Anakondaen — har den noen hemmeligheter å åpenbare?

Av en av Våkn opp!s medarbeidere

JEG vet ikke hvordan det er med deg, men store slanger fascinerer meg på en måte som få andre dyr gjør. Og når vi snakker om store slanger, snakker vi om anakondaer, som tilhører krypdyrfamilien Boidae. Men til tross for anakondaens enorme størrelse, er det pussig nok lite man har visst om dens atferd — det vil si inntil ganske nylig.

I 1992 begynte biologen Jesús A. Rivas og forskere fra Wildlife Conservation Society (WCS), som holder til i New York, å studere disse kjempene for første gang i vill tilstand. * Da jeg leste at dette seksårige feltstudiet, som var blitt utført i et sumpområde i Venezuela, hadde avdekket noen nye fakta, ble jeg nysgjerrig på hvilke ting man hadde lært. I dag skal jeg prøve å finne det ut.

Om navn og arter

En solfylt ettermiddag forlater jeg kontoret mitt i Brooklyn og drar til WCS’ hovedkontor, som ligger i New Yorks zoologiske hage i Bronx. Jeg har allerede gjort noen undersøkelser, slik at jeg vet litt om anakondaen.

Merkelig nok stammer kanskje navnet anakonda langt fra dyrets hjem i Sør-Amerika. Noen sier at det kommer fra de tamilske ordene anai, som betyr «elefant», og kolra, som betyr «morder». Andre mener at det kommer fra det singalesiske ordet henakandayā (hena, som betyr «lyn», og kanda, som betyr «stamme»). De singalesiske ordene — som opprinnelig ble brukt om pytonslanger på Sri Lanka — er sannsynligvis kommet fra Asia til Sør-Amerika via portugisiske handelsfolk.

Når vi er inne på misvisende navn, kan  det også nevnes at anakondaens offisielle navn, Eunectes murinus, heller ikke er helt korrekt. Eunectes betyr «god svømmer» — og det stemmer jo. Men murinus betyr «musefarget». Ifølge et oppslagsverk ’passer ikke et slikt navn særlig godt’ på en slange med olivengrønn hud.

Når det gjelder slangens navn og inndeling, kan enda en ting nevnes. I litteratur om anakondaer står det vanligvis at det finnes to anakondaarter. Den ene er den som blir omtalt i denne artikkelen — den grønne anakondaen, eller vannboaen, som hovedsakelig smyger seg fram i sumpene i Amazonas- og Orinocobekkenet og i Guyanaområdet. Den andre er den mindre, gule anakondaen (E. notaeus), som holder til i Paraguay, det sørlige Brasil og det nordlige Argentina.

Treff en ekspert

Jeg er nå framme ved den zoologiske hagen i Bronx. Denne dyreparken, som dekker et skogkledd område på 1070 mål, er hjemmet til mer enn 4000 dyr, innbefattet omkring et titall anakondaer. Den kakikledde William Holmstrom fra WCS’ avdeling for herpetologi (studium av krypdyr) er her for å møte meg ved inngangen til dyreparken. Holmstrom, som er en blid 51-årig newyorker med bart og briller, har ansvaret for dyreparkens krypdyrsamling og var med på feltstudiet av anakondaer i Venezuela. Ifølge ham anerkjenner forskerne nå en tredje anakondaart (E. deschauenseei), som holder til i det nordøstre Brasil og i kystområdene i Fransk Guyana. * Denne ettermiddagen kommer Holmstrom til å være min ekspertomviser.

Det tar ikke lang tid før jeg blir klar over at omviseren min er like glad i slanger som andre er i pudler eller parakitter. Han forteller meg at da han var barn, pleide familien å ha salamandere, frosker og lignende kryp hjemme hos seg. «Far likte dem. Mor fant seg i dem.» Det skulle være unødvendig å si at Holmstrom tok etter sin far.

Imponerende størrelser og ekstreme forskjeller

Inni det 100 år gamle krypdyrhuset stopper vi opp foran et terrarium hvor en anakonda holder til. Selv om jeg ser på et dyr som jeg var forberedt på å se, kan jeg ikke unngå å bli forbløffet. Jeg forundrer meg over dens størrelse og underlige proporsjoner. Det kortsnutete hodet, som er større enn en menneskehånd, er lite i forhold til den massive kroppen. Omviseren forteller meg at dette imponerende krypdyret er en fem meter lang hunn som veier omkring 80 kilo. Selv om kroppen er nesten like tykk som en telefonstolpe, får jeg vite at denne slangen bare er en «lettvekter» sammenlignet med verdensrekordholderen — en fet hunnanakonda som ble fanget i 1960, og som anslagsvis veide nesten 230 kilo!

