Jeg holdt fast ved troen under totalitær undertrykkelse

FORTALT AV MICHAEL DASEVICH

«Hjemme i Tyskland skyter vi Jehovas vitner. Ser du geværet?» spurte Gestapo-tjenestemannen og pekte på en rifle borte i hjørnet. «Jeg kunne stikke bajonetten i deg uten å føle noe skyld.»

Jeg var bare 15 år da jeg stod overfor denne trusselen. Det var under nazistenes okkupasjon av mitt hjemland i 1942.

JEG ble født i november 1926 i en liten landsby i nærheten av Stanislav (som nå heter Ivano-Frankivsk) i det som da var en del av Polen. Under den annen verdenskrig, fra september 1939 til mai 1945, var dette området først under sovjetisk okkupasjon, så en stund under tysk og til slutt under sovjetisk igjen. Etter krigen ble området en del av den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken, og da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble det en del av Ukraina.

Far var polsk og mor hviterussisk, og de var medlemmer av den gresk-katolske kirke. Men i 1939 leverte to kvinner som var Jehovas vitner, brosjyren Universell krig er nær til oss. De tilhørte en menighet på cirka 30 Jehovas vitner i landsbyen Horyhliadij, som lå i nærheten. I brosjyren stod det om hendelser som jeg kunne se skje. Den stilte spørsmålet: «Hvad er den virkelige årsak til at nasjonene har det så travelt med å ruste sig til krig?» Forklaringen den gav, var basert på Bibelen, og jeg merket meg den nøye.

Krig var ikke det eneste problemet i Ukraina. Det var også alvorlig hungersnød i landet. Og politikken til Sovjetunionens leder, Josef Stalin, førte med seg tvangsdeportasjoner til Russland. De lidelsene jeg var vitne til, fikk meg til å undersøke Bibelen grundig. Jeg bad et Jehovas vitne i Horyhliadij om å studere Bibelen med meg.

Den landsbyen vi bodde i, Odajiv, ligger på den andre siden av elven Dnestr i forhold til Horyhliadij, og flere ganger i uken drog jeg med en liten båt over elven for å studere Bibelen. I august 1941 ble min søster Anna og jeg og to andre døpt i den elven.

Kryssforhørt av Gestapo

Den tyske okkupasjonen begynte i 1941, men til tross for stadige trusler om straff holdt vi ikke opp med vår kristne virksomhet. Jeg begynte som pioner året etter, og framkomstmidlet mitt var en sykkel. Ikke lenge etterpå hadde jeg det sammenstøtet med det tyske Gestapo som jeg fortalte om i innledningen. Dette er det som skjedde:

 På vei hjem fra felttjenesten en dag stakk jeg innom to medkristne, en mor og en datter. Datterens ektemann var motstander av vår tro og ivrig etter å finne ut hvor kona fikk bibelsk litteratur fra. Den dagen hadde jeg ikke bare med meg litteratur, men også felttjenesterapportene til noen medkristne. Ektemannen så meg da jeg skulle dra.

«Stopp!» brølte han. Jeg tok vesken min og løp.

«Stopp! Tyv!» ropte han. Arbeiderne ute på marken trodde at jeg hadde stjålet noe, så de tvang meg til å stoppe. Ektemannen tok meg med til politistasjonen, og der var det en Gestapo-tjenestemann.

Da tyskeren så den litteraturen jeg hadde i vesken, skrek han: «Rutherford! Rutherford!» Jeg hadde ingen problemer med å skjønne hva det var som gjorde ham så opprørt. Navnet til Joseph F. Rutherford, som hadde vært Selskapet Vakttårnets president, stod på tittelbladet i de bøkene som var utgitt av Jehovas vitner. Så anklaget ektemannen meg for å være konas elsker. Politiet og Gestapo-mannen skjønte at det var helt absurd, for kona var gammel nok til å være moren min. Deretter begynte de å forhøre meg.

