Med kurs for Botany Bay

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

«JEG fant boken på stien,» bedyret den unge Job. Den fregnete 19-åringen ble arrestert idet han krysset en gate i London, anklaget for å ha stjålet boken. Hvor mye var den verd? Et beløp som svarte til seks—sju kroner! Den unge mannens forklaring gjorde ikke inntrykk på dommeren; han dømte ham til å tilbringe sju år i en straffekoloni.

På den andre siden av kloden, i et område som nå er kjent som Quebec i Canada, ble en mann ved navn François-Maurice Lepailleur fengslet. Han ble dømt til døden fordi han hadde deltatt i et væpnet opprør mot den britiske regjering. Men retten besluttet å gi ham en alternativ form for straff.

Disse to unge mennene hadde mer til felles enn at de befant seg på feil side av britisk lov. De ble begge sendt ut på en båtreise til et sted som het Australia, til en nyopprettet straffekoloni der som var kjent som Botany Bay.

Hvordan var det å være straffange i Australia? Hvor mange ble sendt dit? Og hvorfor havnet disse unge mennene så langt hjemmefra?

Hvorfor Australia?

I 1718 bestemte den britiske regjering seg for å tømme sine overfylte fengsler ved å deportere de kriminelle. I 1770 sendte de bort omkring 1000 fanger i året, de fleste til koloniene i Maryland og Virginia. I 1783 mistet britene som følge av uavhengighetskrigen i Nord-Amerika muligheten til å sende sine straffanger til disse koloniene. Men inntil da hadde de allerede sendt over 50 000 straffanger dit.

Et alternativt «reisemål» var et tørt land på den andre siden av kloden. Tretten år tidligere var dette landets østkyst blitt tegnet inn på kartet og underlagt britisk herredømme av en marineoffiser ved navn James Cook. Joseph Banks, som drog sammen med ham på denne oppdagelsesreisen, mente at dette landet ville være det ideelle stedet for uønskede borgere av det britiske imperium. I mai 1787 la derfor den første flåten, som bestod av elleve små skip, ut på den 26 000 kilometer lange sjøreisen til Botany Bay. I løpet av de neste 80 årene, helt fram til 1868, ble hele 158 829 straffanger sendt til Australia.

En forferdelig sjøreise

I 1833 kom den unge Job og hans 300 medpassasjerer fram til Sydney Cove i Port Jackson. Kolonien var kjent som Botany Bay, men  landemerket med samme navn ligger faktisk noen kilometer sør for det stedet hvor bosetningen til slutt ble grunnlagt.

For noen var reisen en alvorlig straff i seg selv. Et utdrag av François Lepailleurs dagbok gir et innblikk i livet om bord på skipet: «I 1840 passerte vi Kapp det gode håp [Sør-Afrika] i ’Buffalo’s lasterom. Dette var det aller verste på grunn av det konstante mørket, de strenge reglene vi måtte følge, utøyet som spiste på oss hele tiden, varmen og på toppen av all elendigheten, sulten.»

Fangeskipene hadde ironisk nok noen av de beste helse- og ulykkesstatistikker for sjøreiser på den tiden. På grunn av den bonus de britiske myndigheter betalte ekstra for hver straffange som ble brakt fram til bestemmelsesstedet i live, var den totale dødelighetsprosent fra 1788 til 1868 under 1,8 prosent. Forut for dette, fra 1712 til 1777, omkom derimot mellom 3 og 36 prosent av de ulykkelige passasjerene på slaveskipene underveis. Selv de skipene som fraktet frie emigranter fra Europa til Amerika, hadde høyere dødelighetsprosent enn fangeskipene!

En broket forsamling

En av de viktigste grunnene til en slik høy overlevelsesrate var straffangenes unge alder. François var i midten av 30-årene, som var relativt gammelt til straffange å være. De fleste var mellom 16 og 25, og noen få var ikke mer enn 11. Forholdet mellom mannlige og kvinnelige straffanger var 6 til 1.

Flesteparten av dem som ble deportert, kom fra Storbritannia. Over halvparten var engelske, en tredjedel kom fra Irland, og Skottland bidrog med noen få tusen kriminelle. Noen kom i likhet med François fra steder langt borte i det britiske imperium, for eksempel fra Canada, India, Malaysia, Sri Lanka og til og med den lille øya Malta.