En hannanakonda kan ikke så mye som drømme om å oppnå en slik imponerende størrelse. Selv om herpetologene visste at hannene var mindre enn hunnene, viste feltstudiet at hannene er så mye mindre at de ser ut som hunner i miniatyrformat. Studiet viste faktisk at hunnene er gjennomsnittlig nesten fem ganger større enn hannene. Denne enorme forskjellen i størrelsen mellom kjønnene kan være villedende, noe som biologen Jesús Rivas oppdaget. Han hadde  en anakondaunge som kjæledyr, men undret seg alltid over hvorfor den lille krabaten fortsatte å bite ham. Det var bare gjennom feltstudiet at det gikk et lys opp for ham. Han hadde hatt en voksen og irritert hann som kjæledyr!

Etterlyst! — Dusør utloves

Selv om tykkelsen er det mest fremtredende hos anakondaen, er også dens lengde imponerende. Riktignok er ikke anakondaene så kjempestore som Hollywood framstiller dem — en film skildret en tolv meter lang anakonda — men dens lengde på opptil ni meter eller der omkring virker fenomenal nok.

Så store anakondaer er sjeldne. De største hunnene som ble fanget under studiet, var på 90 kilo, og lengden var på cirka fem meter. Større anakondaer er i virkeligheten vanskelige å finne. En dusør på 1000 dollar som ble utlovt for omkring 90 år siden av New York Zoological Society (forløperen for WCS) for enhver levende slange med en lengde på over 9,2 meter, er fortsatt ikke blitt utbetalt. «Vi mottar to—tre telefonhenvendelser i året fra folk i Sør-Amerika som gjør krav på dusøren, men når vi ber dem sende oss et bevis som kan forsvare reisen vår ned for å sjekke, ser vi aldri noe til bevismaterialet,» sier Holmstrom. Dusøren for en 9,2 meters slange er forresten nå på 50 000 dollar!

På nært hold

Jeg følger etter omviseren idet han fører meg opp i andre etasje i krypdyrhuset, som tjener som tilholdssted for flere anakondaer, og som formeringsplass. Stedet er varmt og fuktig. For at jeg bedre skal kunne se mitt interesseobjekt, åpner Holmstrom døren inn til et avlukke, som huser en gedigen hunnanakonda.

Det er omkring to meter — ikke mer — mellom oss og dyret. Så løfter anakondaen hodet sitt og beveger seg langsomt mot oss. Akkurat nå er det bare en meters avstand mellom anakondaens hode og vårt.

«Det er nok best at vi trekker oss tilbake,» sier Holmstrom sindig, «det kan være at hun er på jakt etter mat.» Jeg sier meg raskt enig i det. Han lukker døren, og anakondaen trekker hodet tilbake til det etter hvert hviler nær midten av den sammenkveilede kroppen.

Hvis du klarer å ignorere anakondaens fryktinngytende utseende og kaster et nærmere blikk på det rødstripete hodet, vil du oppdage at det har noen bemerkelsesverdige trekk. Øynene og neseborene utgjør for eksempel de høyeste punktene på hodet. Dette gjør at slangen kan ha kroppen under vann og holde øynene og neseborene rett over vannflaten — omtrent på samme måte som en alligator. På grunn av det kan slangen nærme seg byttet uten å bli sett.

Stramme kvelertak og elastiske kjever

Anakondaen er ikke giftig. Den dreper ved å kveile seg rundt byttet. Den knuser det ikke, men hver gang offeret puster ut, strammer slangen taket sitt helt til det hjelpeløse offeret blir kvalt. Den betrakter nesten alt — fra ender til hjortedyr — som fritt vilt. Troverdige beretninger om mennesker som er blitt spist av anakondaer, er likevel sjeldne.

