«Kvalitetstid» i små porsjoner

I DAG er det få foreldre som tar seg tid nok til barna sine. Mange er enslige og strever hardt for å forsørge sine små uten hjelp fra en ektefelle. Og på grunn av de stadig vanskeligere økonomiske forholdene er det også mange gifte foreldre som finner det nødvendig at både far og mor arbeider utenfor hjemmet for at familien skal holde hodet over vannet økonomisk sett. Det er derfor ikke så merkelig at begrepet kvalitetstid er blitt så populært.

Slik dette begrepet vanligvis blir forstått, sikter det til det å sette av en viss tid som skal brukes sammen med et barn, ofte til en bestemt aktivitet — for eksempel en spesiell utflukt, kanskje en tur i en dyrepark. Det er klart at dette har noe for seg. Barn trenger all den spesielle oppmerksomhet de kan få. Men den alminnelige oppfatningen av hva kvalitetstid innebærer, har visse svakheter som pedagoger blir mer og mer klar over.

Det later til at mange travle og karrierebevisste foreldre trøster seg med at når de tilbringer litt tid med godt planlagt innhold sammen med et barn, så vil alle barnets behov for oppmerksomhet fra foreldrenes side bli dekket. Ifølge New York-avisen Daily News skal dr. Lee Salk, som er professor ved det medisinske fakultet ved Cornell universitet, ha sagt: «Forestillingen om kvalitetstid er meningsløs.» Han forklarer: «Begrepet har oppstått på grunn av foreldres skyldfølelse. Folk har gitt seg selv tillatelse til å tilbringe mindre tid sammen med barna sine.»

Men er det ikke slik at kvaliteten ved samværet, som økes ved at foreldrene gir barna udelt oppmerksomhet, oppveier manglende kvantitet? Nei, og det av en ganske enkel grunn: Det barna lærer mest av, er foreldrenes eksempel. En bedrøvelig side ved denne opplagte sannhet ble belyst gjennom en undersøkelse som nylig ble foretatt med henblikk på unge som hadde vokst opp i sentrale bystrøk. Blant dem som under oppveksten hadde noen av sine pårørende i fengsel, var sannsynligheten for at de selv skulle havne i fengsel, dobbelt så høy som hos andre. Blant dem som vokser opp i hjem hvor alkohol eller narkotika blir misbrukt, er likeledes sannsynligheten for at de selv skal skaffe seg slike dødbringende vaner, nesten dobbelt så høy som hos andre.

Det at foreldrene utgjør gode eksempler, kan virke like sterkt i positiv retning. Problemet er at det tar tid, mye tid, å være et godt eksempel. Ørsmå porsjoner med kvalitetstid er ikke tilstrekkelig. Som det heter videre i Daily News: «Problemet med begrepet kvalitetstid er at de viktigste øyeblikkene i forholdet mellom foreldre og barn — de samtaler og avgjørelser som inngir trygghet, verdier og selvaktelse — kommer spontant.» Ingen kan planlegge et øyeblikk med spontanitet. En mor eller far kan sette av 15 minutter med kvalitetstid til et barn, men hvordan kan man vite om den voksne og barnet oppnår noe positivt i løpet av den tiden? Og hvordan kan barna lære av foreldrenes eksempel hvis disse minuttene er de eneste som barna har sammen med foreldrene?

Hva er da løsningen når foreldrene har så liten tid til overs? Det finnes ingen lettvint løsning. Ikke noe kan forandre det faktum at denne verden har gjort det å oppfostre barn til en meget vanskelig oppgave. Noen foreldre har kanskje mulighet til å redusere den tiden de bruker på sin egen karriere. En forfatter av en nyere bok om barneoppdragelse anbefaler sterkt at de som kan, gjør nettopp det — holder seg hjemme hos barna. Men mange foreldre har ikke denne muligheten. Og til og med de som har fleksibel arbeidstid, eller som ikke har betalt arbeid i det hele tatt, finner det vanskelig å bruke nok tid sammen med barna sine.

Noen eksperter foreslår at foreldre retter oppmerksomheten mot arbeidsoppgaver i og omkring hjemmet — rengjøring, matlaging, vedlikehold, bilvask, klesvask og innkjøp — og ser om de kan utføre noen av disse sammen  med barna. Det å samarbeide om selv de mest trivielle oppgaver eller bare slappe av sammen med barna kan ofte gi foreldrene den tiden de trenger til å holde kommunikasjonslinjene åpne og foregå med et godt eksempel. Kristne foreldre har også andre ting som de gjerne vil utføre med barna ved sin side. Kristne møter, den kristne tjeneste, studium av Bibelen sammen med familien, samvær med medtroende — alt dette er viktige anledninger for foreldre til å være sammen med barna sine.

Det er interessant å legge merke til at det samme ble understreket i den loven som gjaldt Israels folk for omkring 3000 år siden. I 5. Mosebok 6: 6, 7 kan vi lese: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» Livet var ikke nødvendigvis enklere i gamle dager. Tenk på all den tiden de måtte bruke bare for å skaffe det nødvendige til livets opphold — hvor mye en far måtte arbeide for å brødfø familien, eller hvor arbeidskrevende det var å lage mat og vaske klær. Men foreldre som elsket Jehova, utførte så mye som mulig av sitt arbeid med barna ved sin side, og de fant derfor mange muligheter hver dag til å innprente Guds lov i deres unge hjerte.

Kristne foreldre i vår tid trenger å gjøre det samme. Med hensyn til det å bruke tid sammen med barna, må de motstå tendensen til å søke lettvinte løsninger. Noen hevder at «det er kvaliteten og ikke kvantiteten som teller», men dette gjelder ikke i barneoppdragelse. Særlig i de årene da barnas personlighet formes, trenger de ikke bare spesielt tilrettelagt tid sammen med foreldrene, men også tid til alminnelig samvær.

[Bilde på side 17]

Barna engasjeres i familiens gjøremål

[Bilde på side 17]

Samarbeid i tjenesten for Jehova