Myanmar — «det gylne land»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I MYANMAR

MELLOM de fjellkjedene som utgjør en naturlig grense til nabolandene, ligger «Det gylne land». I sørvest skyller Bengalbukta og Andamanhavet inn over landets mer enn to tusen kilometer lange kystlinje. I vest ligger Bangladesh og India, i nord Kina og i øst Laos og Thailand. Landet er litt større enn Madagaskar og mindre enn staten Texas i USA. Hva er navnet på dette landet? Det er nå Myanmar, men var tidligere Burma.

 Myanmar, som ble kalt Det gylne land av de første som slo seg ned der, er rikt på mange naturressurser: olje og gass, kobber, tinn, sølv, wolfram og andre mineraler og også edelstener som safirer, smaragder, rubiner og jade. Andre rikdommer er for eksempel tropiske regnskoger med slike sjeldne treslag som teak, rosentre og padouk. Skogene er også tilholdssted for mange ville dyr — aper, tigrer, bjørner, vannbøfler og elefanter, for å nevne noen. Men Det gylne lands virkelige rikdommer er menneskene som bor der.

Folk i Myanmar

Med sitt tradisjonelt milde og rolige vesen er folk i Myanmar høflige og gjestfrie. De behandler besøkende med respekt og verdighet. Barn tiltaler vanligvis eldre menn som onkel og eldre kvinner som tante.

De som besøker Myanmar, bemerker ofte de eldre menneskenes glatte hud. Én grunn til en slik ungdommelig hud, sier kvinnene, er en populær, svakt gyllen ansiktskrem — thanaka — utvunnet av thanaka-treet. Når kvinnene skal lage thanaka, gnir de en bit av en gren av dette treet mot en hard og flat stein og tilsetter litt vann. De får da en fin masse som de smører i ansiktet og tegner kunstneriske mønstre. Foruten å ha en adstringerende og kjølende virkning beskytter thanaka huden mot den skarpe tropesolen.

 Den vanlige klesdrakten for både menn og kvinner i Myanmar er longjien, som lett lages ved at man syr et omkring to meter langt tøystykke sammen i endene, slik at det danner en sylinder. Kvinnen trår inn i denne longjien og vikler den rundt seg som et skjørt, og fester så den løse enden i midjen. Mannen, derimot, tar tak i de to endene og knytter dem sammen foran i livet. Longjien, som er et sømmelig og samtidig ledig klesplagg, passer utmerket for tropiske strøk.

Et besøk på markedene viser at folk i Myanmar er svært begavede — mestere i silkeveving, smykkekunst og treskjæring. Teak, padouk og andre treslag har de forvandlet til iøynefallende figurer av mennesker, tigrer, hester, vannbøfler og elefanter. Selv slike hverdagslige ting som bordplater, skillevegger og stoler blir prydet med forseggjorte utskjæringer. Men hvis du tenker på å kjøpe noe, må du innstille deg på å prute!

Folk i Myanmar utmerker seg også når det gjelder å lage vakkert dekorerte lakkarbeider — boller, fat og skrin. Men det som gjør produktene deres så enestående, er at formene og de utskårne mønstrene er laget på frihånd. Man lager først en basisform ved å veve en duk av fine bambusstrimler. (Når produktet skal være av høyere kvalitet, blir duken sammenvevd av bambus og hestehår.) Utenpå dette skjelettet påfører håndverkeren opptil sju strøk med lakk, som lages ved å blande sevje fra thisei-treet, eller lakktreet, med finmalt benaske av dyreknokler.

Når lakken er blitt tørr, bruker håndverkeren en stålstift til å gravere inn et mønster på gjenstandens overflate. Etter litt maling og polering blir resultatet ikke bare et fint kunstverk, men også noe som kan brukes i hjemmet.

Religionens åpenbare innflytelse

Omkring 85 prosent av befolkningen i Myanmar er buddhister; resten bekjenner  seg hovedsakelig som muslimer eller kristne. Som ellers i store deler av Sørøst-Asia spiller religion en viktig rolle i livet for de fleste i Myanmar. Men visse religiøse skikker er fremmede for mange besøkende.