Siden slanger ikke kan tygge eller rive i stykker maten sin, har anakondaen ikke noe annet valg enn å svelge det døde byttedyret helt — selv om det er betydelig større enn den selv. Hvis du kunne klare å behandle maten  på samme måte som en anakonda gjør, ville det i virkeligheten bety at du kunne ta en kokosnøtt med leppene og sluke den like lett som en peanøtt. Hvordan er det anakondaen går fram?

«Den lar hodet ’spasere’ over byttet,» sier Holmstrom. Han forklarer at anakondaens kjever er løst forbundet med hodet. Før den setter tennene i et stort bytte, kan underkjeven gå av ledd og utvides. Anakondaen skyver så den ene siden av underkjeven forover, setter de bakoverbøyde tennene fast i byttet og trekker det inn i munnen med den samme siden av kjeven. Deretter gjentar den prosessen med den andre siden av underkjeven. Anakondaen kan til en viss grad gjøre det samme med overkjeven. Med denne vekselvise, fremadskridende bevegelsen ser det i virkeligheten ut som om anakondaens kjeve spaserer over byttet. Så snart byttet er svelget, noe som kan ta flere timer, gjesper slangen noen ganger, og de forskjellige delene i det elastiske hodet faller på plass igjen.

Hva hindrer anakondaen i å bli kvalt? Den har et tøyelig luftrør innerst i munnen. Mens anakondaen presser maten innover, skyver den luftrøret fram til den fremste del av munnen. Ved hjelp av dette snorkellignende luftrøret får anakondaen således tilgang på luft mens den spiser.

Hvem er hvem?

Omviseren tar lokket av et terrarium, og vi ser ned på to anakondaunger. Deres identiske utseende får meg til å lure på hvordan forskerne klarte å skille mellom de flere hundre ville anakondaene de studerte under sitt prosjekt i Venezuela.

Holmstrom forklarer at de forsøkte å løse identifikasjonsproblemet ved å lage bittesmå svijern av binders. De varmet opp «svijernene» og merket anakondaenes hoder med små numre. Metoden fungerte fint helt til slangene felte hudlaget sitt — og nummeret forsvant! Forskerne la imidlertid merke til at hver enkelt anakonda allerede hadde sitt eget identifikasjonsmerke. Hver enkelt slange har et mønster av svarte flekker på den gule undersiden av halen — like unikt som et menneskes fingeravtrykk. «Alt vi trengte å gjøre, var å avbilde og katalogisere det mønsteret vi fant på et 15 skjells stort område på hver av slangene, og dermed hadde vi nok variasjoner til å skille de 800 slangene som vi studerte, fra hverandre.»

Den raskeste, den best skikkede eller den sterkeste?

Mens vi avslutter intervjuet på Holmstroms kontor, viser han meg et bilde han tok i Venezuela av hannanakondaer som alle ligger kveilet rundt hverandre. Det er et fascinerende syn. Holmstrom forklarer at denne klyngen av sammenfiltrede anakondakropper utgjør et såkalt paringsnøste. (Se bildet på side 26.) «Et eller annet sted inni dette nøstet, er det en hunnanakonda. En gang fant vi en hunn med 13 hanner kveilet omkring seg — det var ny rekord.»

Slåss hannene? Det minner vel heller mer om en brytekamp i sakte kino. Hver enkelt av de konkurrerende hannene prøver å presse de andre bort og selv komme i posisjon til å pare seg med hunnen. Kampen kan vare så lenge som fra to til fire uker. Hvem vinner? Er det den raskeste (den hannen som finner hunnen først), den best skikkede (den hannen som produserer mest sæd) eller den sterkeste (den hannen som vinner brytekampen)? Forskerne håper å finne svaret på det snart.

Sent på ettermiddagen takker jeg omviseren min for en interessant omvisning. Idet jeg drar tilbake til kontoret mitt, tenker jeg over hva jeg har lært. Jeg deler nok fremdeles ikke biologen Jesús Rivas’ oppfatning av at «anakondaer er morsomme», men jeg må innrømme at anakondaen helt klart fanget min oppmerksomhet. Etter hvert som forskerne fortsetter å studere anakondaer i vill tilstand, skal det bli interessant å se om disse kjempeslangene kommer til å åpenbare flere av sine fascinerende hemmeligheter.

[Fotnoter]

[Bilde på side 24]

Feltstudiet av anakondaer i Venezuela

[Bilde på side 25]

William Holmstrom

[Bilde på side 26]

Anakondaer kveilet rundt hverandre i et paringsnøste