Før i dødens tjeneste — nå i fredens tjeneste

FORTALT AV TOSHIAKI NIWA

En tidligere japansk flyger som var trent opp til å gjennomføre et kamikaze-angrep på et amerikansk marinefartøy under den annen verdenskrig, forteller hvordan han følte det mens han ventet på å få utføre sitt dødelige oppdrag.

DET knusende nederlaget i slaget ved Midway i juni 1942 satte en stopper for den japanske ekspansjonen i stillehavsområdet. Fra da av tapte Japan det ene slaget etter det andre mot USA og dets allierte, som begynte å ta tilbake de områdene Japan hadde erobret.

I september 1943 kunngjorde den japanske regjeringen at universitetsstudenter som tidligere var blitt fritatt for militærtjeneste, nå ville bli innkalt. I desember reiste jeg fra universitetet og gik inn i marinen. Da var jeg 20 år. En måned senere begynte jeg å få flygeopplæring i marinen. I desember 1944 trente jeg på å fly en type jagerfly som het Zero.

En spesiell angrepsstyrke

Japan var på vei mot nederlag. I februar 1945 var luftangrepene mot Japan med bombeflyene av type B-29 blitt intensivert. Samtidig nærmet amerikanske marinestyrker seg de viktigste japanske øyene og gjorde dem til angrepsmål for hangarskipsbaserte bombefly.

Noen få måneder tidligere hadde Japans militære ledere bestemt at de ville utkjempe et siste slag ved å gjøre bruk av selvmordstaktikk, til tross for at det på det tidspunktet var helt tydelig at Japan ikke kunne vinne krigen. Denne avgjørelsen forlenget krigen og kostet uten tvil enda flere tusen liv.

På denne måten ble den spesielle angrepsstyrken av kamikaze-flygere til. Den ble oppkalt etter «den guddommelige vind», kamikaze, som viser til de sterke stormene som ifølge tradisjonen blåste bort mongolenes invasjonsflåte utenfor kysten av Japan på 1200-tallet. Til det første kamikaze-angrepet ble fem jagerfly av typen Zero utrustet med en 250 kilos bombe hver med tanke på at de skulle styrte ned i skip som var angrepsmålet.

En ordre om å organisere en spesiell selvmordsskvadron ble gitt til Yatabe flystyrke,  som jeg tilhørte. Alle sammen fikk et skjema som vi skulle fylle ut for å svare på om vi var villige til å være med i selvmordsskvadronen.

Jeg følte at jeg burde ofre livet for fedrelandet. Men selv om jeg tilbød meg å gi livet mitt ved å fly på et selvmordsoppdrag, kunne jeg jo bli skutt ned før jeg traff målet, og dermed dø forgjeves. Ville moren min bli glad hvis jeg døde uten å ha oppfylt mine familieforpliktelser? Jeg syntes det var vanskelig å overbevise meg selv om at det å melde seg frivillig til et selvmordsoppdrag var den beste måten å bruke livet mitt på. Allikevel meldte jeg meg.

I mars 1945 ble Yatabes første gruppe dannet. Tjueni av mine kolleger ble valgt ut, men ikke jeg. Etter at de hadde fått spesiell opplæring, skulle de utføre det dødelige oppdraget fra Kanoya flybase i prefekturet Kagoshima i april. Jeg besøkte disse vennene mine før de ble overflyttet til Kanoya, fordi jeg ville høre hvordan de følte det før de skulle ut på dette selvmordsoppdraget.

«Vi skal dø,» sa en av dem rolig, «men du må ikke ha noen hast med å dø. Hvis noen av oss overlever, bør han fortelle folk hvor verdifullt fred er, og arbeide for å oppnå det.»

Den 14. april 1945 drog vennene mine avgårde. Noen timer senere lyttet vi alle sammen til en radiosending for å høre hva resultatet var blitt. Nyhetsoppleseren sa: «Den første Showa-enheten fra den spesielle angrepsstyrken av kamikaze-flygere styrtet ned i en fiendtlig spesialenhet på havet øst for Kikai Shima. Alle falt i kamp.»

Ohka — ingen vei tilbake!