De ville vite hvem jeg var, og hvor jeg kom fra, og var særlig interessert i å få vite hvor jeg hadde fått bøkene fra. Men jeg fortalte ingenting. De slo meg noen ganger og gjorde narr av meg, og så låste de meg inne i en kjeller. De neste tre dagene ble jeg forhørt. Så ble jeg ført til Gestapo-mannens kontor, og der truet han med å gjennombore meg med bajonetten. En stund var jeg ikke sikker på om han kom til å gjøre alvor av trusselen. Jeg bøyde hodet, og så virket det som om det var stille en svært lang stund. Til slutt sa han bryskt: «Du kan gå.»

Som du skjønner, var forkynnelsen litt av en utfordring for oss på den tiden, og det var det å holde møter også. Vi feiret den årlige høytiden til minne om Kristi død den 19. april 1943 i to rom i et hus i Horyhliadij. (Lukas 22: 19) Da vi skulle til å begynne møtet, var det noen som ropte at politiet nærmet seg huset. Noen av oss gjemte oss i hagen, men min søster Anna og tre andre kvinner gikk ned i kjelleren. Politiet fant dem der og slepte ut den ene etter den andre for å forhøre dem. De fikk hard medfart i flere timer, og en av dem ble alvorlig skadet.

Forandringer på verdens skueplass

Sommeren 1944 gjorde tyskerne retrett, og sovjeterne vendte tilbake til området. Som Jehovas tjenere holdt vi oss til de samme bibelske prinsippene som dem vi hadde levd etter under nazistenes okkupasjon.  Vi nektet å delta i militær og politisk virksomhet. Vår lojalitet mot slike bibelske prinsipper skulle snart bli prøvd. — Jesaja 2: 4; Matteus 26: 52; Johannes 17: 14.

Det gikk ikke mange dagene før sovjeterne begynte å innkalle alle unge menn til militærtjeneste. Det som gjorde det enda vanskeligere, var at det ikke bare var sovjeterne som prøvde å finne rekrutter. Ukrainske partisaner finkjemmet området for unge menn, som de tok med inn i skogen for å gi dem opplæring i å slåss. Så vi Jehovas vitner havnet i den vanskelige situasjon å måtte bevise vår nøytralitet overfor to fraksjoner som motarbeidet hverandre — sovjeterne og partisanene.

Disse to gruppene støtte sammen midt i landsbyen vår, og de etterlot seg et par drepte partisaner på gaten utenfor huset vårt. Representanter for de sovjetiske myndighetene kom hjem til oss for å finne ut om vi kjente de døde. De bestemte seg for å ta med seg meg og innkalle meg til hæren, for et regiment av polske soldater var i ferd med å bli dannet. Fordi jeg var av polsk herkomst, ble det ventet at jeg skulle bli med i det.

Jeg og fire andre Jehovas vitner nektet å la oss verve i hæren, så vi ble fraktet med tog til Dnepropetrovsk, en by cirka 70 mil østover. Etter at vi hadde forklart at vi ikke kunne tjenestegjøre i militæret på grunn av vår bibelske overbevisning, ble vi satt i varetekt. Mens vi satt der, ble det utarbeidet anklager mot oss. Da vi møtte for retten, fikk vi vite at den sivile etterforskeren var jøde. I vår forsvarstale, som etterforskeren lyttet oppmerksomt til, redegjorde vi for vår tro. Vi nevnte ting som vi visste at han ville være interessert i, blant annet undertrykkelsen av israelittene og deres utfrielse av Egypt under Moses’ ledelse.

I månedene før retten avsa dom over oss, satt vi i en celle med cirka 25 andre fanger. Da de fikk høre at vi hadde nektet å gå inn i hæren, utbrøt de: «Dere er våre brødre!» Vi oppdaget imidlertid snart at de ikke var Jehovas vitner, men baptister. De hadde vært villige til å gå inn i hæren, men ble arrestert da de nektet å bære våpen.

I mai 1945, mens vi fortsatt satt i fengsel i Dnepropetrovsk, våknet vi midt på natten av skudd og roping fra kasernene og gatene utenfor. Vi lurte på om det var opprør, kamp eller feiring. Neste morgen ved frokosten hørte vi nyheten fra frisørsalongen: Krigen var over! Kort tid etter kunngjorde retten dommene over oss. Baptistene og vi fikk samme dom — ti år i fangeleir.

