En utfordring å behandle diabetes

«Det finnes ingen milde former for diabetes. Diabetes er alltid alvorlig.» — Anne Daly, det amerikanske diabetesforbundet.

«BLODPRØVENE dine viste betydelige avvik fra det normale. Du trenger medisinsk behandling med én gang.» Da Deborah hørte legen si dette, følte hun det som om hun var blitt truffet av en slegge. «Hele natten etter tenkte jeg at det måtte ha skjedd en feil på laboratoriet,» forteller hun. «Jeg sa til meg selv at det ikke kunne være sant at jeg var syk.»

Som så mange andre anså Deborah seg selv for å ha rimelig god helse, så hun ignorerte de plagsomme symptomene. Hun gav de antihistaminene hun tok, skylden for sin vedvarende tørst. Hun mente at den hyppige vannlatingen skyldtes at hun drakk mye vann. Og trettheten — ja, det er vel ingen utearbeidende mødre som ikke blir slitne?

Men så viste en blodprøve at det var diabetes som var årsaken. Det var vanskelig for Deborah å godta diagnosen. «Jeg fortalte ingen om sykdommen min,» sier hun. «Om natten når familien sov, lå jeg og stirret ut i mørket og gråt.» De som får beskjed om at de har diabetes, kan i likhet med Deborah oppleve at beskjeden utløser et vell av følelser, deriblant nedtrykthet og sinne.  Karen forteller: «En tid gråt jeg mye og nektet å se virkeligheten i øynene.»

Det er naturlig å reagere slik når en blir rammet av noe som virker urettferdig. Men med støtte fra andre kan de som har diabetes, lære å leve med sykdommen. Karen forteller videre: «Sykepleieren min hjalp meg til å akseptere sykdommen. Hun forsikret meg om at det var helt i orden å gråte. Det at jeg fikk utløp for følelsene på denne måten, hjalp meg til å venne meg til situasjonen.»

Hvorfor diabetes er alvorlig

Diabetes er blitt kalt «en sykdom i livskraftens maskineri», og det med god grunn. Når kroppen ikke kan omsette glukose, kan en rekke viktige prosesser stoppe opp, noen ganger med livstruende konsekvenser. Dr. Harvey Katzeff sier: «Folk dør ikke som en direkte følge av diabetes; de dør av komplikasjoner. Vi er flinke til å forebygge komplikasjoner, men ikke flinke til å behandle [dem] straks de oppstår.» *

Finnes det håp for dem som har diabetes? Ja — hvis de erkjenner at sykdommen er alvorlig, og går med på å følge et behandlingsopplegg. *

Kosthold og mosjon

Type 1-diabetes kan ikke forebygges, men forskerne studerer de genetiske risikofaktorene og forsøker å finne måter å hindre et autoimmunt angrep på. (Se rammen «Glukosens rolle» på side 8.) «Når det gjelder type 2-diabetes, er utsiktene lysere,» sies det i en bok om diabetes. «Mange av dem som kan være genetisk disponert for denne sykdommen, unngår å utvikle symptomer på den  hvis de bare har et likevektig kosthold og mosjonerer regelmessig, slik at de holder seg i form og holder kroppsvekten innenfor normalområdet.» * — Diabetes—Caring for Your Emotions as Well as Your Health.

Verdien av mosjon blir framhevet i en omfattende studie som omfattet kvinner, og som har vært omtalt i en artikkel i den amerikanske legeforenings tidsskrift. I studien ble det påvist at ’en enkelt økt med fysisk aktivitet øker opptaket og forbruket av glukose og forsterker effekten av det insulin som er til stede, i mer enn 24 timer’. Og i slutten av artikkelen sies det at «studien tyder på at både gange og mer energikrevende aktiviteter i vesentlig grad reduserer risikoen for type 2-diabetes hos kvinner». Forskerne anbefaler minst 30 minutters moderat fysisk aktivitet hver dag eller de fleste dager i uken. Mosjonen kan innbefatte noe så enkelt som gange, som ’sannsynligvis er den beste, tryggeste og billigste form for mosjon’. — American Diabetes Association—Complete Guide to Diabetes.

Når det gjelder mosjon, er det viktig at diabetikere får veiledning og oppfølging av helsepersonell. Én grunn er at diabetes kan skade karsystemet og nervene og dermed svekke blodomløpet og følesansen. Uten at diabetikeren legger merke til det, kan det derfor oppstå et fotsår, og hvis det går betennelse i såret, kan tilstanden bli alvorlig og føre til amputasjon hvis den ikke blir behandlet straks. *

Ikke desto mindre kan et mosjonsprogram hjelpe diabetikeren til å holde sykdommen under kontroll. «Jo mer forskerne studerer verdien av regelmessig mosjon, jo flere gagnlige virkninger blir det påvist.» — American Diabetes Association—Complete Guide to Diabetes.

