Tiltak for å redde Amazonasskogen

AV EN VÅKN OPP!SKRIBENT I BRASIL

HVERT år i løpet av 90-årene gikk flere millioner hektar med naturlig skog tapt på verdensbasis, meldte FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Bare i Amazonasområdet i Brasil har durende motorsager og sprakende branner allerede gjort et regnskogområde større enn Tyskland om til bare beitemarker. Løvtaket består ikke lenger av sammenhengende tretopper, men blir nå brutt av strekninger med sprukken leire dekket med et tynt lag med ugress og synlige trestubber som steker i solen.

Selv om denne avskogingen som pågår, er foruroligende, finnes det glimt av håp. Et lovende prosjekt har allerede brakt noen resultater. Det kalles agroskogbruk, og en kilde beskriver det som «en metode der planting av trær blir kombinert med dyrking av jordbruksvekster eller beitegress på en økologisk . . . bærekraftig måte». Hvordan fungerer agroskogbruk? Hva er blitt utrettet ved denne metoden? Hvilke utsikter kan den gi med hensyn til framtiden? For å få svar på disse spørsmålene oppsøkte Våkn opp! Det brasilianske institutt for forskning i Amazonas (INPA), som holder til i Manáus, hovedstaden i staten Amazonas i Brasil.

Et skuffende alternativ

Johannes van Leeuwen, en nederlandsk agronom ved INPAs avdeling for agronomi, har de siste elleve årene arbeidet med bønder i Amazonas. Men hva var det opprinnelig som fikk så mange bønder til å slå seg ned i Amazonas-skogen? I den sentrale og den sørlige del av Brasil begynte mekanisert jordbruk i stor stil å frarøve mindre bønder jorden og levebrødet deres, noe som gjorde at de flyttet.  Andre bønder, som dyrket jute, som ble brukt i framstillingen av striesekker, opplevde å miste levebrødet sitt fordi sekkene etter hvert ble erstattet av plastposer. Andre igjen, som bodde i tørkerammede områder, ble tvunget til å flytte for å finne mer fruktbar jord. Men hvor kunne de dra? Da de fikk løfter om landeiendom, hus og fruktbar jord, fulgte de en ny vei inn i regnskogen.

Men bøndene oppdaget raskt at de hadde slått seg ned i et område med kraftig nedbør, høy luftfuktighet, varmt klima og dårlig jordsmonn. I løpet av to til fire år var jorden helt utpint, og problemet oppstod på nytt: fattige mennesker og et fattig jordsmonn. De fortvilte bøndene prøvde å løse problemet ved å rydde ytterligere områder med skog for å bruke dem til jordbruksjord.

Når sant skal sies, er det ikke småbøndene som er den største årsaken til skogødeleggelsen i Amazonas. Store kvegfarmer, større foredlingsbedrifter innen landbruket, gruveindustrien, skogindustrien og bygging av vannkraftdemninger har vært årsak til de største ødeleggelsene. Men tilstrømningen av småbønder til området og det at det drives svibruk, har også bidratt til at skogen blir ødelagt.

 «Levende biblioteker» konsulteres

«Uansett hvor stor innvirkning disse fattige bøndene har på skogen, befinner de seg her og har ikke andre steder å dra til,» sier van Leeuwen. «Så for å hindre skogrydding må vi hjelpe disse bøndene til å leve av jorden sin.» Og det er her prosjektet med agroskogbruk kommer inn i bildet og gir opplæring i å drive jordbruk på en måte som motvirker forringelse av jordbunnen og gjør det mulig for bøndene å bruke det samme avskogede jordstykket i mange år. Hvordan kom forskerne fram til de forskjellige detaljene ved prosjektet?

Før INPAs prosjekt med agroskogbruk ble satt i gang, hadde man over flere år gjort undersøkelser, foretatt rundspørringer og tatt prøver av jordsmonn og planter i området. Spesielt verdifulle opplysninger fikk man fra intervjuer med de «levende biblioteker» — indianere og cobacloer, mennesker som er en blanding av hvite, svarte og indianske forfedre som slo seg ned i Amazonas-bekkenet.

Disse innbyggerne i Amazonas sitter inne med et forråd av kunnskap. De er kjent med områdets klima og jordtyper — svartjord, rød leire, hvit leire, rød jord og en blandingsjord av sand og leire — foruten det imponerende antall frukter, krydder og medisinske planter som skogen frambringer. Ved at det er blitt øst av denne kunnskapen, er agronomer og bønder blitt forskningspartnere — et partnerskap som har gjort prosjektet mer vellykket.

Skogen er ikke noen gruve

Prosjektet med agroskogbruk ble gjennomført gradvis. Det første skrittet var å overbevise bøndene om at de ikke måtte betrakte skogen som en gruve — som skulle drives og så forlates — men se på den som en fornybar ressurs. Deretter ble de rådd til ikke bare å dyrke kassava, bananer, mais, ris, bønner og andre hurtigvoksende vekster, men også trær. «Trær?» spurte bøndene. «Hvorfor det?»

Siden bøndene ofte kommer fra områder hvor trær ikke har noen betydning for jordbruket, og siden de heller ikke er kjent med Amazonas treslag, gjorde forskerne det klart for dem hvilke fordeler det gir å plante trær. De forklarte at skogbunnen ikke holder på næringsstoffene som matvekster trenger. Regnet vasker for eksempel bort næringsstoffene før plantene klarer å ta dem opp. Trær derimot klarer å ta opp næringsstoffene og bygge seg opp et forråd av dem og bevare jorden fruktbar. Dessuten sørger trærne for fôr og skygge til dyr. Bønder kan også bruke trær som levende gjerdestolper for å markere grensene til eiendommen sin. Og frukt og ved fra frukttrær kan selvfølgelig være en inntektskilde.