Fangeleir i Russland

Vi fem som var Jehovas vitner, ble sendt til en fangeleir i Russland. Etter å ha reist med tog i to uker kom vi langt om lenge til Sukhobezvodnoje, som ligger cirka 40 mil øst for Moskva. Sukhobezvodnoje var administrasjonssenter for 32 fangeleirer som lå langs jernbanelinjen. I hver av leirene var det flere tusen fanger. Etter at jeg hadde vært i Sukhobezvodnoje i seks måneder, ble jeg sendt til leir nummer 18. De fleste av fangene der var politiske forbrytere eller kriminelle.

Myndighetene satte oss til å felle trær, og det var en svært vanskelig oppgave. Noen ganger måtte vi vasse i snø til livet, felle  trærne med håndsag og så trekke stammene gjennom snøen. Én gang i uken, på søndager etter frokost, kunne jeg drøfte noe fra Bibelen med de fire andre vitnene i leiren. Disse drøftelsene var de møtene vi hadde. Vi feiret også minnehøytiden, og et år gjorde vi det i badehuset. Vi brukte bjørnebærsaft, for vi hadde ikke noe vin som vi kunne bruke som symbol på Jesu blod.

Følelsen av å være isolert tok nesten helt motet fra meg. Jeg utøste mitt hjerte for Jehova Gud, og han styrket meg, slik som han styrket profeten Elia da han følte seg nedtynget av lignende følelser. (1. Kongebok 19: 14, 18) Gud hjalp meg til å forstå at vi ikke var alene. Han var virkelig en stabil og fast søyle i mitt liv, også under disse vanskelige forholdene.

Det var en håndfull Jehovas vitner i hver av de andre leirene i nærheten av Sukhobezvodnoje, og vi klarte å holde kontakten med dem innimellom. Et av vitnene hadde nemlig et arbeid som gav ham lov til å besøke alle leirene. Han virket som mellommann og smuglet litteratur inn og ut av leirene. På den måten klarte vi å dele det lille vi hadde av litteratur. For en oppmuntring det var for oss!

Tilbake til Ukraina

Staten kunngjorde amnesti, og min dom ble redusert fra ti år til fem. Så i april 1950 kom jeg hjem igjen til menigheten i Horyhliadij. Arbeidet var fremdeles forbudt i Ukraina, og det var stor fare forbundet med å ta del i tjenesten. Men man fikk også mye igjen for det.

Kort tid etter at jeg var kommet hjem, snakket jeg med en mann som het Kozak, som bodde i Zjabokrukij, en landsby cirka to mil fra der jeg bodde. Jeg spurte hvordan han og familien hans klarte seg. Jeg visste at arbeiderne på kollektivbrukene bekymret seg for hvordan de skulle få endene til å møtes, så med et slikt spørsmål kunne man lett få i gang en samtale. Jeg fortalte at Bibelen har forutsagt at det skulle være matmangel og kriger i vår tid. (Matteus 24: 3—14) Han ville vite mer. Så jeg besøkte ham igjen. Uke etter uke gikk jeg de cirka fire milene fram og tilbake til Zjabokrukij for å studere Bibelen med familien Kozak. Farene, og ikke minst all tid det tok, var glemt da familien Kozak ble døpt i august 1950.

Det gikk ikke lang tid etter at familien Kozak var blitt døpt, før de ble forvist sammen med tusener av andre Jehovas vitner. Tidlig i april 1951 ble de plutselig omringet av bevæpnede soldater og — uten avhør eller rettssak — deportert til Sibir. Der ble familien Kozak og mange andre av vennene mine tvunget til å skape seg et nytt hjem. *

Av de 15 familiene i Horyhliadij som var Jehovas vitner, var det bare 4 som ble forvist. I andre menigheter var andelen av vitner som ble forvist, mye større. Hvordan ble disse massedeportasjonene ordnet? Jo, myndighetene hadde lister over hvem som var Jehovas vitner, og kunne derfor pågripe mange av dem etter eget forgodtbefinnende. Det ser ut til at listene var blitt utarbeidet i 1950 mens jeg fremdeles var i fangeleir i Russland, så navnet mitt var ikke med. En måned tidligere, i mars 1951, hadde jeg giftet meg med Fenia, en lojal tjener for Jehova.  Hele Fenias familie ble forvist, men fordi hun hadde giftet seg med meg og nå bar mitt navn, som ikke stod på listen, slapp hun å lide samme skjebne.