Insulinbehandling

Mange diabetikere må i tillegg til å følge visse kost- og mosjonsråd måle blodsukkernivået og ta sprøyter med insulin flere ganger om dagen. Noen type 2-diabetikere har fått bedre helse ved hjelp av kost- og mosjonstiltak og har derfor iallfall en tid kunnet klare seg uten insulinbehandling. * Karen, som har type 1-diabetes,  oppdaget at mosjon øker effekten av insulinbehandlingen. Hun har derfor kunnet redusere insulininntaket med 20 prosent.

Hvis det er nødvendig å ta insulin, bør en ikke betrakte dette som et nederlag. «Å gå på insulin er ikke uttrykk for en karakterbrist,» sier Mary Ann, som er diabetessykepleier. «Uansett hvilken form for diabetes du har, vil du redusere risikoen for senkomplikasjoner hvis du holder blodsukkeret under kontroll.» En studie som ble foretatt for ikke så lenge siden, viste at hos type 1-diabetikere som var nøye med å holde blodsukkernivået under kontroll, «var forekomsten av diabetisk øyesykdom, nyresykdom og nervesykdom drastisk redusert». Risikoen for øyesykdom (retinopati) var for eksempel redusert med 76 prosent! Type 2-diabetikere som fører nøye kontroll med blodsukkernivået, oppnår lignende gode resultater.

Insulinsprøyter og insulinpenner — som er vanlig injeksjonsutstyr — er utstyrt med svært tynne spisser, noe som letter injeksjonen og gir minst mulig ubehag. «Det første stikket er som regel det verste,» sier Mary Ann. «Senere sier de fleste pasienter at de nesten ikke kjenner noe.» Det finnes alternativer til vanlige insulininjeksjoner, deriblant automatiske injektorer hvor nålen settes smertefritt inn i huden, jetinjektoren, som setter insulinet ved hjelp av trykk, og metoder hvor det benyttes en kanyle som kan være festet til injeksjonsstedet et par dager. De senere årene er insulinpumpen, som er på størrelse med en personsøker, blitt alminnelig. Pumpen kan programmeres og gir kontinuerlig tilførsel av insulin gjennom en kanyle. Den etterligner kroppens måte å fordele insulinmengde på, nemlig etter variasjon i behov, og gjør dermed insulinbehandlingen mer nøyaktig og behagelig.

 Fortsett å lære

Det finnes ingen behandling som passer for alle diabetikere. Før den enkelte bestemmer seg for et bestemt behandlingsopplegg, må han ta flere forskjellige faktorer i betraktning. «Selv om du blir fulgt opp av helsepersonell, er det du som bestemmer,» sier Mary Ann. Og i et blad om diabetesomsorg sies det at «medisinsk behandling av diabetes uten at pasienten får systematisk opplæring i selv å ta ansvar for sin helse, kan betraktes som mangelfull og uetisk». — Diabetes Care.

Jo mer de som har diabetes, lærer om sykdommen sin, jo bedre vil de være i stand til å ta vare på helsen, og jo bedre muligheter vil de ha til å leve et lengre og sunnere liv. Men skikkelig opplæring krever tålmodighet. «Hvis du forsøker å lære alt på én gang, blir du sannsynligvis forvirret og bruker ikke informasjonen effektivt. Mye av den kunnskap du har størst behov for, finnes for øvrig ikke i bøker og brosjyrer. Den dreier seg om . . . hvordan ulike forhold og aktiviteter påvirker blodsukkeret ditt. Kunnskap om dette kan du bare skaffe deg ved prøving og feiling, og det tar nødvendigvis tid.» — Diabetes—Caring for Your Emotions as Well as Your Health.

Ved å være oppmerksom på kroppens reaksjoner lærer du for eksempel hvordan kroppen reagerer på stress, som kan få blodsukkernivået til plutselig å stige. «Jeg har levd med diabetes i 50 år,» sier Ken, «og jeg skjønner hva kroppen forteller meg.» At det lønner seg å «lytte» til kroppen, framgår av at Ken i en alder av 70 år fortsatt klarer å ha heltidsarbeid.

Viktig med støtte fra familien

Ved behandling av diabetes må en ikke overse betydningen av familiens støtte. I en bok om diabetes sies det faktisk at når det gjelder barns, ungdommers og unge voksnes mulighet til å mestre livet som diabetiker, «er kvaliteten av familielivet kanskje den viktigste enkeltfaktor».

