Ekteskapet skulle være en varig forbindelse

HVIS vi skal dømme etter den måten mange filmer slutter på, er det å gifte seg et ønskverdig mål. Ofte er det slik at de to som til slutt får hverandre, gifter seg og lever «lykkelig alle sine dager». På film er dette vanligvis slutten på historien.

I virkeligheten er ikke bryllupet slutten, men begynnelsen for ektefellene på et nytt liv sammen. Og forhåpentligvis er ’enden på en sak bedre enn dens begynnelse,’ slik Forkynneren 7: 8 sier.

Et varig bånd

En må være framsynt. Et ekteskap må bygges på en solid grunnvoll for at det skal være varig og bringe glede. Ellers kan det stresset som mange erfarer etter bryllupet, bli mye større enn det de erfarte før bryllupet. En kristen kan ikke inngå ekteskap og tenke: «Hvis det ikke går, så kan jeg alltids skille meg.» Man må se på ekteskapet som en varig forbindelse.

Da Jesus besvarte et spørsmål om det var riktig å la seg skille, gjorde han det klart at ekteskapet skulle være en varig ordning. Han sa: «Har dere ikke lest at [Gud] som skapte dem, fra begynnelsen av gjorde dem til mann og kvinne og sa: ’Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød’? Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» — Matteus 19: 4—6.

Etter bryllupet

Det er med rette blitt sagt at nest etter det å innvie seg til Gud er det å gifte seg av størst betydning i en kristens liv. Ens innvielse binder en til Skaperen for alltid, og dåpen er en offentlig tilkjennegivelse av denne innvielsen. Å gifte seg er en offentlig tilkjennegivelse av at en har bundet seg til et annet menneske — for alltid. Det er utenkelig å innvie seg til Gud eller å knytte et ekteskapelig bånd hvis en er sterkt i tvil. De som tenker på å gifte seg, bør derfor nøye undersøke hvilke trosoppfatninger, mål, holdninger og sinnelag deres vordende ektefelle har.

Det er viktig at man viser godhet, omtenksomhet og samarbeidsvilje når man planlegger  bryllupet. Og for at man skal oppnå lykke i selve ekteskapet, er det enda viktigere å legge slike egenskaper for dagen etterpå, når hverdagen kommer. De nygifte gjør vel i å fortsette å tenke på at kjærligheten ’ikke oppfører seg usømmelig’. Når de viser hverandre kjærlighet år etter år, ’faller den aldri bort’. (1. Korinter 13: 5, 8) Med en kjærlighet som varer, er det også lettere å framelske slike egenskaper som langmodighet, vennlighet, godhet, mildhet og selvkontroll — Guds ånds frukt. Hvis ekteskapet skal bli lykkelig, er det nødvendig å ha slike egenskaper. — Galaterne 5: 22, 23.

Det som er vanskelig, er å fortsette å legge slike egenskaper for dagen etter bryllupet. Men hemmeligheten ved et lykkelig ekteskap er å elske den personen du giftet deg med, og være villig til å ofre noe for vedkommende.

Jesus sa at det største budet for menneskene er å elske Jehova, og at det nest største budet er ’å elske sin neste som seg selv’. (Matteus 22: 39)  En gift persons nærmeste neste er hans eller hennes ektefelle, for det er ikke noe på jorden som kan forene to personer på samme måte som ekteskapet kan.

Den fysiske forening er imidlertid ikke i seg selv noen garanti for at partene er forent i følelsesmessig forstand. En forening av to kropper betyr ikke nødvendigvis en forening av to sinn, at de alltid er forent i samme mening. For at den seksuelle forening skal gi dem full tilfredsstillelse, må de også være forent på en annen måte — når det gjelder tanke og hensikt. Det å ofre noe for den andre er i de fleste tilfeller det som skal til for å oppnå et lykkelig ekteskap. Hvem bør ofre noe? Han? Eller hun?

Elsk hverandre og vis hverandre ære

Guds Ord sier: «Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» (Romerne 12: 10) Kanskje du kan gjøre noe for din ektefelle før du blir bedt om å gjøre det. Hvis en først gjør noe etter gjentatte oppfordringer, har det vel egentlig allerede mistet noe av sin verdi. Hver av partene i ekteskapet bør i stedet gjøre det til en vane å ta initiativet til å vise den andre ære.

Ektemenn blir for eksempel formant til å vise sin kone «ære som et svakere kar, det kvinnelige, . . . for at deres bønner ikke skal bli hindret». (1. Peter 3: 7) Hvis en ektemann ikke ærer sin kone, kan det til og med gå ut over hans bønner til Gud. Men hvordan kan en mann ære sin kone? Jo, ved at han alltid tar henne i betraktning, hører på hva hun mener, og ofte lar henne velge først i forskjellige sammenhenger. Og hun kan ære sin mann på samme måte — ved at hun samarbeider med ham. — 1. Mosebok 21: 12; Ordspråkene 31: 10—31.

