Huleboere i vår tid

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I LESOTHO

HULEBOERE i våre dager? Vi har besøkt noen i Lesotho, et fjellrikt land i det sørlige Afrika. Landsbyen deres, Ha Kome, ligger i høydedragene ved foten av den majestetiske fjellkjeden Maluti Mountains, omkring 60 kilometer fra Lesothos hovedstad, Maseru. I sommermånedene er fjellskråningene ofte dekket av vakre høyrøde blomster som kalles rakettplanter. De danner en slående kontrast til den frodige grønne vegetasjonen i området.

 Her er det mange som lever slik familien deres har gjort gjennom hundrevis av år, og altså lager seg boliger i hulene i fjellskråningen. Kvister og andre materialer, for eksempel strå, danner bindingsverket i den tykke veggen som utgjør framsiden av boligen. Denne veggen er isolert med en blanding av gjørme og kumøkk. Dette gir en viss beskyttelse mot kulden om vinteren, når temperaturen i Lesotho kan falle til under frysepunktet. Boligen har for øvrig en fordypning i gulvet som kalles ifo, som betyr «ildsted», hvor en kan gjøre opp varme når det er kaldt.

Det er selve fjellveggen som utgjør huleboligens tak, bakvegg og ofte også sidevegger, og den blir hvert år påført en blanding av gjørme og kumøkk. Dette gir fjellveggen farge og en glattere overflate. Ku- og oksehuder er dekorative innslag i boligen og blir brukt som underlag når beboerne skal sove.

Besøkende fra Europa vil finne huleboernes tradisjonsbestemte levemåte nokså annerledes, men interessant. Antrekket består som regel av fargerike ulltepper og høye stråhatter. Barføtte gutter som gjeter beitende dyr, er et vanlig syn. Mennene i landsbyen er som regel ute og arbeider på maisåkrene sine eller er ivrig opptatt med å snakke sammen.

Fra tid til annen stifter huleboerne bekjentskap med moderne teknologi. Både unge og gamle i landsbyen synes det er morsomt med det lille flyet de av og til ser i luften, og med firehjulsdrevne kjøretøyer som frakter besøkende til hulene. Mye av matlagingen foregår utendørs, i svarte jerngryter over åpen ild. På grunn av vedmangel blir tørket kumøkk, strå og enkelte grener brukt som brensel. Kjøkkenutstyret i disse huleboligene innbefatter blant annet den tradisjonelle håndkvernen som maisen males på, og en trepinne som brukes til å røre sammen maisgrøt med.

Lesotho er kjent for buskmennenes malerier, som finnes i mange huler og på klipper over hele landet. Opprinnelig var det buskmennene som bodde i hulene i Ha Kome. Maleriene deres skildrer mange forskjellige gjøremål, fra fiske, som foregikk i båter og med nett, til imponerende dansing, hvor deltakerne tydeligvis bar masker som lignet dyrehoder. Andre malerier forestiller dyr, deriblant bavianer, løver og flodhester foruten elgantiloper, de største antilopene. Mesteparten av maleriene i hulene i Ha Kome er nå borte. Bare fragmenter er igjen som minne om buskmennenes kunstneriske dyktighet.

En gruppe Jehovas vitner forkynner i et område ikke så langt fra Ha Kome. Fra tid til annen besøker de huleboerne, som er kjent for sin gjestfrihet. Forkynnerne blir ofte ønsket velkommen med en bolle motoho, den lokale varianten av havregrøt. Mange i Ha Kome tar ivrig imot bibelsk litteratur. De gir ofte uttrykk for sin verdsettelse av litteraturen ved å tilby grønnsaker, egg eller andre naturalier som bidrag til støtte for Jehovas vitners undervisningsarbeid.

Disse nåtidens huleboere har dyp respekt for Bibelen og stiller gjerne mange spørsmål som dreier seg om livet, døden og deres tradisjonelle trosoppfatninger. Jehovas vitners nidkjære virksomhet i dette området har ført til at det er blitt startet mange bibelstudier. Slik er sannhetens sæd blitt sådd i disse ydmyke menneskenes hjerte, som har vist seg å være fruktbar «jord». — Matteus 13: 8.

[Kart på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

HA KOME