Buddhistmunker avlegger for eksempel løfte om ikke å røre en kvinne. Av respekt er derfor kvinnene nøye med å ikke komme for nær munkene. Religiøse skikker gjør seg til og med gjeldende på en busstur. En person fra et vestlig land blir kanskje overrasket over å se følgende skilt i bussen: «Vennligst ikke spør sjåføren om forventet ankomsttid.» Er sjåførene lei av utålmodige passasjerer? Nei. Buddhistene der tror at et slikt spørsmål vil vekke harme hos natene (åndene), og kan gjøre at bussen blir forsinket.

Myanmars historie

Myanmars tidligste historie er noe uviss, men antagelig var de første som slo seg ned der, stammegrupper som utvandret fra omkringliggende land. Trolig var det monfolket som gav landet navnet Suvannabhumi — «Det gylne land». Tibeto-burmeserne kom fra det østlige Himalaya, og tai-folket trengte inn fra det som nå er det sørvestlige Kina. Myanmars ulendte terreng holdt stammene atskilt. Det er grunnen til at det finnes så mange stammer og språkgrupper der.

På begynnelsen av 1800-tallet begynte britene, som hadde kolonisert India, å komme til Burma, som Myanmar den gang ble kalt. De slo seg først ned i den sørlige regionen, men okkuperte senere hele landet. I 1886 ble Burma innlemmet i Britisk India.

Under den annen verdenskrig ble det utkjempet voldsomme kamper i landet, og i løpet av noen korte måneder i 1942 drev japanske hærer britene ut av området. Som en følge av det ble den beryktede «dødens jernbane» bygd. Denne 400 kilometer lange jernbanen gikk gjennom et ugjestmildt jungel- og fjellterreng for å knytte byen Thanbyuzayat i Burma til byen Nong Pladuk i Thailand. På grunn av mangel på skinner ble mesteparten av jernbanen bygd av skinner som ble brutt opp fra jernbanespor i det sentrale Malaya (nå Malaysia). En liten del av prosjektet — byggingen av broen over elven Kwai — dannet senere grunnlaget for en populær film.

Med hjelp fra 400 elefanter bygde over 300 000 menn — krigsfanger og indiske og burmesiske sivile — jernbanen. Titusener døde under dette prosjektet. Allierte bombeflys hyppige bombinger gjorde at den ikke kunne bli brukt noe særlig, og med tiden ble den forlatt. Senere ble det meste av skinnene brutt opp og brukt andre steder.

Med tiden lyktes britene i sin kamp, og de tok tilbake landet fra Japan i 1945. Men det britiske styret var kortvarig, for den 4. januar 1948 ble Burma uavhengig av Storbritannia. Den 22. juni 1989 ble landets nye navn, Myanmar, anerkjent av FN.

Et land med gylne hovedsteder

Myanmar har opp gjennom århundrene hatt mange hovedsteder. I hjertet av landet ligger for eksempel Mandalay, eller populært kalt Den gylne by. I denne byen, som har 500 000 innbyggere, finnes det hundrevis av pagoder av alle årganger. Byen var den siste hovedstaden før britenes okkupasjon. I 1857 skjenket kong Mindon Mandalay kongelig prakt ved å bygge et stort slott for seg selv og sine dronninger der. Den fire kvadratkilometer store gamlebyen er omgitt av noen åtte meter høye murer som er tre meter tykke ved sokkelen. Langs murene går det en 70 meter bred vollgrav.

I 1885 forviste britene Mindons etterfølger, kong Thebaw, til India, men slottet rørte de ikke. Det ble imidlertid fullstendig ødelagt av brann under den annen verdenskrig. Uten å la seg skremme bygde folket i Myanmar opp igjen en praktfull kopi av dette slottet med dets majestetiske røde og gullbelagte trebygninger på det stedet hvor det opprinnelig hadde stått. Dette nye slottet er åpent for besøkende som ønsker å se det.