Det er bra om diabetikerens pårørende skaffer seg informasjon om sykdommen og også bytter på å bli med ham til konsultasjoner. Kunnskap vil hjelpe dem til å være til støtte, kjenne igjen viktige symptomer og kunne takle dem. Ted, som er gift med Barbara, som har hatt type 1-diabetes siden hun var fire år, sier: «Jeg skjønner når Barbara får for lavt blodsukker. Da blir hun stille midt i en samtale. Hun svetter voldsomt og blir sint uten grunn. Og hun reagerer langsommere.»

Når Kens kone, Catherine, ser at Ken blir blek og svetter, og når hun ser at humøret hans skifter, gir hun ham et enkelt regnestykke. Hvis det Ken så sier, viser at han ikke er i stand til å tenke klart, skjønner Catherine at det nå er hun som må treffe avgjørelsene, og at hun må handle raskt for å redde situasjonen. Både Ken og Barbara er dypt takknemlig for å ha en ektefelle som har skaffet seg innsikt i sykdommen deres, og som de elsker og har full tillit til. *

De pårørende bør bestrebe seg på å yte støtte og vise kjærlighet, vennlighet og tålmodighet, for dette kan hjelpe den syke til å takle livets utfordringer og kan til og med ha positiv innvirkning på sykdomsforløpet. Karens mann forsikret henne om at han var glad i henne, og dette hadde mye å si. Karen forteller: «Nigel sa til meg: ’Folk trenger mat og vann for å overleve. Du trenger også mat og vann — og en liten dose insulin.’ Disse vennlige, men realistiske ordene var akkurat det jeg trengte å høre.»

Diabetikerens familie og venner må dessuten være klar over at svingninger i blodsukkernivået kan innvirke på humøret. En kvinne forteller: «Blodsukkernivået kan føre til at jeg blir nedfor, og da blir jeg veldig stille, føler meg frustrert og blir lett ute av meg. Etterpå er jeg ille til mote fordi jeg har oppført meg så barnslig. Men det hjelper når jeg vet at andre forstår årsaken til reaksjonene, og jeg prøver å holde følelsene under kontroll.»

Det er mulig å mestre livet som diabetiker, særlig med støtte fra venner og familiemedlemmer. Bibelens prinsipper kan også være til hjelp. Hvordan?

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 6]

Flere barn og unge får diabetes

Diabetes er «i ferd med å bli en sykdom som rammer de unge,» sier dr. Arthur Rubenstein, som er spesialist i endokrinologi og har en ledende stilling ved Mount Sinai School of Medicine i New York. Ja, gjennomsnittsalderen på dem som får diabetes, er synkende. I 1998 sa diabeteseksperten dr. Robin S. Goland om type 2-diabetes: «For ti år siden lærte vi medisinstudentene at denne sykdommen ikke forekommer hos folk under 40 år, og nå ser vi den hos barn under 10 år.»

Hva er grunnen til at stadig flere barn og unge får diabetes? Hos noen foreligger det en arvelig disposisjon. Men kroppsvekt og miljø kan være medvirkende faktorer. I løpet av de to siste tiårene er tallet på overvektige barn blitt fordoblet. Hva er grunnen til dette? «De siste 20 årene har det skjedd en del forandringer i matvaner og aktivitetsmønstre,» sier dr. William Dietz ved det amerikanske senter for sykdomskontroll og forebyggende helsearbeid. «Forandringene består blant annet i at man går oftere ut og spiser, at man oftere hopper over frokosten, at forbruket av brus og hurtigmat har økt, og at skoleelevene har færre timer i [kroppsøving] og færre friminutter.»

Diabetes kan ikke helbredes. Det er derfor klokt å følge dette likeframme rådet fra en diabetiker som er i tenårene: «Dropp gatekjøkkenmat og hold deg frisk.»

 [Ramme/bilde på side 8]

Glukosens rolle

Glukose brukes som «brennstoff» i kroppens billioner av celler. Men for å komme inn i cellene trenger glukosen en «nøkkel» — insulin, et kjemisk stoff som dannes i bukspyttkjertelen. Ved type 1-diabetes er det praktisk talt ingen insulin til stede. Ved type 2-diabetes produserer kroppen insulin, men vanligvis ikke nok. * Dessuten slipper cellene nødig insulinet inn, og denne tilstanden kalles insulinresistens. Ved begge former for diabetes er resultatet det samme: sultne celler og farlige blodsukkernivåer.

Ved type 1-diabetes angriper immunsystemet de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. Type 1-diabetes er altså en autoimmun sykdom. Hos voksne kan ødeleggelsen av betacellene ta lang tid; derfor benyttes ofte begrepet «latent autoimmun diabetes i voksen alder». Faktorer som kan utløse en immunreaksjon, innbefatter virus, giftige kjemikalier og visse medikamenter. Genetiske faktorer kan også være inne i bildet, for det er ofte en familiær opphopning av type 1-diabetes, og sykdommen er vanligst blant mennesker av europeisk avstamning.

