Hvem er Ordets tjenere?
Hva Bibelen sier
Hvem er Ordets tjenere?
KVELDEN før Jesus led offerdøden, kastet hans nærmeste venner seg ut i en heftig diskusjon. Ifølge Lukas 22: 24 oppstod det «en heftig diskusjon blant dem om hvem av dem som syntes å være størst». Det var ikke første gang det hadde oppstått en slik diskusjon blant Jesu apostler. Ved minst to tidligere anledninger hadde Jesus måttet korrigere deres tankegang.
Det var sørgelig at Jesus på dette avgjørende tidspunktet igjen måtte minne dem om hvordan en kristen Ordets tjener burde være. Han sa: «Den som er den største blant dere, [skal] bli som den yngste, og den som tar ledelsen, som den som tjener.» — Lukas 22: 26.
Det burde ikke overraske oss at apostlene hadde en feilaktig oppfatning av betydningen av å oppnå anseelse og en fremtredende stilling. Før de ble Jesu apostler, var det først og fremst de skriftlærde og fariseerne som hadde vært deres eksempel i spørsmålet om religiøst lederskap. I stedet for å gi folk åndelig veiledning og rettledning godkjente disse falske Ordets tjenere strenge tradisjoner og regler som ’stengte himlenes rike for menneskene’. De var selvsentrerte individer som var opptatt av å oppnå posisjon og fremtredende stillinger, og de gjorde sine gjerninger «for å bli sett av mennesker». — Matteus 23: 4, 5, 13.
En annen slags Ordets tjenere
Jesus gjorde imidlertid sine disipler kjent med en ny måte å utføre åndelig tjeneste på. Han sa: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre. Dessuten skal dere ikke kalle noen på jorden deres far, for én er deres Far, den himmelske. . . . Men den største blant dere skal være deres tjener.» (Matteus 23: 8—11) Jesu disipler skulle ikke etterligne de religiøse lederne på sin tid. Hvis de ville være sanne Ordets tjenere, måtte de etterligne Jesus. Hva slags eksempel var han?
Bibelen bruker ofte det greske ordet diạkonos i betydningen «tjener». Oppslagsverket The Encyclopedia of Religion sier at dette ordet ’ikke står for status’, men sikter til «det forhold som en tjener står i til den han tjener: det å følge Kristi eksempel . . . er den sentrale kristne forståelse av tjeneste».
Matteus 20: 28) Jesus brukte uselvisk sin tid, sine krefter og sine evner til å hjelpe andre både fysisk og åndelig. Hvorfor? Fordi han syntes synd på de åndelig sett mishandlede folkeskarene som strømmet til for å se ham. Han ønsket å hjelpe. Det var gavmildhet og kjærlighet som motiverte hans tjeneste, og han ønsket at disiplene skulle være like innstilt på å gi. — Matteus 9: 36.
I samsvar med den korrekte definisjonen av ordet «tjener» gav Jesus av seg selv for å hjelpe andre. Han forklarte tålmodig at «Menneskesønnen ikke [var] kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Jesu livsførsel dannet et mønster for hans framtidige Ordets tjenere. «Høsten er stor, men arbeiderne få,» sa han. «Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matteus 9: 37, 38) Kristne Ordets tjenere skulle delta i det største arbeidet som verden noen gang har vært vitne til — de skulle gi åndelig trøst til hele menneskeheten ved å forkynne og lære andre om det gode budskap om Guds rike. — Matteus 28: 19, 20.
Jesus konsentrerte seg altså om å gi og å dekke andres behov, og det var nettopp det som gjorde at hans måte å tjene på var så annerledes. Jesus lærte sine etterfølgere å være arbeidere, menneskefiskere og hyrder, ikke mystikere og akademikere som skulle gå kledd i spesielle drakter og smykke seg med spesielle verdighetstegn. — Matteus 4: 19; 23: 5; Johannes 21: 15—17.
Det bibelske syn
I århundrenes løp ble imidlertid denne opphøyde, uselviske tanken om at Ordets tjenere skulle være selvoppofrende forkynnere og lærere, forvrengt. Det som begynte som kristen tjeneste, utviklet seg til et formelt hierarki. Det ble etablert ordener og rangordninger, og disse ble tillagt prestisje og makt og førte ofte med seg store rikdommer. Dette skapte et skille. Det utviklet seg en presteklasse som for det meste viet seg til å forvalte religiøse sakramenter og til å rettlede de villfarne. Måten kristendommen ble utøvd på i det første århundre, forandret seg i de århundrene som fulgte. Fra å være en aktiv religion hvor alle var Ordets tjenere, ble kristendommen en passiv religion hvor bare en håndfull spesialutdannede og offisielt godkjente personer kunne forkynne og undervise.
Bibelen viser imidlertid at det som kjennetegner en kristen Ordets tjener, er hans uselviske arbeid, ikke det at han går i en spesiell drakt, utfører omstendelige ritualer, mottar en bestemt lønn eller blir utnevnt av myndighetene. Apostelen Paulus beskrev hvilken holdning kristne Ordets tjenere bør ha. Han oppmuntret dem til ’ikke å gjøre noe av selvopptatthet, men ha et ydmykt sinn’. — Filipperne 2: 3.
Paulus praktiserte virkelig det han forkynte. Han fulgte nøye Kristi eksempel og søkte aldri «[sitt] eget beste, men de manges, for at de [kunne] bli frelst». Han forstod at han hadde et stort ansvar med hensyn til å «legge fram det gode budskap uten at det [kostet] noe», for at han «ikke [skulle] misbruke [sin] rett i forbindelse med det gode budskap,» som han sa. Han ’søkte ikke ære av mennesker’. — 1. Korinter 9: 16—18; 10: 33; 1. Tessaloniker 2: 6.
For et fremragende forbilde for kristne Ordets tjenere! De som etterligner ham og også følger Jesu Kristi uselviske eksempel, og som er snare til å gi av seg selv for å gi andre åndelig hjelp og trøst ved hjelp av det gode budskap, viser at de er Guds sanne Ordets tjenere. — 1. Peter 2: 21.