Bøndene ble også oppfordret til å plante mange forskjellige treslag. Hvorfor? For da kan man høste mange forskjellige slags frukter og få mange forskjellige vedsorter. På den måten unngår bonden å ende opp med en stor avling av bare en eller to slags frukter som han må selge til en lav pris fordi alle andre selger samme vare til samme tid.

Et spirende prosjekt bringer resultater

Hva slags trær er det som blir plantet? «For tiden anvender vi mellom 30 og 40 av de frukttrærne som blir nevnt her,» sier agronom van Leeuwen idet han gir meg en liste over 65 trær med eksotiske navn. For å vise at prosjektet er virkningsfullt, tar van Leeuwen fram flere bilder av det samme avskogede jordstykke, men tatt til forskjellige tider. — Se rammen «Hvordan skogen kan ta seg opp igjen».

En tur til markedene i Manáus viser at det spirende prosjektet med agroskogbruk er i ferd med å bringe resultater. På disse markedene selges allerede mer enn 60 forskjellige slags frukter som er blitt dyrket i området. Når det gjelder framtiden, håper agronomene at jo mer agroskogbruk blir satt ut i livet, desto saktere vil det gå med avskogingen. En bonde som har lært hvordan han skal dyrke et gammelt jordstykke, vil kanskje la være å hogge ned skog for å rydde et nytt.

Denne rosverdige innsatsen kommer sannsynligvis ikke til å fjerne den globale trussel mot jordens økologi. Men den viser hva som kan bli utrettet hvis våre dyrebare ressurser blir behandlet med respekt.

[Ramme/bilder på side 24]

Appelsinen og acerolaen må vike plass

Appelsinen, det velkjente symbolet på C-vitaminer, blekner sammenlignet med frukten som er blitt hyllet som «C-vitaminenes nye dronning». Selv acerolaen, som har vært regnet for den mest C-vitaminrike frukten, må gi tapt. Hvem er denne nye dronningen? En liten, men saftig, blårød frukt som er omtrent på størrelse med en drue, og som er viltvoksende på Amazonas’ flodsletter. Fruktens navn? Camu-camu. Fortjener den verdigheten som C-vitaminenes nye dronning? Et brasiliansk tidsskrift sier at 100 gram appelsin inneholder 41 milligram C-vitaminer, mens 100 gram acerola inneholder 1790 milligram C-vitaminer. Men samme mengde camu-camu inneholder hele 2880 milligram C-vitaminer — 70 ganger så mye som appelsinen!

[Rettigheter]

Acerola og camu-camu: Silvestre Silva/Reflexo

[Ramme/bilder på side 25]

Kunsten å plante forskjellige trær sammen

Etter at bøndene har avtalt å bli med på deler av prosjektet med agroskogbruk, kan agronomen Johannes van Leeuwen gi dem et mer detaljert forslag — en plan over deres framtidige tregård. Istedenfor bare å velge ut og kombinere hvilke som helst trær på en tilfeldig måte blir det gjort bruk av datasimulering av agroøkosystemer som en hjelp til å avgjøre hvilke treslag som bør plantes, og hvordan de bør stå i forhold til hverandre. Det er en kunst å plante små, mellomstore og store treslag sammen i klynger.

Den første treklyngen, som består av artene guava, guarana og cupuaçu, blir for eksempel plantet tett sammen. Disse trærne blir ikke store og begynner tidlig å bære frukt. Den andre treklyngen, som består av mellomstore trær som biribá, avokado og palmen Astrocaryum vulgare, trenger mer plass. I denne treklyngen begynner fruktene å komme senere enn i den første klyngen. Den tredje treklyngen, som består av store trær som paranøtt, Caryocar villosum og mahogni, trenger enda mer plass. Noen trær i denne siste klyngen, produserer frukt, andre produserer verdifullt tømmer, og andre igjen produserer begge deler. Når alle treklyngene får vokse opp sammen, minner tregården om en naturlig skog.

[Bilder]

Johannes van Leeuwen (helt til høyre)

Et marked i Manáus med frukt som er dyrket i området

[Rettigheter]

J. van Leeuwen, INPA, Manáus, Brasil

 [Ramme/bilder på side 26]

Hvordan skogen kan ta seg opp igjen

1. Februar 1993 — Dette skogstykket i det sentrale Amazonas ble snauhogd og brent i september 1992. I januar 1993 ble det plantet ananasplanter. En måned senere ble det også plantet frukttrær.

2. Mars 1994 — Ananasplantene har vokst, og frukttrærne er blitt mer synlige. Ved siden av trærne er det plassert pinner med små skilt som navngir trærne som gulsapote, paranøtt og ferskenpalmer (Bactris gasipaes), for å nevne noen. Bøndenes luking rundt kulturplantene har også kommet trærne til gode. Det er som om trærne har vist sin takknemlighet ved å begynne å gjøre jorden mer fruktbar igjen.

3. April 1995 — Avlinger av hurtigvoksende vekster er blitt høstet inn, spist eller solgt, men forskjellige slags frukttrær fortsetter å vokse.

[Rettigheter]

Bildene 1—3: J. van Leeuwen, INPA-CPCA, Manáus, Brasil