Manipulering av informasjon

«Ved å bruke propagandaen fornuftig og jevnt kan [en] innbille folket at himmelen er helvete og omvendt at det elendigste liv er et paradis.» — ADOLF HITLER I MIN KAMP.

STRØMMEN av overtalende budskaper har økt drastisk fordi vi har fått stadig flere kommunikasjonsmidler — fra boktrykkerkunsten til telefonen, radioen, TV og Internett. Denne kommunikasjonsrevolusjonen har ført til en overflod av informasjon; folk drukner i utallige budskaper fra alle kanter. Mange gir etter for dette presset ved å sluke budskapene rått og godta dem uten å sette spørsmålstegn ved dem eller analysere dem.

Den listige propagandist elsker slike snarveier, særlig de snarveiene som får folk til å slutte å tenke fornuftig. Propaganda oppmuntrer til dette ved at den appellerer til følelsene, utnytter folks usikkerhet, bruker et tvetydig språk og bryter regler for logikk. Som historien viser, kan slike taktikker være svært så virkningsfulle.

Litt om propagandaens historie

I dag har ordet «propaganda» en negativ klang, for man forbinder gjerne propaganda med uærlige framgangsmåter. Men det var egentlig ikke meningen at ordet skulle få en slik betydning. Ordet «propaganda» stammer fra det latinske navnet på en gruppe katolske kardinaler, Congregatio de propaganda fide (sammenslutningen til troens utbredelse). Denne komiteen — forkortet Propaganda — ble grunnlagt av pave Gregor XV i 1622 for at den skulle føre tilsyn med misjonærer. Etter hvert kom «propaganda» til å stå for hvilke som helst forsøk på å utbre trosoppfatninger.

Men begrepet propaganda hadde sett dagens lys lenge før 1600-tallet. Fra gammel tid av har folk tatt ethvert tenkelig middel i bruk for å utbre ideologier og for å oppnå større berømmelse og makt. Kunst er for eksempel blitt brukt i propagandistiske hensikter helt fra de egyptiske faraoenes tid. Disse kongene sørget for at de pyramidene de fikk bygd, ble konstruert på en slik måte at de signaliserte makt og varighet. Romersk arkitektur tjente  på lignende måte en politisk hensikt, nemlig å forherlige staten. Da myndighetene under den første verdenskrig begynte å bestemme hvilke opplysninger mediene skulle utbre om krigen, fikk ordet «propaganda» generelt en negativ klang. Under den annen verdenskrig viste Adolf Hitler og Joseph Goebbels seg å være mestere i å drive propaganda.

Etter den annen verdenskrig ble propaganda brukt i stadig større omfang for å fremme nasjonal politikk. Både vest- og østblokklandene førte omfattende kampanjer for å vinne over på sin side de store massene av folk som ikke hadde bundet seg til noen bestemt side. Alle trekk ved nasjonalt liv og politikk ble utnyttet i propagandistiske hensikter. I de senere år har de stadig mer utspekulerte propagandateknikkene kommet tydelig til uttrykk i valgkampanjer og dessuten i tobakksselskapenes bruk av reklame. De har benyttet såkalte eksperter og andre ledere til å framstille røyking som noe glamorøst og  sunt, og ikke som den trusselen mot folkehelsen som det i virkeligheten er.

Løgner, løgner!

Det er ikke tvil om at det greieste knepet til propagandisten er bruken av regelrette løgner. Tenk for eksempel på de løgnene som Martin Luther skrev i 1543 om jødene i Europa: «De har forgiftet brønner, begått mord, bortført barn . . . De er ondskapsfulle, bitre, hevngjerrige, listige slanger, mordere og barn av den djevelen som sårer og skader.» Hva oppfordret han de såkalte kristne til? «Tenn fyr på synagogene og skolene deres . . . Husene deres [bør] også jevnes med jorden og ødelegges.»

En som er professor i statsvitenskap og samfunnsfag, og som har studert den tidsalderen, sier: «Det er i bunn og grunn ingen sammenheng mellom antisemittisme og jødenes handlemåte, og derfor er det i bunn og grunn heller ingen sammenheng mellom antisemittisme og antisemittens kunnskap om jødenes virkelige natur.» Han sier også: «Jødene representerte alt som ikke var riktig, så den uvilkårlige reaksjonen på et naturlig eller sosialt problem var å gi jødene skylden.»

Generalisering

En annen effektiv propagandateknikk er generalisering. Når generaliseringer blir benyttet, blir ofte viktige kjensgjerninger som har med saken å gjøre, skjult. Det generaliseres stadig vekk for å rakke ned på hele folkegrupper. «Sigøynere [eller innvandrere] er tyver», kan man for eksempel høre rett som det er i noen land i Europa. Men er det sant?