Disse ufrivillige immigrantene brakte med seg en rekke talenter og mye fagkunnskap. Blant dem var det slaktere, kjelesmeder, metallstøpere, bygningssnekkere, kokker, hattemakere, skreddere og vevere. Omkring tusen forskjellige yrker er blitt identifisert i offisielle opptegnelser, og de gjenspeiler et tverrsnitt av den britiske arbeidskraften.

De straffedømte syntes å ha bedre utdannelse enn arbeiderklassen hjemme i Storbritannia. Tre fjerdedeler av dem som kom til New South Wales, kunne lese og skrive. Til sammenligning kunne bare litt over halvparten av befolkningen hjemme i Storbritannia skrive under et vigselformular.

Kidnapping, drap og oppvigleri kunne bli straffet med en «billett» til Botany Bay, men de kravene som ble stilt for å få transport dit, var langt mer liberale. Det å drive et underholdningssted om søndagen, stjele et lommetørkle eller ganske enkelt utveksle meninger om et skriftsted fra Bibelen kunne resultere i en tur til den sørlige halvkule.

Livet i det nye landet

Harde slag, grusom behandling og umenneskelige levevilkår er det de fleste forbinder med de første straffangers liv i Australia. For noen var dette virkeligheten, men mange fikk det bedre enn de hadde hatt det i det landet de hadde forlatt.

Det utviklet seg et system hvor straffangene kunne bli satt til å arbeide for frie nybyggere og tjenestemenn eller bare for seg selv. Så i stedet for å sone hele straffen som lenkede veibyggere, kunne de arbeide med faget sitt eller lære seg et nytt. Job ble for eksempel utpekt til å arbeide for en velstående, men vennlig godseier og fikk opplæring som kvegoppdretter på en av godseierens eiendommer i utkanten av Sydney.

Straffangene måtte arbeide fem og en halv dag, eller 56 timer, i uken. Det var utrolig nok mindre enn det de fleste fabrikkarbeidere i Storbritannia måtte arbeide på den tiden, for de arbeidet fra soloppgang til solnedgang hver dag. Straffanger kunne ta betaling for ethvert arbeid de utførte utover denne fastsatte arbeidstiden, og de drev ofte litt forretningsvirksomhet etter arbeidstid. De kunne for eksempel kutte gress og selge det som dyrefôr.

Selv om pisken ofte ble brukt, viser en undersøkelse at 66 prosent av de straffedømte i New South Wales aldri ble pisket eller bare ble pisket én gang mens de sonet. Det betydde at de  ikke ble pisket oftere enn menn som tjente i den britiske hæren eller marinen.

Disse kjensgjerningene og det at de straffedømte hadde mulighet til å få sin egen eiendom etter at de hadde sonet straffen, bidrog til at deportasjon virket forlokkende på noen. W. Cope, som var fengselsdirektør ved det beryktede Newgate fengsel i London, rapporterte i 1835 om de innsatte som ble truet med deportasjon: «Nitten av tjue er glad for å dra.» Og tilsynsmannen ved et annet fengsel sa om sine fanger: «Nittini av hundre er svært ivrig etter å dra.»

En mørkere side

De som fortsatte å bryte loven, fristet en svært kummerlig tilværelse. En rapport sa: «Deportasjon innebar ikke bare en enkeltstående straff, men en rekke former for avstraffelse som omfattet enhver grad av menneskelig lidelse.» Tredemøllen var en slik form for avstraffelse. François beskrev en tredemølle slik: «Det er en mølle som maler korn og drives av straffanger. Atten mann klatrer stadig oppover i et hjul, og vekten av dem driver hjulet og møllen. Ofte har disse mennene bare ett par lenker på føttene, men det hender også ofte at de har opptil tre eller fire par på føttene, og de tvinges til å gjøre det samme arbeidet som de andre, ellers blir de nådeløst pisket.»

Straffedømte kvinner som oppførte seg dårlig, måtte gå med en krage av jern. Denne innretningen var en jernring til å legge om halsen, bestående av to bøyler med utstående endestykker, som var minst 30 centimeter lange. Man mente at disse tunge monstrene var det eneste som kunne få kvinnene til å oppføre seg skikkelig.