 Ved type 2-diabetes gjør de genetiske faktorene seg sterkere gjeldende, men sykdommen forekommer oftere hos personer som ikke er av europeisk avstamning. Aboriginene i Australia og indianerne er blant de etniske gruppene hvor type 2-diabetes er mest utbredt, og indianerne har den høyeste prosentvise forekomst av sykdommen. Forskerne studerer nå sammenhengen mellom arveanlegg og overvekt og også den måten hvorpå overflødig fett synes å fremme insulinresistens hos mennesker som er genetisk disponert for denne tilstanden. * I motsetning til type 1-diabetes forekommer type 2-diabetes hovedsakelig hos personer over 40 år.

[Fotnoter]

[Bilde]

Glukosemolekyl

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Pacific Northwest National Laboratory

[Ramme på side 9]

Bukspyttkjertelens rolle

Bukspyttkjertelen, som er på størrelse med en banan, ligger bak magesekken. I en bok om diabetes sies det at «en sunn bukspyttkjertel har en regulerende funksjon, som den utfører på en utmerket måte, idet den holder blodsukkernivået stabilt ved å frigjøre nøyaktig den rette mengde insulin etter hvert som glukosenivået stiger og synker i dagens løp». (The Unofficial Guide to Living With Diabetes) Det er betacellene i bukspyttkjertelen som produserer hormonet insulin.

Når betacellene ikke produserer nok insulin, skjer det en opphopning av glukose i blodet, og denne tilstanden kalles hyperglykemi. Den motsatte tilstanden — lavt blodsukker — kalles hypoglykemi. Leveren samarbeider med bukspyttkjertelen om å regulere blodsukkernivået, idet den lagrer overflødig glukose i en form som kalles glykogen. På signal fra bukspyttkjertelen kan leveren senere omdanne glykogen til glukose når kroppen har behov for det.

[Ramme/bilde på side 9]

Sukkerets rolle

Det er en utbredt misoppfatning at det å spise mye sukker fører til diabetes. Medisinsk forskning viser at sterk overvekt — uansett sukkerinntak — øker risikoen blant dem som er genetisk disponert for sykdommen. Det å spise for mye sukker er uansett usunt, for sukker inneholder lite næring og kan føre til at en blir overvektig.

En annen misoppfatning er at diabetikere har et unormalt sug etter sukker. I virkeligheten har de like mye lyst på søtsaker som de fleste andre. Diabetes som ikke er under kontroll, kan føre til sultfølelse — men ikke nødvendigvis til et sug etter sukker. Diabetikere kan spise søtsaker, men de må ta sukkerinntaket i betraktning når de planlegger måltidene.

Ved dyreforsøk i den senere tid er det blitt påvist at et kosthold som er rikt på fruktose — en sukkerart som finnes i frukt og grønnsaker — kan medvirke til insulinresistens og diabetes, uavhengig av dyrenes vekt.

[Skjematisk framstilling/bilder på sidene 8 og 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Diabetes — forenklet framstilling

BUKSPYTTKJERTEL

Frisk person

Etter et måltid reagerer bukspyttkjertelen på blodets økte glukoseinnhold (sukkerinnhold)og frigir en passende mengde insulin

Insulinmolekyler binder seg til reseptorer på muskelceller og andre celler. Dermed aktiveres portårer som slipper inn glukosemolekyler

Glukosen absorberes og forbrennes av muskelceller. Slik normaliseres blodsukkernivået

Type 1-diabetiker

De insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen er blitt angrepet av immunsystemet. Derfor blir det ikke produsert insulin

Uten insulin er glukosemolekylene ikke i stand til å komme inn i cellene

Type 2-diabetiker

I de fleste tilfeller produserer bukspyttkjertelen lite insulin

Hvis reseptorene ikke reagerer tilstrekkelig på insulin, aktiveres ikke de portårene som er en forutsetning for at glukosemolekyler skal bli absorbert

Det skjer en opphopning av glukose i blodet, noe som hindrer viktige prosesser og skader blodkarvegger

[Skjematisk framstilling]

(Se den trykte publikasjonen)

CELLE

Reseptor

Portåre

Insulin

Kjerne

Glukose

[Skjematisk framstilling]

(Se den trykte publikasjonen)

BLODKAR

Røde blodceller

Glukose

[Rettigheter]

Menneske: The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck

[Bilde på side 7]

Riktig kosthold er en absolutt nødvendighet for diabetikere

[Bilde på side 10]

Diabetikere kan holde på med vanlige gjøremål