En fortelling om to elver

SPILL AV

En fortelling om to elver

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I INDIA

To elver som er viktige livsnerver på det indiske subkontinent, gir livsgrunnlag for flere hundre millioner mennesker. Disse elvene har sitt utspring ikke så langt fra hverandre i breområdene i verdens høyeste fjellkjeder. Herfra renner de majestetisk i hver sin retning og tilbakelegger over 250 mil, hovedsakelig gjennom to land, før de munner ut i hvert sitt hav. Ved hver av elvene oppstod det en sivilisasjon i oldtiden. Ved hver av dem så en stor religion dagens lys. Menneskene setter pris på dem på grunn av det de gir dem, og den ene dyrkes som en guddom den dag i dag. Hva heter de? Indus og Ganges. Her i India er den sistnevnte kjent som Ganga.

FORDI menneskene trenger vann for å leve, oppstod det tidlig sivilisasjoner rundt elvene. Ettersom elver noen ganger ble personifisert som guder og gudinner, kan gamle opptegnelser være innhyllet i mytologi. Det er helt klart tilfellet med Indus’ og Ganges’ historie. I India omtales Ganges også som «Ganga Ma» («Moder Ganges»).

Både hinduer og buddhister betrakter det 6714 meter høye Kailasfjellet og den nærliggende innsjøen Manasarowar som gudeboliger. I mange år trodde man at det rant fire store elver ut av innsjøen fra dyremunner. Løveelven var Indus, og påfuglelven var Ganges.

Tibetanerne ønsket ikke utenlandske oppdagelsesreisende velkommen. Men i 1811 var det en engelsk dyrlege som var ansatt av East India Company, som reiste gjennom landet i forskjellige forkledninger. Han rapporterte at det ikke rant noen elver ut av innsjøen Manasarowar, men at noen fjellbekker munnet ut i den. Det var ikke før tidlig på 1900-tallet at man fant både Indus’ og Ganges’ utspring. Indus begynner i Tibet, nord for Himalaya, og Ganges begynner i en breport i Himalaya i Nord-India.

Oldtidssivilisasjoners vugge

Man tror at de første innbyggerne på det indiske subkontinent reiste østover og inn i Indusdalen. Her har arkeologer funnet ruiner av en høykultur på slike steder som Harappa og Mohenjo Daro. Disse funnene, som ble gjort i de første tiårene av 1900-tallet, forandret den oppfatning at de første som bosatte seg i India, var primitive nomadestammer. For over 4000 år siden var Induskulturen fullt på høyde med — om ikke overlegen — den mesopotamiske kulturen. Man har vitnesbyrd om at det fantes rettvinklede gatenett, fleretasjes hus og boligblokker, septiktanker og et avansert kloakksystem, kjempestore kornmagasiner, bad til rituell rensing og templer der. Alt dette indikerer at det var en høyt utviklet bykultur. Det er også ting som tyder på at det var handelsforbindelser med Mesopotamia og med Midtøsten; Indus utgjorde en ferdselsåre til Arabiahavet fra flere hundre kilometer innover i landet.

I århundrenes løp ser det ut til at naturkatastrofer — kanskje jordskjelv eller store elveflommer — svekket bykulturen i Indusdalen. Så det var vanskelig å gjøre motstand da en bølge av nomadestammer fra Sentral-Asia, vanligvis omtalt som ariere, trengte inn i området. Disse fordrev de fleste av dem som bodde i byene, bort fra elven, slik at den gamle kulturen som hadde oppstått rundt Indus, nå flyttet til Sør-India. Der er dravidene fortsatt en av de store indiske folkegruppene.

Noen ariske folkegrupper trakk østover gjennom India og begynte å slå seg ned på slettene ved Ganges. Slik utviklet den ariske delen av subkontinentet sin egen spesielle kultur i Nord-India, først og fremst i tilknytning til Ganges, og der består den for en stor del den dag i dag.

To elver og to religioner

Arkeologiske funn viser at det er likheter mellom den religionen som ble utøvd i Indusdalen, og den som ble utøvd i Mesopotamia. Det er blitt funnet levninger fra hinduismen, som man lenge trodde var ariernes religion, i ruinene av byene ved Indus. Med sammensmeltningen av førariske og ariske guder og trosoppfatninger så hinduismen dagens lys. Til å begynne med var det Indus arierne betraktet som hellig, men etter hvert som de flyttet østover og slo seg ned ved Ganges, begynte de å dyrke den elven isteden. I århundrenes løp oppstod slike byer som Hardwar, Allahabad og Varanasi ved Ganges. Disse var knyttet til hinduismen. I dag er det millioner av pilegrimer som valfarter til slike steder for å bade i Ganges’ vann, som regnes for å være både legende og rensende.

Hinduismen oppstod ved Indus, mens buddhismen har røtter i nærheten av Ganges. Det var ved Sarnath, nær Varanasi, at Siddhartha Gautama, som ble kalt Buddha, holdt sin første preken. Det sies at han svømte over Ganges’ fulle bredde da han var 79 år.