Slike straffeanstalter som Port Arthur, øst for Hobart i Tasmania, var steder hvor man skulle straffe uforbederlige forbrytere strengt. En offisiell rapport som viser hvor strengt det var på disse stedene, sa: «Noen straffanger . . . foretrakk døden framfor videre fangenskap og begikk kriminelle handlinger for å bli henrettet.»

Det verste for noen landsforviste fanger var å bli skilt fra familien sin. François skrev: «Min kjære familie som jeg elsker så inderlig, er det slik at mitt fangenskap skal holde meg borte fra dere, som jeg holder slik av, i lang tid framover? Atskillelsen er trist og opprivende. Tenk å skilles fra en kjærlig hustru og fra små barn som ikke har lært en kjærlig fars omsorg å kjenne! Kjære familie, jeg retter ofte min ånd og mitt hjerte mot himmelen, slik at Gud kan bryte de lenkene som binder meg til dette sted, gjøre ende på mitt fangenskap og så la meg vende tilbake til min kjære familie, til alt som mitt hjerte begjærer.»

Straffangenes bidrag

I 1837 sa guvernør Bourke: «I løpet av en periode på femti år har ivrige og dyktige nybyggere med hjelp fra straffedømte arbeidere forvandlet en ødemark i New South Wales til en prektig og blomstrende koloni.» På den tiden bestod over to tredjedeler av den mannlige arbeidsstyrken av straffanger eller tidligere straffanger, og den hjalp resten av befolkningen av frie immigranter til å fullføre denne bemerkelsesverdige oppgaven. Over 90 prosent av de straffedømte gjorde Australia til sitt hjem — noen fordi de valgte det selv, andre på grunn av omstendighetene.

Den unge Job ble også en av disse permanente innbyggerne, for da han fikk sin frihet, giftet han seg, etablerte seg og ble til slutt stamfar til hundrevis av innbyggere i Australia og på New Zealand. François var på den annen side en av de få som drog tilbake til sitt hjemland og til sin kjære familie.

Etter denne første tiden skjedde forandringene hurtigere og hurtigere, og i løpet av bare tre overlappende generasjoner vokste den ’prektige og blomstrende kolonien’ til en flerkulturell nasjon. Hvert år kommer det nå flere tusen av egen fri vilje fra Asia, Canada og Europa, også fra Storbritannia, enten for å besøke Australia eller for å søke om å få bli her. Når de kommer, oppdager de at den grunnen som straffangene ryddet, nå er dekket av høye betongbygninger, og at de veiene de bygde, er blitt avløst av store asfalterte motorveier. Ja, selv i Australias travle, moderne gater vitner fortsatt gamle sandsteinsbygninger om slitet til disse pionerene som ufrivillig ble sendt til Botany Bay.

[Kart/bilder på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

BOTANY BAY

[Bilder]

JAMES COOK

JOSEPH BANKS

[Rettigheter]

Cook: Maleri av John Weber/Dictionary of American Portraits/Dover; Banks: Dickinson, W. Portrett av sir Joseph Banks da han var herr Banks. Rex Nan Kivell Collection; NK10667. Med tillatelse av nasjonalbiblioteket i Australia; bildet av bukta: Fittler, James. Sydney, New South Wales, med innseiling til Port Jackson. Med tillatelse av nasjonalbiblioteket i Australia

 [Bilde på side 23]

(Øverst) Det sentrale forretningsstrøket i Sydney har vokst fram der hvor det som en gang var kjent som straffekolonien Botany Bay, lå

[Bilde på side 23]

Det gamle sykehuset i Sydney, nå det statlige myntmuseum, ble bygd av straffanger

[Rettigheter]

Image Library, State Library of New South Wales

[Bilde på side 23]

Hyde Park Barracks, et fengsel som ble laget med tanke på og bygd av straffanger

[Rettigheter]

Hyde Park Barracks Museum (1817). Historic Houses Trust of New South Wales, Sydney, Australia

[Bilde på side 23]

The Great North Road. Straffanger ryddet for hånd denne 264-kilometer lange hoved-veien gjennom det bakkete landskapet av sandstein. Den forbandt Sydney og Hunter Valley i nærheten av Newcastle. Den var en av koloniens viktigste sivile ingeniørbragder

[Rettigheter]

Forvaltes av National Parks and Wildlife Service, N.S.W.