpet Gud gir, er at alle hans trofaste tjenere til slutt skal bli «frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten». – Ro 8:21

slaveriet under forgjengeligheten: Det greske ordet som er gjengitt med «forgjengeligheten», betegner det at noe kan gå i oppløsning, råtne, brytes ned eller tilintetgjøres. Dette «slaveriet under forgjengeligheten» er et resultat av synden og fører til fysisk ufullkommenhet, aldring, sykdom og død. Også fullkomne mennesker har en forgjengelig kropp, noe som kommer fram av det Paulus sa om Jesus: «Gud oppreiste ham fra døden, så han aldri skulle vende tilbake til forgjengelighet», det vil si aldri vende tilbake til et liv i en menneskekropp som kunne dø og gå i forråtnelse. (Apg 13:34) Da Adam var fullkommen, hadde også han en forgjengelig kropp, en kropp som kunne dø. Men hvis han hadde vært lydig mot Gud, kunne han ha levd evig. Det var først da Adam syndet, at han ble slave under forgjengeligheten og det forfallet som følger med den. Han overførte dette slaveriet til alle etterkommerne sine, hele menneskeslekten. (Ro 5:12) Å få Guds barns herlige frihet sikter til å bli frigjort fra dette slaveriet og til slutt å få det privilegiet å komme i et virkelig sønneforhold til Gud, et slikt forhold Adam hadde til ham. (Lu 3:38) Jehova har lovt slik frihet og evig liv til «den som sår ved å la seg lede av ånden». Den som på den annen side «sår ved å la seg lede av sine fysiske lyster, skal høste ødeleggelse av sine fysiske lyster» og vil ikke oppnå slik frihet og evig liv. – Ga 6:8.

adoptert som sønner: Se studienote til Ro 8:15.

ånden selv ber for oss: Eller: «ånden selv går i forbønn for oss». Noen ganger vet Guds tjenere kanskje ikke «hva [de] skal be om», eller hva de egentlig har behov for. De kan ha følelser og tanker som de ikke klarer å sette ord på. Når de sukker uten ord, bruker Jehova sin hellige ånd til å be, eller gå i forbønn, for dem. Slike bønner er tydeligvis knyttet til Guds åndsinspirerte Ord. Paulus antyder at de følelsene og situasjonene som en kristen kan oppleve, allerede er beskrevet i bønner og beretninger som Gud har tatt med i sitt inspirerte Ord. Så når Guds tjenere «sukker uten ord», betrakter Jehova inspirerte tanker i Bibelen som bønner fra dem, og han besvarer slike bønner i samsvar med sin vilje. – Sl 65:2; se studienote til Ro 8:27.

hva ånden mener: Eller: «hva åndens sinn (tanke) er». «Ånden» sikter til Guds ånd, eller virksomme kraft. Fordi Gud brukte sin ånd til å lede nedskrivningen av de tankene som finnes i Bibelen, vet han hva disse åndsinspirerte tankene betyr. Men Paulus viser her at Gud, som gransker hjertene, til og med vet hvilke tanker fra Bibelen som setter ord på det som hans jordiske tjenere ikke klarer å få sagt når de er så fortvilet at de ikke vet hva de skal be om. Det er som om disse inspirerte passasjene ber, eller går i forbønn, for Guds hellige. (Ro 8:26) Det at det på gresk sies at ånden har et «sinn», og at den «ber», er et av flere eksempler på at Guds ånd blir personifisert i Bibelen. – Se studienote til Joh 14:16.

kalt i samsvar med hans hensikt: Det greske ordet prọthesis, oversatt med «hensikt», betyr bokstavelig «det å sette foran». Ordet forekommer også i Ro 9:11; Ef 1:11; 3:11. Siden det er helt sikkert at Guds hensikter vil bli gjennomført, kan han vite på forhånd og forutsi hva som vil skje. (Jes 46:10) Jehova visste for eksempel på forhånd at det skulle være en gruppe som var «kalt», men han forutbestemte ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre denne gruppen. Han arbeider også aktivt for at hans hensikter skal bli gjennomført. – Jes 14:24–27.

ble oppreist: Enkelte håndskrifter tilføyer «fra døden», men den ordlyden som er brukt i hovedteksten, har solid støtte i håndskriftmaterialet.

ved Guds høyre hånd: Å være ved en herskers høyre hånd innebar å ha den nest viktigste stillingen etter herskeren selv (Sl 110:1; 1Pe 3:22) eller å ha hans velvilje. – Se studienoter til Mt 26:64; Apg 7:55.