To måneder senere ble jeg overført til Konoike flystyrke som et medlem av dens spesielle angrepsskvadron Jinrai. Jinrai betyr «guddommelig torden». Skvadronen bestod av landbaserte fly (kalt Attacker), eskortejagere og hangarskipsbaserte bombefly.

Fra hvert «moderfly» — det vil si de tomotors Attacker-flyene — hang en Ohka, som betyr «kirsebærblomst». Navnet symboliserte de unge pilotene som var villige til å ofre livet. Ohkaen var en énsetes rakettdrevet glider med et vingespenn på fem meter, og den veide 440 kilo. Den var utrustet med et omkring ett-tonns eksplosivlegeme i nesen.

Når moderflyet nærmet seg målet, gikk en pilot om bord i ohkaen, som så ble frigjort fra moderflyet. Etter at den hadde seilt ved hjelp av tre raketter, som hver varte i ti sekunder, styrtet den mot målet. Dette kunne godt kalles en levende bombe. Når den først var sendt ut, var det ingen vei tilbake!

Under øvelsene brukte en ohka-pilot et Zero jagerfly og stupte ned mot et mål fra omkring  6000 meters høyde. Jeg så flere piloter miste livet i disse øvelsene.

Før jeg ble overført til denne skvadronen, hadde den første gruppen tatt av. Den bestod av 18 Attacker-fly utrustet med ohkaer og 19 jagerfly som eskorterte dem. Attacker-flyene var tunge og trege. Ingen av dem nådde målene sine. Alle Attacker-flyene og eskortene deres ble skutt ned av amerikanske jagerfly.

Siden Jinrai-skvadronen ikke hadde noen jagerfly igjen, måtte de senere oppdragene bli utført uten slike. De som tok av etter dette, kom aldri tilbake. De døde alle sammen. De ble borte på Okinawas slagmark.

Krigens siste dager

I august 1945 ble jeg overført til Otsu flystyrke. Den flybasen jeg ble sendt til, lå ved foten av fjellet Hiei-zan like ved byen Kyoto. Man regnet med at amerikanske styrker ville gå i land på de viktigste øyene, og planla å sende ohkaer fra fjellet for å utføre selvmordsangrep på amerikanske marinefartøy. Det ble montert en utskytningsskinne på toppen av fjellet.

Vi ventet på ordren om å ta av. Men den ordren kom aldri. Etter at Hiroshima og Nagasaki var blitt ødelagt av atombomber den 6. og den 9. august, overgav Japan seg betingelsesløst til USA og dets allierte den 15. august. Krigen var endelig slutt. Jeg hadde bare så vidt overlevd.

I slutten av august vendte jeg tilbake til hjembyen min, Yokohama, men huset mitt var bare aske etter luftangrepene med B-29 bombefly. Familien min var dypt fortvilet. Søsteren min og sønnen hennes hadde omkommet i flammene. Allikevel fant vi trøst i at den yngre broren min kom trygt hjem fra krigen.

Omgitt av ruiner og alvorlig matmangel vendte jeg tilbake til universitetet for å fullføre utdannelsen. Etter ett års studier tok jeg eksamen og fikk en jobb. I 1953 giftet jeg meg med Michiko og etter hvert fikk vi to sønner.

Min streben etter fred

I 1974 begynte Michiko å studere Bibelen sammen med et av Jehovas vitner. Snart begynte hun å gå på møtene deres og delta i forkynnelsesarbeidet. Jeg kom med innvendinger mot at hun var så mye hjemmefra. Hun forklarte meg at den kristne tjeneste fremmer sann fred og lykke. Hvis det var tilfellet, tenkte jeg, skulle jeg ikke motarbeide henne. Da ville jeg heller samarbeide.

Akkurat på den tiden ansatte jeg noen unge Jehovas vitner til å arbeide som nattevakter. Da disse unge vitnene kom, spurte jeg dem om organisasjonen og forkynnelsesarbeidet deres. Jeg ble overrasket over å oppdage at de, til forskjell fra andre unge på samme alder, hadde et klart mål og en selvoppofrende innstilling. De hadde lært dette fra Bibelen. De forklarte at vitnene rundt om på jorden ikke diskriminerer noen raser, og at de nøye retter seg etter Bibelens påbud om å elske Gud og sin neste. (Matteus 22: 36—40) De så på sine trosfeller som brødre og søstre uten å bry seg om nasjonale grenser. — Johannes 13: 35; 1. Peter 2: 17.

