Hvordan blir «dødskulturen» fremmet?

«Det er flere tusen kilometer mellom de traumatiserte flyktningbarna fra Kosovo og de amerikanske barna som er blitt utsatt for vold og andre smertelige opplevelser, men den følelsesmessige avstanden mellom dem er kanskje ikke så stor.» — Marc Kaufman, The Washington Post.

Enten vi liker det eller ikke, blir vi alle på en direkte eller indirekte måte berørt av død. Dette er tilfellet uansett hvor vi bor — om det er i et land som er rammet av en voldelig konflikt, eller i et land med relativt stabile forhold.

«DØDSKULTUREN» gir seg utslag i dagens hyppige forekomst av depresjoner, angst, narkotikamisbruk, aborter, selvødeleggende atferd, selvmord og massemord. Professor Michael Kearl ved sosiologi- og antropologiavdelingen ved Trinity universitet i San Antonio i Texas sa med hensyn til manipulasjon ved hjelp av emnet døden: «Fra vårt ståsted i slutten av det 20. århundre [1999] ser vi at . . . døden blir betraktet som den dynamiske kraft som ligger til grunn for samfunnsordningens liv, vitalitet og struktur. Døden er inspirasjonskilde for våre religioner, filosofier, politiske ideologier, kunstverk og medisinske teknikker. Døden bidrar til salg av aviser og forsikringspoliser, gir inspirasjon til handlingen i fjernsynsprogrammene og . . . holder liv i industrien.» Vi skal nå ta for oss noen eksempler på hvordan det fenomenet som kalles dødskulturen, kommer til uttrykk i vår tid.

 Våpensalg

«Dødskulturen» gir seg daglig utslag i salg av våpen. Selv om våpen blir brukt til å drepe soldater, er det flest sivile som blir drept, deriblant uskyldige kvinner og barn. I krig er menneskeliv, enten det dreier seg om sivile eller ikke, lite verd. Hvor mye koster vel en kule fra en snikskytter?

Det at det i noen land er svært enkelt å få tak i våpen, har ført til en grusom og stadig økning i drap på enkeltpersoner og også på grupper av mennesker. Etter skytetragedien på den videregående skolen i Littleton i Colorado kom det høylytte protester mot det utbredte våpensalget og mot hvor enkelt det var for mindreårige å få tak i våpen. Antall unge mennesker i USA som lider en voldsom død, er foruroligende. Ifølge bladet Newsweek dreier det seg om gjennomsnittlig 40 tilfeller i uken. Av disse blir 90 prosent skutt. Det tilsvarer hvert år 150 massakrer på størrelse med den som fant sted i Littleton!

Underholdningsverdenen

Filmindustrien utnytter emnet døden. Handlingen i en film kan for eksempel forherlige umoral, vold, narkotikahandel og organisert kriminalitet og dermed bagatellisere verdien av livet og moralske prinsipper. Det finnes til og med filmer som gir et romantisk bilde av døden — som skildrer myten om et liv etter døden og det at noen formentlig har kommet tilbake fra de døde for å besøke de levende — noe som bare tjener til å gjøre døden til noe trivielt.

Det samme er tilfellet med visse fjernsynsprogrammer og visse former for musikk. Ifølge nyhetsmeldinger var de unge morderne i Littleton ivrige tilhengere av en rockesanger som er blitt berømt for «androgyni [tvekjønnethet], en satanisk framtoning» og sanger som «handler om opprør og død».

I USA ble klassifiseringen av fjernsynsprogrammer endret for å beskytte unge mennesker mot å se på innhold som kan virke negativt på dem. Det har virket mot sin hensikt. Jonathan Alter, skribent i Newsweek, sier at dette «kanskje bidrar til at barn i enda høyere grad ønsker den forbudte frukt». Han la til at for å bringe skam over de ansvarlige og tvinge dem til å redusere volden i mediene, ville president Clinton ikke bare måtte «offentliggjøre navnene på alle de store selskapene (og deres administrerende direktører)» som lager filmer som skildrer knivstikk, og som utgir innspillinger av ’gangsta-rap’, men også navnene på dem som produserer dataspill som gjør det mulig for barn å «drepe mennesker ’virtuelt’».