Spaltisten Richardos Someritis sier at i ett land førte slike oppfatninger til et slags «fremmedhat og svært ofte rasistisk raseri» mot utlendinger. Men når det gjelder kriminaliteten i det landet, har det vist seg at det er like sannsynlig at den skyldige er innfødt som at vedkommende er utlending. Someritis skriver for eksempel at undersøkelser viser at i Hellas blir «96 av 100 forbrytelser begått av [grekere]». «Årsakene til kriminelle handlinger er økonomiske og sosiale, ikke ’rasemessige’,» sier han. Han kritiserer massemediene «for at de systematisk vekker fremmedhat og rasisme» med sine tendensiøse reportasjer om kriminaliteten.

Nedsettende navn

Noen ydmyker dem som er uenige med dem, ved å sette spørsmålstegn ved deres karakter og motiver i stedet for å konsentrere seg om de faktiske forhold. Når man gir en person, en gruppe eller en idé et klengenavn, setter man på en negativ merkelapp som er lett å huske. Den som har gitt klengenavnet, håper at merkelappen blir sittende. Hvis folk avviser personen eller ideen på grunn av den negative merkelappen i stedet for at de selv vurderer forholdene, har strategien lyktes.

I de senere år har det for eksempel feid en sterk antisektbølge over mange land i Europa og andre steder. Denne trenden har vakt følelser. Den har forsterket allerede eksisterende fordommer mot religiøse minoriteter og fått folk til å se på disse som en fiende. «Sekt» blir mange ganger en slags «merkelapp». I 1993 skrev den tyske jusprofessoren Martin Kriele: «’Sekt’ er et annet ord for ’kjetter’, og en kjetter i Tyskland i dag er, som i tidligere tider, [dømt til tilintetgjørelse] — om ikke ved ild . . . , så ved systematisk nedrakking, isolasjon og økonomisk ødeleggelse.»

Et institutt som analyserer propaganda, sier at «nedsettende navn har spilt en svært stor rolle i verdenshistorien og i vår personlige utvikling. De har ødelagt rykter, . . . sendt [folk] i fengsel og gjort menn rasende nok til å gå til kamp og slakte ned sine medmennesker».

Spiller på følelsene

Følelser kan nok ha liten betydning i forbindelse med saklige påstander og logiske argumenter, men de er svært viktige når det gjelder å overtale folk. Erfarne  pressesekretærer lager følelsesbetonte appeller, og de er like dyktige til å spille på følelser som en klavervirtuos er til å spille på piano.

Frykt er et eksempel på en følelse som kan ødelegge ens dømmekraft. Og frykt er noe man kan spille på, akkurat som man kan spille på misunnelse. Den 15. februar 1999 rapporterte den kanadiske avisen The Globe and Mail følgende fra Moskva: «Da tre jenter begikk selvmord i Moskva forrige uke, antydet russiske medier straks at jentene var fanatiske tilhengere av Jehovas vitner.» Legg merke til ordet «fanatiske». Folk blir selvfølgelig redd for en fanatisk religiøs organisasjon som angivelig får ungdommer til å ta livet sitt. Hadde disse stakkars jentene i det hele tatt noen forbindelse med Jehovas vitner?

Den samme avisen sier videre: «Senere innrømmet politiet at jentene ikke hadde hatt noe med [Jehovas vitner] å gjøre. Men da hadde en TV-stasjon i Moskva allerede satt inn et angrep på sekten og fortalt seerne at Jehovas vitner hadde samarbeidet med Adolf Hitler i Nazi-Tyskland — trass i at det finnes historiske beviser for at tusener av deres medlemmer var blant ofrene i nazistenes dødsleirer.» I den feilinformerte og kanskje redde allmennhetens sinn var Jehovas vitner enten en selvmordssekt eller nazikollaboratører.

Hat er en sterk følelse som propagandistene utnytter. Det er spesielt virkningsfullt å bruke uttrykk som det ligger en skjult eller feilaktig mening i, for å vekke hat. Det virker som det finnes et nærmest ubegrenset forråd av stygge ord som fremmer og utnytter hat mot visse etniske og religiøse grupper.

Noen propagandister spiller på stolthet. Vi kan ofte avsløre formuleringer som appellerer til stolthet, ved å se etter slike standardfraser som: «Enhver intelligent person vet at . . .», eller: «En med din utdannelse er jo nødt til å forstå at . . .» En annen måte å appellere til stolthet på er å spille på frykten for å virke dum. De som driver med slike former for overtalelse, vet hva de gjør.

Slagord og symboler

Slagord kan brukes til å uttrykke synspunkter og mål. Fordi de ofte er uklare og svevende, er det lett å være enig i dem.

Når det er nasjonale kriser eller konflikter, kan folkeforførere bruke slike slagord som «Rett eller urett, det gjelder mitt land», «Fedreland, religion, familie» eller «Frihet eller død». Men foretar folk flest en grundig undersøkelse av hva krisen eller konflikten egentlig dreier seg om? Eller bare godtar de det de blir fortalt?