Omkring 160 kilometer lenger nedover elven  Irrawaddy ligger en annen tidligere hovedstad, Pagan. Denne byen ble grunnlagt i løpet av det første årtusen av vår tidsregning og nådde høyden av sin prakt i det ellevte århundre, men bare 200 år senere ble den forlatt. Ikke desto mindre finnes det i og omkring noen mindre landsbyer i området flere hundre falleferdige templer og pagoder — minner fra fordums storhet.

Dagens hovedstad, Yangon (som fram til 1989 offisielt het Rangoon), er en livlig by med over tre millioner innbyggere hvor det kryr av tutende biler, busser og åpne drosjer. Selv om det langs Yangons brede gater med trær på begge sider står mange gamle bygninger som er minner fra den britiske kolonitid, innbefatter byens skyline nå også moderne og høye hoteller og kontorbygninger.

Noe som også inngår i byens skyline, er det 98 meter høye forgylte tårnet på den 2500 år gamle Shwedagon-pagoden. Det forteller om tidligere tiders rikdom og arkitektoniske genialitet. Tårnet skal etter sigende være omkranset av omkring 7000 diamanter og andre kostbare edelstener. Spissen er kronet med en enkelt diamant på 76 karat. I likhet med mange gamle bygninger i Myanmar er Shwedagon-​pa⁠goden blitt påført ødeleggelser av jordskjelv og kriger, og en stor del av den er blitt bygd opp på nytt.

Noen hevder imidlertid at Yangons største severdighet er den forgylte Sule-pagoden. Denne 2000 år gamle pagoden er 46 meter høy og danner en stor, forgylt trafikkøy, der fire av byens hovedgater møtes. Rundt pagoden ligger det mange butikker.

Åndelig gull

I 1914 kom to internasjonale bibelstudenter (som Jehovas vitner da ble kalt) fra India til Rangoon for å finne mennesker som visste å sette pris på et edlere gull — åndelig gull. I 1928 og i 1930 kom det flere misjonærer, og i 1939 var det blitt opprettet tre menigheter som til sammen bestod av 28 Jehovas vitner. Jehovas vitners avdelingskontor i India, som lå i Bombay, førte tilsyn med arbeidet der fram til 1938. Fra da av og fram til 1940 førte avdelingskontoret i Australia tilsyn med arbeidet. Etter den annen verdenskrig, i 1947, ble Myanmars første avdelingskontor opprettet i Rangoon.

I januar 1978 ble avdelingskontoret flyttet til Inya Road. Den treetasjes bygningen blir kalt det myanmarske Betel-hjemmet. Betel-familien, som har 52 medlemmer, arbeider hardt med å dekke behovene til de omkring 3000 aktive Jehovas vitner i landet. I og med at Myanmar har så mange stammespråk, er oversettelse en viktig del av det arbeidet som blir utført på avdelingskontoret. Jehovas vitners harde arbeid tilfører Det gylne lands mange rikdommer enda en gullklump.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

BANGLADESH

INDIA

KINA

LAOS

THAILAND

MYANMAR

Mandalay

Pagan

YANGON

BENGALBUKTA

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilder på side 17]

Ovenfra: Menn og kvinner kler seg i longjier; en ung buddhistmunk; kvinner med «thanaka»

[Bilde på side 18]

Forkynnelse i en peanøttåker

[Bilde på side 18]

Treskjærerarbeider blir solgt på lokale markeder

[Rettigheter]

chaang.com

[Bilde på side 18]

Utskjæring av mønster i en bordplate i lakkarbeid

[Bilde på side 18]

En vakkert dekorert bolle i lakkarbeid

[Bilde på side 18]

chaang.com

[Bilde på side 20]

Jehovas vitners avdelingskontor i Myanmar

[Bilderettigheter på side 16]

© Jean Leo Dugast/Panos