Død i videospill og på Internett

I boken The Deathmatch Manifesto redegjør Robert Waring for den popularitet de såkalte deathmatch-spillene har fått blant ungdommer. * Waring mener at det rundt denne typen spill har oppstått en undergrunnsbevegelse av spillere. Spillene har absolutt ikke noen oppdragende virkning, men gir isteden opplæring i å drepe. «Det å spille mot en reell motstander som befinner seg et eller annet sted i verden, og forsøke å teste seg selv er en sterk opplevelse. Det er så enkelt å la seg rive med,» sier Waring. Unge mennesker blir oppslukt av effekten av de tredimensjonale scenariene som er laget for å danne bakgrunn til de blodige kampene. Noen som ikke har tilgang til disse spillene på Internett, kjøper videospill til bruk på TV-en hjemme. Andre oppsøker regelmessig offentlige steder hvor de kan leie videospill-maskiner og ha ’virtuelle’ kamper på liv og død med motspillere.

Selv om deathmatch-spill blir klassifisert etter alder på spillerne, er det et faktum at det er svært dårlig kontroll. Den 14-årige Eddie i USA sier: «Folk sier nok til deg at du ikke er gammel nok, men de hindrer deg ikke i å kjøpe [spillet].» Selv liker han et spill som inneholder en orgie av skuddvekslinger. Enda hans foreldre er klar over dette og ikke liker  det, er det sjelden de kontrollerer om han spiller dette spillet. En tenåring kom med følgende konklusjon: «Vår generasjon er langt mer ufølsom overfor vold enn noen annen generasjon. Fjernsynsapparatene oppdrar nå barn i større grad enn foreldrene gjør, og fjernsynet gir næring til en voldelig fantasi hos barn.» John Leland, skribent i Newsweek, sier: «Med så mange som elleve millioner tenåringer på nettet [i USA] tilbringer de unge mer og mer av sitt liv i en verden som er utilgjengelig for mange foreldre.»

En livsstil som fører til død

Hvordan oppfører folk seg utenfor den verden som består av deathmatch-spill og voldsfilmer? Selv om man i virkelighetens verden ikke trenger å utkjempe en kamp på liv og død mot merkverdige vesener, er det mange mennesker som har en selvødeleggende atferd. Stadig flere røyker eller bruker narkotika til tross for at familien deres kanskje øver press på dem for å få dem til ikke å gjøre det, og til tross for at helsevesenet og annet fagpersonell advarer om de farene som er forbundet med disse vanene. I mange tilfeller fører de til en for tidlig død. For å øke sin illegale fortjeneste fortsetter pengefolk og narkotikahandlere å utnytte folks engstelse, håpløshet og åndelige fattigdom.

Hvem står bak alt dette?

Framstiller Bibelen døden som et emne det er passende å spøke med? Kan det at vi har en livsstil som kan føre til døden, rettferdiggjøres? Nei. For de sanne kristne er døden ikke annet enn en «fiende», slik den var for apostelen Paulus. (1. Korinter 15: 26) De kristne betrakter ikke døden som noe tiltrekkende eller moro, men heller som noe unaturlig, en direkte  følge av synd og opprør mot Gud. (Romerne 5: 12; 6: 23) Døden har aldri hørt med til Guds opprinnelige hensikt med menneskene.

Det blir sagt at Satan «har midlene til å volde død». Han blir kalt «en manndraper», ikke nødvendigvis fordi han dreper noen direkte, men fordi han gjør det ved å benytte seg av svik, ved å forlede folk og få dem til å synde, ved å fremme en livsførsel som fører til forderv og død, og ved å gi næring til morderiske holdninger i sinnet og hjertet til menn og kvinner og til og med barn. (Hebreerne 2: 14, 15; Johannes 8: 44; 2. Korinter 11: 3; Jakob 4: 1, 2) Men hvorfor er unge mennesker det viktigste angrepsmålet? Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem?

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

«Vår generasjon er langt mer ufølsom overfor vold enn noen annen generasjon»