Lamu — en øy der tiden har stått stille

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I KENYA

DEN salte brisen slo mot lerretsseilet og drev det lille treskipet framover. Høyt oppe i masten satt det en sjømann og speidet etter land, noe som var anstrengende for øynene på grunn av det skarpe lyset fra Indiahavet. Dette skjedde på 1400-tallet e.v.t., og disse sjømennene lette etter Lamu.

Gull, elfenben, krydder og slaver — Afrika hadde alt. Fryktløse menn som lot seg lokke av Afrikas skatter, og som hadde et sterkt ønske om å dra på oppdagelsesferd, seilte til den østafrikanske kysten fra land langt borte. Sjømenn trosset urolige hav og plutselige vinder i sin søken etter skatter. De stuet seg sammen i trange seilskip av tre og la ut på lange reiser.

Halvveis opp langs den østafrikanske kysten ligger det en liten øygruppe, Lamu-øyene, og der fant sjøfarerne med sine skrøpelige skip en dyp, trygg havn omgitt av korallrev. Der kunne de laste skipene med nye forsyninger av ferskvann og mat.

På 1400-tallet var Lamu blitt etablert som et blomstrende handels- og forsyningssenter. De portugisiske sjøfarerne som kom dit på 1500-tallet, så rike kjøpmenn som gikk med silketurbaner og vide kaftaner. De velluktende kvinnene som gikk rundt i de trange gatene, var pyntet med armringer og ankelringer av gull. Langs hele havnen lå det seilskip med latinerseil rullet sammen rundt råen. Båtene lå tungt i sjøen, fullastet med varer som skulle til utlandet. Slaver som var bundet sammen og samlet i grupper, ventet på å bli drevet om bord i dhowene.

De første europeiske oppdagelsesreisende ble overrasket over å oppdage at de sanitære forholdene og byggekunsten lå på et høyt nivå på Lamu. De husene som lå ved sjøen, var bygd av korallblokker som var hogd ut for hånd fra steinbruddene på øya, og tunge tredører med vakre utskjæringer voktet inngangspartiene. Husene var plassert i velordnede rekker på en slik måte at kjølige sjøvinder blåste gjennom de trange gatene og gav lindring i den stekende varmen.

Husene til de mer velstående innbyggerne var store og romslige. Badene ble forsynt med ferskvann gjennom et primitivt rørsystem. Og den måten kloakkvannet ble fjernet på, var imponerende og mer avansert enn i mange europeiske land på den tiden. Store kanaler som var hogd ut i stein, skrånet ned mot havet og ledet kloakkvannet til dype groper som var plassert langt unna ferskvannskildene. I de steincisternene som forsynte husene med ferskvann, fantes det små fisker som levde av mygglarver, og slik ble antall insekter redusert.

På 1800-tallet forsynte Lamu havgående dhower med store mengder elfenben, olje, frø, dyreskinn, skilpaddeskall, flodhesttenner og slaver. Men etter hvert begynte Lamus velstand å avta. Pest, fiendtlige stammers plyndringstokter og restriksjoner på slavehandelen reduserte Lamus økonomiske betydning.

Et skritt tilbake i tiden

Å seile inn i Lamus havn i dag er som å gå tilbake i historien. Vinden blåser fremdeles  inn fra Indiahavets store, blå vannflate. Lette, turkise bølger skvulper mot hvite sandstrender. Dhower av tre i gammel design glir langs kysten med sine trekantete, hvite seil, som minner om sommerfugler i flukt. Lastet med fisk, frukt, kokosnøtter, kuer, kyllinger og passasjerer setter de kursen mot Lamu havn.

På havnen rasler palmene i den varme brisen, men det er ikke mye skygge de gir de mennene som losser treskipene. Det er et sydende liv på torget. Støyende bytter folk til seg varer. Det er ikke gull, elfenben og slaver disse kjøpmennene er ute etter, men bananer, kokosnøtter, fisk og kurver.

I skyggen av et svært mangotre sitter noen menn og fletter lange tau av sisalhamp og reparerer de seildukene som driver dhowene framover. Gatene er smale og fulle av folk som forflytter seg hit og dit. Kjøpmenn kledd i lange, hvite, flagrende gevanter roper ut fra sine overfylte butikker og gjør tegn til kundene at de skal komme inn og se på varene deres. Et esel som strever med å trekke en trekjerre lastet med tunge kornsekker, snor seg fram gjennom folkestimmelen. Innbyggerne på Lamu forflytter seg fra én del av øya til en annen til fots, for det finnes ingen motorkjøretøyer der som brukes til transport. Man kan bare komme til øya med båt.

Midt på dagen, når solen står høyest på himmelen, virker det som om tiden står stille. Det er ikke mange som går omkring i den trykkende varmen. Til og med  eslene står urørlige med lukkede øyne og venter på at den verste varmen skal gi seg.

Når solen begynner å gå ned og det blir litt kjøligere, livner den søvnige øya til. Kjøpmennene åpner de tunge dørene med utskjæringer og begynner å drive handel igjen, og de kommer til å la lampene stå og brenne til sent på kvelden. Kvinnene bader de små barna sine og smører dem med kokosolje til huden glinser. Kvinnene, som sitter på matter flettet av palmeblad, setter også i gang med matlagingen. Her lager de fremdeles mat over åpen ild. De tilbereder deilige fiskeretter, som er krydret med aromatiske krydder, og koker ris i kokosmelk. Folk er vennlige og gjestfrie og tar livet med ro.

