Mayaene — i går og i dag

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I MEXICO

DET er blitt sagt at de utgjorde en av de betydeligste sivilisasjonene på den vestlige halvkule. Og det er ikke så rart, for disse urinnvånerne i Belize, El Salvador, Guatemala, Honduras og Mexico var opphavsmennene til fremragende arkitektur, malerkunst, billedhoggerarbeid og keramisk håndverk. De utviklet et avansert skriftsystem og gjorde store framskritt på matematikkens område. De utarbeidet til og med en kalender som var basert på solåret. Hvem var disse menneskene? Mayaene — grunnleggerne av en av de rikeste og betydeligste gamle amerikanske sivilisasjoner.

Mye av det vi vet om mayaene, har vi fått vite gjennom innskrifter på steinmonumenter og steinrelieffer. Mayaene brukte et skriftsystem som inneholdt over 800 tegn, hvorav mange var hieroglyfer, og de førte opptegnelser om sin historie og sine skikker på trapper, overliggere, steinplater og søyler. De skrev også på papir som de laget av den innerste barken på fikentreet. Ved å folde sammen arkene laget de bøker (såkalte kodekser), som de så dekket med jaguarskinn. De fleste av disse bøkene ble ødelagt da spanierne erobret mayaenes territorium omkring 1540 e.v.t., men det finnes fortsatt noen få igjen.

 De første mayabøndene kan ha slått seg ned i lavlandet i det nordlige Guatemala omkring 1000 år før Kristus. Men mayasivilisasjonen hadde sin glanstid mellom 250 e.v.t. og 900 e.v.t. — vanligvis omtalt som den klassiske mayaperioden. La oss kort se på noe av det man har fått vite om mayaene i gammel tid.

Dyktige arkitekter og bygningsarbeidere

Mayaene var fremragende steinhoggere, og de laget store pyramider og templer av mørtel og kalkstein. Disse pyramidene er bemerkelsesverdig lik pyramidene i Egypt, og i tidligere tider fikk dette noen til feilaktig å tro at mayaene egentlig var etterkommere av egypterne.

Det er blitt funnet ruiner av mayabyer i stein i Guatemala og Honduras og i Yucatán i det sørlige Mexico. Mayaimperiet hadde i sin glansperiode over 40 slike byer, og hver av dem hadde mellom 5000 og 50 000 innbyggere. Ifølge oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica kan «mayabefolkningen på et tidspunkt ha bestått av 2 000 000 mennesker, hvorav de fleste bodde i lavlandet i det som nå er Guatemala».

Byggingen av disse byene med de storslåtte steinbyggverkene ville ha vært umulig uten de anstrengelser som de maisdyrkende mayabøndene gjorde seg. Disse arbeidsomme mennene dyrket mat til familien sin, men det ble også forventet at de skulle hjelpe til med byggearbeidet. De måtte dessuten dyrke mat til adelsstanden og prestene, for man tenkte som så at de hadde viktigere ting å ta seg av.

Mayaenes familieliv

Mayafamiliene var godt sammensveist. Ja, besteforeldre, foreldre og barn bodde ofte under samme tak. Det meste av gårdsarbeidet ble utført av mennene og de eldre guttene.  Jentene lærte å lage mat, framstille klær og oppdra de yngre søsknene sine.

Mayabøndene dyrket avokadoer, chilipepper og søtpoteter. Men mayaenes hovednæringsmiddel var mais. Kvinnene og jentene tilberedte maisen på flere forskjellige måter. De laget for eksempel det som vi i dag kjenner som tortilla, en flat maispannekake. Mais var også en av de viktigste ingrediensene i den alkoholholdige drikken balche. Man regner med at omkring 75 prosent av den maten som mayaene spiser i vår tid, inneholder mais i en eller annen form, og andelen kan ha vært enda høyere før i tiden.