Hvordan er det med elvene i dag?

Elvevannet er enda viktigere i dag enn det var for 4000 år siden, da folk trakk til Indus’ og Ganges’ bredder for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. For at elvene skal kunne gi livsgrunnlag for den store befolkningen i India, Pakistan og Bangladesh, må det holdes nøye oppsikt med dem. (Se kartet på sidene 16 og 17.) Fordi de renner gjennom mer enn ett land, har det vært nødvendig med internasjonale avtaler. Pakistan har blant annet bygd den tre kilometer lange og 143 meter høye Tarbela-demningen for kunstvanning. Den er en av verdens største jordfyllingsdemninger, med et volum på over 140 millioner kubikkmeter. Farakka-demningen i Ganges sikrer at det er tilstrekkelig og stabil vannføring i elven med tanke på den økte skipsfarten nær havnen i Calcutta.

Som så mange andre elver er også Ganges svært forurenset, og det er et stort problem. I 1984 satte derfor indiske myndigheter i gang en ambisiøs handlingsplan for Ganges. Det ble lagt vekt på omdanning av kloakk til kunstgjødsel og biogass, omlegging av avløpskanaler som tømmes i elven, og bygging av renseanlegg for kjemisk avfall.

Men det å sørge for at elvene på jorden får sin opprinnelige skjønnhet og renhet tilbake, viser seg rett og slett å være for vanskelig for menneskelige organisasjoner. Men Gud skal snart gjøre situasjonen god igjen. Under hans rikes styre skal hele jorden blir et paradis, og da skal også ’elvene klappe i hendene’. — Salme 98: 8.

[Ramme/kart på sidene 16 og 17]

Den mektige Indus

Det er så mange mindre elver som forener seg og sammen danner Indus, at det har vært forskjellige meninger om hvor elven egentlig begynner. Men det som er sikkert, er at denne store elven har sitt utspring høyt oppe i Himalaya-området. Derfra renner den mot nordvest, og underveis forener den seg med andre, mindre elver. Elven renner 32 mil gjennom det høytliggende Tibet, «verdens tak». Når Indus nærmer seg grensen til India i Ladakh-området, tvinger den seg fram gjennom fjellene og bryter seg leie mellom fjellkjedene Himalaya og Karakorum. Nå er den på indisk område, og i løpet av de neste cirka 56 milene har den et fall på nesten 3700 meter. Under dette fallet renner elven nordover og gjør så en skarp sving rundt den vestlige delen av Himalaya, hvor den forener seg med Gilgit, en stor elv som strømmer ut av Hindukush. Deretter renner elven sørover gjennom Pakistan. Med voldsom kraft bryter Indus seg fram i slynger og svinger mellom fjellene. Etter hvert kommer den ut på slettene og renner gjennom Punjab. Dette navnet betyr «fem floder», og det hentyder til de fem store bielvene Beas, Sutlej, Ravi, Jhelum og Chenab, som kan minne om spredte fingrer på en kjempehånd. Disse forener seg med Indus og blir med videre helt til slutten av denne majestetiske ferden på over 290 mil.

«Moder Ganges»

Cirka ti mil sør for Indus’ utspring i Himalaya begynner Ganges sin ferd på over 250 mil mot Bengalbukta. På 3870 meters høyde strømmer den kildeelven som heter Bhagirathi, ut av et framspring i en bre som ligner på mulen til en ku, og som på hindi kalles Gaumukh. Cirka 21 mil fra utspringet forener den seg med en annen elv, Alaknanda, ved Devaprayag. Disse to elvene og Mandakini, Dhauliganga og Pindar blir Ganges.

Ganges renner gjennom subkontinentet i sørøstlig retning og forener seg med andre store elver, for eksempel med Jumna ved Allahabad i India og så med den mektige Brahmaputra i Bangladesh. Ganges og dens bielver, som sammen ligner på en utfoldet vifte, vanner de fruktbare slettene ved Ganges, en fjerdedel av Indias totale område. Elvesystemet har et nedbørfelt på over en million kvadratkilometer og gir livsgrunnlag for omtrent en tredjedel av Indias befolkning, som nå teller over en milliard, i et av verdens tettest befolkede områder. I Bangladesh blir den svært bred, nesten som et innhav, og all slags elvetrafikk foregår på den. Så deler Ganges seg i flere store og utallige små elver, og sammen danner de et av verdens største deltaer.

[Kart]

(Se den trykte publikasjonen)

Tibet

PAKISTAN

Indus

Jhelum

Chenab

Sutlej

Harappa

Mohenjo Daro

INDIA

Ganges

Jumna (Yamuna)

Brahmaputra

Allahabad

Varanasi

Patna

Calcutta

BANGLADESH

NEPAL

BHUTAN

[Rettigheter]

[Bilder]

Hinduer bader i Ganges

[Rettigheter]

VÅKN OPP!