Lamu har nok mistet sin tidligere prakt, men tradisjonell afrikansk kultur fra tiden før 1900-tallet florerer her fremdeles. Under den varme, tropiske solen går livet videre akkurat slik som det har gjort i flere hundre år. Her kan man oppleve fortid og nåtid samtidig. Lamu er i høy grad en unik levning fra svunne tider — en øy der tiden har stått stille.

[Ramme på sidene 16 og 17]

Vårt besøk på LAMU

For kort tid siden var vi en liten gruppe som drog til Lamu, men ikke for å kjøpe eller selge varer. Vi drog for å besøke andre Jehovas vitner, våre kristne brødre og søstre. Småflyet vårt fløy nordover langs den barske kenyanske kystlinjen. Langt der nede rullet lette bølger innover en kystlinje av frodig, grønn tropeskog med en kant av hvit sand ytterst. Så oppdaget vi plutselig øygruppen Lamu, som funklet som edelstener i det turkise havet. Som en svær afrikansk ørn kretset vi over øyene og gikk så inn for landing på en liten landingsbane på fastlandet. Vi gikk ut av flyet og ned til vannkanten, og der gikk vi om bord i en dhow som skulle ta oss med til Lamu.

Det var en vakker solskinnsdag, og sjøvinden var varm og frisk. Da vi nærmet oss øya, så vi at det var liv og røre på bryggen. Sterke menn løftet den tunge lasten av båtene, og kvinner bar varene sine ved å balansere dem elegant på hodet. Vi tok bagasjen vår og trengte oss fram gjennom folkemengden og stilte oss i skyggen av en palme. I løpet av noen minutter fikk våre kristne brødre øye på oss, og vi ble hilst hjertelig velkommen til øya deres.

Neste morgen stod vi opp lenge før soloppgang. Vi skulle treffe brødrene og søstrene ved sjøen. Reisen til menighetsmøtene var lang og kom til å ta flere timer. Vi hadde tatt med oss drikkevann, bredbremmete hatter og gode tursko. Med morgenlyset bak oss seilte vi til fastlandet, hvor møtene ble holdt.

Brødrene benyttet anledningen til å forkynne for dem som var om bord i båten, og da vi kom i havn, hadde vi hatt flere bibelske samtaler  og levert en del blad. Den øde veien som lå foran oss, var varm og støvete. Vi ble oppfordret til å passe oss for ville dyr mens vi gikk gjennom bushen; det hendte for eksempel at en elefant krysset veien. Brødrene var muntre og glade mens vi gikk mot bestemmelsesstedet i rolig tempo.

Snart kom vi til en liten landsby, og der traff vi andre fra menigheten. De hadde kommet gående fra områder langt unna. På grunn av de store avstandene skulle det holdes fire møter denne ene dagen.

Møtene ble holdt på en liten skole som var bygd av ujevne steiner, og som ikke hadde noen ferdige vinduer eller dører. Vi var 15 som satt på smale trebenker i et klasserom og lyttet til et fint, bibelsk program som var oppmuntrende og lærerikt. Det så ikke ut til at noen lot seg sjenere av den trykkende varmen som blikktaket over oss gav fra seg. Alle var bare glad for å være sammen. Etter et firetimers møte tok vi farvel, og alle gikk av sted i forskjellige retninger. Da vi omsider kom tilbake til Lamu, var den gylne solen i ferd med å gå ned i horisonten.

Om kvelden, da det var blitt litt kjøligere, spiste vi et enkelt måltid sammen med de familiene på Lamu som er Jehovas vitner. De neste dagene ble vi med dem ut i forkynnelsesarbeidet. Vi gikk gjennom de smale, svingete gatene for å oppsøke mennesker som hungrer etter Bibelens sannhet. Den iveren og frimodigheten som disse få brødrene og søstrene viste, oppmuntret oss.

Så kom den dagen da vi måtte dra. Brødrene fulgte oss til havnen, og det var trist å ta farvel med dem. De sa at vårt besøk hadde vært til oppmuntring for dem. Vi lurte på om de skjønte hvor mye de hadde oppmuntret oss. Da vi kom tilbake til fastlandet, gikk vi om bord i det lille flyet. Mens flyet steg høyere og høyere, kikket vi ned på den vakre øya Lamu. Vi tenkte på den sterke troen til de brødrene som bor der, på den lange veien de har til møtene, på deres iver og på den kjærligheten de har til sannheten. For lenge siden ble denne profetien nedskrevet i Salme 97: 1: «Jehova selv er blitt konge! La jorden glede seg. La de mange øyer fryde seg.» Ja, også på den avsidesliggende øya Lamu får folk mulighet til å glede seg over det strålende håpet om et framtidig paradis under Guds rike. — Innsendt.

[Kart/bilder på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

AFRIKA

KENYA

LAMU

[Bilderettigheter på side 15]

© Alice Garrard

[Bilderettigheter på side 16]

© Alice Garrard