Vanskelige trosprøver

Etter deportasjonene måtte de av oss som var igjen hjemme, reorganisere arbeidet. Jeg ble bedt om å føre tilsyn med menighetene i området rundt Ivano-Frankivsk, som ligger i nærheten. Selv etter deportasjonene var det cirka 30 Jehovas vitner igjen i hver av de 15 menighetene. Jeg var snekker og drev for meg selv, så jeg hadde en fleksibel timeplan. En gang i måneden møtte jeg brødrene fra hver av menighetene i all hemmelighet.

Ofte kom vi sammen om natten på en gravlund, der vi var sikre på å få være for oss selv. Et viktig samtaletema var hvordan vi skulle sikre at alle menighetene hadde noe bibelsk litteratur. Av og til fikk vi et nytt nummer av Vakttårnet på polsk eller rumensk som vi oversatte til ukrainsk. Men myndighetene var hele tiden i hælene på oss. De prøvde å finne og ødelegge våre enkle mangfoldiggjøringsmaskiner.

Det største problemet var likevel at vi var avskåret fra kontakt med våre kristne brødre i andre land, deriblant brødrene i Brooklyn i New York, som tok ledelsen i den kristne virksomhet. Som følge av det hadde menighetene ofte problemer med splid, rykter og intriger. Noen av vitnene forlot organisasjonen og dannet opponerende grupper. Falske og ufordelaktige historier om dem i Brooklyn som tok ledelsen, var også i omløp.

For mange av oss var det ikke forfølgelsen fra motstanderne som utgjorde den vanskeligste prøven på vår tro, men det var konfliktene innen menighetene. Selv om det var noen som valgte ikke lenger å tilbe sammen med oss, lærte vi at det er livsviktig å holde seg til organisasjonen og vente på at Jehova ordner opp i situasjonen. Heldigvis var det det de fleste av vitnene i området gjorde. Og jeg er glad for å kunne si at mange av dem som forlot organisasjonen, med tiden skjønte at de hadde tatt feil, og kom tilbake for å tjene Jehova sammen med oss.

Selv i den vanskelige tiden da vi var isolert, var vi travelt opptatt i den offentlige tjeneste, og vi ble rikt velsignet. Vi har virkelig fått stor lønn. Hver gang jeg overværer menighetsbokstudiet nå, blir jeg minnet om velsignelsene fra Jehova. Hver og én av de minst 20 som tilhører bokstudiegruppen vår, er blitt hjulpet til å lære sannheten å kjenne av medlemmer av min familie.

Mor og far og min søster Anna er nå døde, men de forble trofaste mot Jehova. Fenia og jeg er fremdeles så aktive som vi kan i tjenesten for Jehova. Tiden har virkelig gått fort. I løpet av de siste 30 årene har Jehovas vitner i Ukraina vært igjennom dramatiske hendelser, som det er umulig å fortelle om i denne korte beretningen. Men jeg er glad for å kunne se tilbake på mange år i tjenesten for Jehova. Og jeg føler meg sikker på at han vil fortsette å være min faste søyle og støtte, for han sier om seg selv: «Jeg er Jehova; jeg har ikke forandret meg.» — Malaki 3: 6.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 21]

De ville vite hvem jeg var, og hvor jeg kom fra, og var særlig interessert i å få vite hvor jeg hadde fått bøkene fra. Men jeg fortalte ingenting

[Uthevet tekst på side 22]

Følelsen av å være isolert tok nesten helt motet fra meg. Jeg utøste mitt hjerte for Jehova Gud, og han styrket meg

[Bilde på side 20]

Fenia og jeg i 1952

[Bilde på side 23]

Sammen med Fenia i dag