Guds Ord sier: «Mennene [bør] elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv, for ingen har noensinne hatet sitt eget kjød; men han før og pleier det, slik Kristus også gjør med menigheten.» Hvor stor kjærlighet hadde Kristus til sine etterfølgere? Han var villig til å dø for dem. Bibelen sier dessuten til ektemenn: «Hver enkelt av dere [skal] elske sin hustru som seg selv.» (Efeserne 5: 28—33) Og Guds Ord sier til hustruene at de skal ’elske sine menn og underordne seg under dem, slik at Guds ord ikke skal bli spottet’. — Titus 2: 4, 5.

Gi rom for feil og mangler

Ettersom alle mennesker er født ufullkomne, gjør de alle feil. (Romerne 3: 23; 5: 12; 1. Johannes 1: 8—10) Men i stedet for å framheve feilene bør vi gjøre som Bibelen råder oss til: «Ha framfor alt inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Peter 4: 8) Mindre feil håndteres best ved at vi legger dem bak oss, overser dem. Det samme kan gjelde mer alvorlige feil. Kolosserne 3: 12—14 sier: «Ikle dere medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet. Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre villig hvis noen har en grunn til å komme med klagemål mot en annen. Liksom Jehova villig har tilgitt dere, slik skal også dere gjøre. Men foruten alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.»

Hvor ofte bør vi tilgi vår ektefelles alminnelige feil og svakheter? Peter spurte Jesus: «’Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg tilgi ham? Inntil sju ganger?’ Jesus sa til ham: ’Jeg sier deg: ikke inntil sju ganger, men inntil syttisju ganger.’» (Matteus 18: 21, 22) Siden Jesus sa dette om mennesker som ikke er gift, må det jo være enda større behov for at ektefeller tilgir hverandre!

Selv om ekteskapsordningen i de senere årene er blitt utsatt for angrep, kommer denne ordningen til å bestå fordi den ble innstiftet av Gud, og alt han bestemmer, er «meget godt». (1. Mosebok 1: 31) Ekteskapet kommer ikke til å bli avleggs. Det er mulig å oppnå et lykkelig ekteskap, særlig hvis man respekterer og følger Guds påbud. Men utfordringen er: Kommer de to partene til å holde det løftet de gav på bryllupsdagen, om å elske og ære hverandre? Det kan utvilsomt være en utfordring, og dere må kanskje kjempe hardt for å lykkes. Men resultatene er anstrengelsene vel verd!

[Ramme på side 10]

SKILSMISSE OG SEPARASJON

Det var meningen at ekteskapet, som ble innstiftet av Gud, skulle være en varig forbindelse. Men finnes det noe bibelsk grunnlag for skilsmisse som også gir mulighet for inngåelse av nytt ekteskap? Jesus sa om dette: «Jeg sier dere at enhver som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn utukt og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd.» (Matteus 19: 9) Det at en ektefelle gjør seg skyldig i seksuell utroskap, er den eneste skilsmissegrunn som gir den uskyldige ektefellen mulighet til å gifte seg på nytt.

Bibelens ord i 1. Korinter 7: 10—16, hvor ektefeller blir oppfordret til å holde sammen, gir imidlertid rom for separasjon. Noen har, etter at de gjort seg store anstrengelser for å bevare ekteskapet, følt at de likevel ikke har hatt noe annet valg enn å gå til separasjon. Hvilke akseptable bibelske grunner finnes det for å gå til et slikt skritt?

Én grunn er forsettlig forsømmelse av underholdsplikten. Når en mann gifter seg, påtar han seg ansvaret for å forsørge kone og barn. En mann som bevisst ikke skaffer sin familie de materielle ting den trenger til livets opphold, «er verre enn en som er uten tro». (1. Timoteus 5: 8) Det er derfor mulig å ta ut separasjon.

En annen grunn er grov fysisk mishandling. Så hvis en mann utsetter sin kone for fysisk mishandling, kan hun ta ut separasjon. (Galaterne 5: 19—21; Titus 1: 7) «Den som elsker vold, ham hater [Guds] sjel.» — Salme 11: 5.

Enda en grunn til separasjon er når ens åndelige liv, ens forhold til Gud, virkelig er i fare. I tilfeller hvor en ektefelles motstand — som kanskje også har omfattet fysisk mishandling — har gjort det umulig å utøve sann tilbedelse og satt den troendes åndelige liv i fare, har noen troende funnet det nødvendig å ta ut separasjon. * — Matteus 22: 37; Apostlenes gjerninger 5: 27—32.

En som oppnår skilsmisse på grunnlag av slike forhold, vil imidlertid ikke være fri til å gifte seg på nytt. Ifølge Bibelen er den eneste gyldige grunn for skilsmisse som tillater gjengifte, ekteskapsbrudd eller «utukt». — Matteus 5: 32.

[Fotnote]

[Bilde på side 9]

Ekteskapet bør betraktes som en varig ordning

[Bilde på side 10]

Jesus sa at vi skulle tilgi «syttisju ganger»