Tøybankerne i Bamako

I BAMAKO, hovedstaden i det vestafrikanske landet Mali, kan man høre en jevn, taktfast rytme hele dagen. Men det er ikke musikere man hører. Den lyden som høres ut som trommeslag, kommer fra de små hyttene der tøybankerne holder til. Men hvorfor er det noen som banker tøy?

Banking av tøyet er det siste stadiet i en uvanlig måte å framstille tekstil på. Det begynner med et hvitt tøystykke eller klesplagg. Vanligvis blir tøyet farget i forskjellige toner og mønstre. Så dyppes det ned i en tykk blanding som er laget av malt maniokrot eller sevje fra forskjellige gummitrær. Etter at det så har tørket i solen, blir det stivt som en planke. Det er nå klart for det siste stadiet — tøybankerne.

Tøybankernes viktigste arbeid er å banke det stive tøyet helt til det er uten skrukker. Inne i de små hyttene sitter det vanligvis to unge menn tvers overfor hverandre, og mellom dem er det en stokk fra et smørtre. Mennene stryker litt voks på tøyet og strekker det over stokken. Så bruker de store klubber, som også er laget av smørtre, og banker tøyet. De veksler på å slå i harmonisk takt; den ene slår der den andre ikke treffer.

Hvorfor bruker de ikke bare et strykejern? For det første ville varmen fra et strykejern få stoffet til å falme fortere. Et strykejern ville heller ikke få fram så sterke og klare farger som tøybankerne gjør. Hvert slag gjør nemlig stoffet blankere, noe som intensiverer fargen. Etter en skikkelig omgang kan stoffet være så glinsende at man kunne tro det var nymalt.

Så hvis du rusler gatelangs i denne byen og hører noe som ligner jevne trommeslag, bør du se nærmere på hyttene rundt deg. Lyden kommer kanskje ikke fra trommer i det hele tatt — det kan være tøybankerne i Bamako.