Med tanke på det som skjedde under den første verdenskrig, skrev Winston Churchill: «Et tegn er nok til å forvandle disse masser av fredelige bønder og arbeidere til mektige skarer som river hverandre i stykker.» Han sa videre at folk flest gjør det de får beskjed om, uten å tenke nærmere over det.

Propagandisten formidler sitt budskap også ved hjelp av mange forskjellige symboler og tegn — en 21 skudds salutt, en militær hilsen eller et flagg. Kjærligheten til foreldre kan også utnyttes. Slike uttrykk som fedrelandet, moderlandet og moderkirken er derfor verdifulle redskaper som den listige propagandist gjør bruk av.

Utspekulert propaganda kan altså lamme tankene, hindre klar tenkning, ødelegge skjelneevnen og tilskynde enkeltpersoner til å gå til handling i samlet flokk. Hvordan kan man beskytte seg?

[Uthevet tekst på side 8]

Utspekulert propaganda kan lamme tankene og hindre klar tenkning

 [Ramme/bilde på side 7]

ER JEHOVAS VITNERS ARBEID PROPAGANDISTISK?

Noen av Jehovas vitners motstandere har beskyldt dem for å spre sionistisk propaganda. Andre har hevdet at Jehovas vitners tjeneste fremmer kommunisme. Andre igjen har sagt at Jehovas vitner ved sitt arbeid støtter idealene og interessene til «amerikansk imperialisme». Og noen hevder at Jehovas vitner er anarkister som hisser til opptøyer i den hensikt å forandre den sosiale, økonomiske, politiske eller juridiske orden. Det er klart at alle disse motstridende anklagene ikke kan være sanne.

Sannheten er rett og slett at ikke noe av det ovennevnte stemmer med virkeligheten når det gjelder Jehovas vitner. Jehovas vitner utfører sitt arbeid i trofast lydighet mot Jesu Kristi befaling til sine disipler: «Dere skal være vitner om meg . . . til den fjerneste del av jorden.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Det er ene og alene det gode budskap om det himmelske rike — Guds redskap for å innføre fred på hele jorden — som de fokuserer på i sitt arbeid. — Matteus 6: 10; 24: 14.

De som har iakttatt Jehovas vitner, har ikke funnet noe som tyder på at dette kristne samfunnet noen gang har utgjort noen trussel mot den offentlige ro og orden i noe land.

Mange journalister, dommere og andre har gitt uttrykk for at Jehovas vitner har bidratt med noe positivt på de stedene hvor de bor. Tenk over noen eksempler. Etter at en journalist fra Sør-Europa hadde overvært et av Jehovas vitners områdestevner, sa hun: «Dette er folk som har sterke familiebånd. De lærer at de skal vise kjærlighet og å følge sin samvittighet, slik at de ikke gjør noe som skader andre.»

En annen journalist, som før hadde vært negativ til vitnene, sa: «De lever på en eksemplarisk måte. De overtrer ikke normene for hva som er moralsk og riktig.» I tråd med dette sa en statsviter om Jehovas vitner: «De viser inderlig godhet, kjærlighet og vennlighet overfor andre mennesker.»

Jehovas vitner lærer at det er riktig å underordne seg under myndighet. Som lovlydige borgere følger de Bibelens normer for ærlighet, sannferdighet og renhet. De innprenter sin familie gode moralnormer, og de hjelper andre til å lære hvordan de kan gjøre det samme. De lever i fred med alle mennesker og blander seg ikke opp i politiske revolusjoner eller demonstrasjoner som det blir bråk av. Jehovas vitner forsøker på en eksemplarisk måte å adlyde lovene til de menneskelige høyere myndigheter mens de tålmodig venter på at den høyeste Myndighet, Den Suverene Herre, Jehova, skal gjeninnføre fullkommen fred på jorden og gi den et rettferdig styre.

Samtidig er Jehovas vitners arbeid utviklende. De bruker Bibelen som grunnlag, og overalt i verden lærer de folk å resonnere over bibelske prinsipper og dermed utvikle rette normer for oppførsel og moral. De arbeider for verdier som forbedrer familielivet, og de hjelper de unge til å mestre de spesielle utfordringer som de møter. De hjelper også folk til å finne styrke til å legge av skadelige vaner og til å utvikle evnen til å komme godt overens med andre. Et slikt arbeid kan neppe kalles «propaganda». I et klima hvor ideer får sirkulere fritt, «skiller propaganda seg ut fra undervisning,» sier The World Book Encyclopedia.

[Bilde]

Jehovas vitners publikasjoner fremmer familieverdier og høye moralnormer

[Bilde på side 5]

Propaganda som fremmer krig og røyking, har vært en medvirkende årsak til mange dødsfall