«De er bare idealister,» tenkte jeg. Siden de forskjellige trossamfunnene innen kristenheten kjempet imot hverandre, syntes jeg det var vanskelig å tro at Jehovas vitner kunne være et unntak.

Jeg fortalte disse unge vitnene om min tvil. De brukte da Jehovas vitners årbok for å vise  meg at vitnene i Tyskland var blitt fengslet, og til og med drept, for sitt nøytrale standpunkt under Hitlers styre. Jeg ble overbevist om at Jehovas vitner er sanne kristne.

I mellomtiden ble min kone døpt i vann som symbol på sin innvielse til Gud, i desember 1975. Jeg ble da tilbudt et bibelkurs. Men jeg tenkte på de økonomiske forpliktelsene jeg hadde, som skoleutgiftene til sønnene våre og lånet på huset vårt, så jeg tok ikke imot tilbudet. De gifte mennene i menigheten tilpasset arbeidet sitt slik at de fikk mer tid til åndelige ting og familien. Jeg regnet med at det samme ville bli ventet av meg. Men etter at jeg fikk se hvordan et kristent liv kan fungere sammen med en verdslig jobb, bestemte jeg meg til slutt for å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

Jeg bestemmer meg for å tjene fredens Gud

Etter at jeg hadde studert Bibelen i to år, spurte han som ledet studiet med meg, om jeg hadde tenkt på å innvie mitt liv til Gud. Men jeg hadde ikke lyst til å ta det skrittet, og det plaget meg.

En dag skyndte jeg meg nedover trappen på jobben. Jeg snublet og falt, slo bakhodet og mistet bevisstheten. Da jeg kom til bevissthet igjen, hadde jeg en forferdelig hodepine og ble kjørt til sykehuset i ambulanse. Selv om bakhodet mitt var veldig hovent, var det ingen brudd eller indre blødninger.

Jeg takket Jehova for at jeg fortsatt var i live. Fra da av var jeg fast bestemt på å bruke livet til å gjøre hans vilje, og jeg innviet mitt liv til ham. I juli 1977 ble jeg døpt. Da var jeg 53 år. Vår eldste sønn, Yasuyuki, studerte også Bibelen og ble døpt omkring to år senere.

Ti år etter at jeg ble døpt, gikk jeg av med pensjon. I de ti årene før det fulgte jeg en kristen kurs samtidig som jeg passet mitt verdslige arbeid. Jeg har nå det privilegium å tjene som eldste i Yokohama og bruker mye av tiden i den kristne tjeneste. Den eldste sønnen vår er eldste og heltidsforkynner i en av nabomenighetene.

Etter å ha overlevd den spesielle angrepsskvadronen og dens dødelige oppdrag er jeg takknemlig for at jeg er i live, og jeg ser det som en ære å få være med på å forkynne det «gode budskap om riket». (Matteus 24: 14) Jeg er fullstendig overbevist om at den beste måten å leve på er å være blant Guds folk. (Salme 144: 15) I den nye verden, som snart vil komme, vil menneskene aldri mer oppleve krig, for da skal «nasjon . . . ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig». — Jesaja 2: 4.

Hvis det er Guds vilje, får jeg møte igjen dem jeg kjente som døde i krigen, og som vil få en oppstandelse. Det blir spennende å fortelle dem om det fredelige livet de kan få glede seg over på den paradisiske jord under Guds himmelske rikes rettferdige styre! — Matteus 6: 9, 10; Apostlenes gjerninger 24: 15; 1. Timoteus 6: 19.

[Bilde på sidene 18 og 19]

Ohka

[Rettigheter]

© CORBIS

[Bilde på side 19]

Da jeg var i flystyrken

[Bilde på side 20]

Sammen med vennene mine før det dødelige oppdraget. Jeg er nummer to fra venstre, den eneste som overlevde

[Bilde på side 21]

Sammen med min kone, Michiko, og vår eldste sønn, Yasuyuki

[Bilderettigheter på side 18]

U.S. National Archives photo