En mengde guder og gudinner

Religionen spilte en fremtredende rolle i mayaenes liv. De tilbad en mengde guddommer, og ett dokument nevner 160 av dem. De hadde en skapergud, en maisgud, en regngud og en solgud, for bare å nevne noen. Kvinnene drog på pilegrimsreise til gudinnen Ixchels tempel på øya Cozumel for å be om fruktbarhet eller, hvis de allerede var gravide, for å be om at fødselen måtte gå bra.

 For mayaene var hver dag av religiøs betydning, og hver måned i mayaenes kalender hadde sin egen høytid. Det ble også holdt spesielle seremonier i forbindelse med begravelsen av de døde. Etter at de døde var blitt malt røde, ble de sammen med noen av sine personlige eiendeler pakket inn i stråmatter. Deretter ble de begravd under gulvet i det huset hvor de hadde bodd. Det var litt annerledes enn den måten herskerne ble begravd på, for de ble stedt til hvile i pyramidene, under templene. Tjenerne deres ble drept for så å bli begravd sammen med dem og med forskjellige redskaper som mayaene trodde de ville få bruk for i deres neste liv.

Som en del av sine religiøse skikker laget mayaene noen ganger hull i øreflippene eller i bena. De stakk til og med hull i tungen. Scener som framstilles på skulpturer, keramikkarbeider og på veggmalerier, viser at det å frambære ofre også var en del av mayaenes tilbedelse. «De ofret ofte forskjellige slags dyr, men det høyeste offer var et menneskeliv. Ofrene for disse ritualene var fiendtlige soldater og slaver, men også fribårne barn av begge kjønn,» sier dr. Max Shein i sin bok The Precolumbian Child. Noen historikere har sagt at mayaene en gang i tiden ofret unge jenter som bruder til regnguden ved å kaste dem levende ned i en offerbrønn i Chichén Itzá. Hvis en jente fortsatt var i live ved solnedgang, tolket man det dit hen at regnguden var fornøyd med den bruden som var blitt ofret tidligere. Da ble jenta trukket opp av brønnen igjen.

Mayaene i dag

Etter 900 e.v.t. «forsvant den klassiske mayasivilisasjonen plutselig, og de store byene og seremonielle sentrene ble lagt øde og overgrodd av jungelvegetasjon,» sier The New Encyclopædia Britannica. Ingen vet med sikkerhet hva som var årsaken til at mayakulturen gikk til grunne. Noen sier at jordbrukslandet var utpint. Andre mener at matmangel tvang bøndene til å benytte ødeleggende jordbruksmetoder, mens andre flyttet til byer som allerede var overbefolket og fattige. Men uansett hva grunnen var, så  døde ikke mayaene ut. Det lever omkring to millioner mayaer i dag, hovedsakelig i den nordlige delen av Yucatán og i Guatemala.

De fleste av vår tids mayaer er katolikker i navnet, og den katolske kirke har gjort seg store anstrengelser for å oppnå den innfødte befolkningens gunst. En Associated Press-melding sier at «i 1992 — ved 500-års jubileet for den spanske erobringen av Guatemala — kom den katolske kirke i Guatemala med en offisiell unnskyldning for de ugjerninger som ble begått mot indianerne under kirkens evangelisering i Guatemala».

Men det at mayaene har tatt imot katolisismen, betyr ikke at de har forlatt sine forfedres religion. Mange katolske prester godtar tvert imot at mayaene blander kirkens skikker og læresetninger med sine tradisjonelle ritualer. Mayaene har for eksempel lenge vært tilhengere av animisme, den oppfatning at alt — både levende skapninger og livløse gjenstander — har en sjel eller livskraft. Dette er blitt akseptert av kirken, og selv om det har et anstrøk av katolisisme, har det fått noen kirkeledere til å lure på hvor mye hedenskap kirken kan tolerere og likevel kalle seg kristen. *

Mayaene og Jehovas vitner

Jehovas vitner underviser i Bibelens rene sannheter i de landene hvor det bor en god del mayaer. Mange reagerer positivt. Tenk over følgende to eksempler:

«Jeg ble æret og hadde en fremtredende posisjon blant de innfødte som jeg vokste opp sammen med,» sier Caridad, «men det avholdt meg ikke fra å leve et utsvevende liv med mye festing og fyll.» I likhet med mange andre mayaer praktiserte Caridad både katolisisme og spiritisme. Han sier: «Når jeg ble syk, pleide jeg å gå til en heksedoktor.» Caridads døtre begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. «Litt etter litt ble jeg interessert,» innrømmer Caridad, «særlig etter at jeg så at oppførselen til døtrene mine hadde forandret seg. Snart begynte jeg å studere selv også.» Hva førte det til? «Sannheten har hjulpet meg til å lære Jehova å kjenne og bli glad i ham,» sier Caridad. «Jeg har sluttet med alle handlinger og skikker som mishager Jehova, og jeg er blitt befridd for frykt og overtro.»

Paula, en mayakvinne fra Guatemala, sørget over tapet av de to sønnene sine. «Jeg pleide alltid å sette opp altere for dem,» sier hun. «Jeg hadde en bibel som en katolsk nonne hadde gitt meg, og jeg leste i den i to timer hver kveld for å finne svar på spørsmålet: ’Hvor er de døde sønnene mine?’» Så begynte Paula å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og hun begynte også å overvære møtene deres. «De forklarte Guds Ord tydelig for meg,» sier hun. «Jeg er glad over å vite at Guds rike skal gjøre slutt på sykdom og død. Jeg tenker alltid på oppstandelseshåpet.» (Johannes 5: 28, 29) Nå gjør Paula andre kjent med det gode budskap om Guds rike. «Det er fortsatt mange som trenger hjelp,» sier hun.

[Fotnote]

[Ramme på side 17]

Mayaenes kalender

Mayaene utviklet et nøyaktig kalendersystem som også innbefattet et skuddår.

Mayaåret bestod av 365 dager. Av disse ble 364 delt på 28 uker, hver på 13 dager. Det nye året begynte på den 365. dagen, den 16. juli. Hva med måneder? Mayakalenderen, som er avbildet ovenfor, hadde 18 måneder, og hver av dem bestod av 20 dager. Uker og måneder løp derfor uavhengig av hverandre. Men det er ett unntak. Én gang hver 260. dag (produktet av 13 multiplisert med 20) begynte uken og måneden på den samme dagen. Ifølge ett oppslagsverk var «mayakalenderen, som riktignok var svært komplisert, den mest nøyaktige [kalender] menneskene visste om inntil den gregorianske kalenderen ble innført». — Funk & Wagnalls New Encyclopedia.

[Diagram/bilde på sidene 16 og 17]

(Se den trykte publikasjonen)

Kronologisk oversikt over mayasivilisasjonen

Olmekerne

1000 f.v.t.

500 f.v.t.

Olmekerne

Zapotekene

Teotihuacanerne

f.v.t. |  e.v.t.

500 e.v.t.

Teotihuacanerne

Zapotekene

Toltekerne

1000 e.v.t.

Toltekerne

Aztekerne

1500 e.v.t.

Aztekerne

[Rettigheter]

Mayakunst: Dover Publications, Inc.

[Kart på sidene 16 og 17]

(Se den trykte publikasjonen)

MEXICO

YUCATÁN- HALVØYA

BELIZE

GUATEMALA

EL SALVADOR

HONDURAS

[Rettigheter]

Kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom,Inc.

[Bilde på side 16]

Restene av en 22 meter høy tempelpyramide i den gamle mayabyen Palenque

[Bilde på side 16]

Baking av tortillaer

[Bilder på side 18]

Chichén Itzá

Kukulcan-templet

En statue som vokter inngangen til Krigernes tempel, holder et offerkar som sannsynligvis ble brukt til å ta imot ofrede menneskehjerter

[Bilde på side 19]

Caridad sammen med sin kone og deres døtre