Pollen — irriterende eller imponerende?

AV EN VÅKN OPP!SKRIBENT I AUSTRALIA

Atsjo! Nysing, øyne som klør og renner, og en irritert og rennende nese varsler millioner av mennesker om at våren er i anmarsj. Deres allergi er vanligvis et resultat av at luften er fylt av pollen. Tidsskriftet BMJ (tidligere British Medical Journal) anslår at én av seks personer i den industrialiserte verden lider av sesongbetont pollenallergi, også kalt høyfeber, eller høysnue. Dette tallet er egentlig ikke overraskende når en tenker på den overveldende mengden pollen som plantene slipper ut i luften.

Vitenskapsmenn anslår at granskogene bare i den sørlige tredjedelen av Sverige avgir omkring 75 000 tonn pollen hvert år. En enkelt Ambrosia, som er en forbannelse for dem som lider av høyfeber i Nord-Amerika, kan produsere en million pollenkorn pr. dag. De blir ført av sted med vinden, og en har funnet ambrosiapollen tre kilometer opp i luften og så langt ute på havet som 60 mil fra land.

Men hvorfor skaper pollen en allergisk reaksjon hos noen? La oss først se litt nærmere på pollenet og den forbløffende utformingen disse bittesmå kornene har.

Ørsmå livskorn

The Encyclopædia Britannica sier at pollen blir «dannet i støvknappen, eller de hannlige organer, hos frøbærende planter og blir på forskjellige måter overført (ved hjelp av vinden, vann, insekter, osv.) til støvveien, eller de hunnlige organer, hvor befruktningen skjer».

Hos planter med blomster består pollenkornene av tre forskjellige deler — en sædkjerne og to lag som utgjør kornets vegg, eller skall. Dette ytre skallet har stor motstandskraft og tåler sterke syrer, alkalier og selv intens varme. Men med få unntak er pollenet bare befruktningsdyktig i noen dager eller uker. Det hardføre skallet kan imidlertid vare i tusener av år uten å gå i forråtnelse. Derfor kan man finne mengder av pollenkorn i jorden. Vitenskapsmenn har faktisk lært mye om jordens botaniske historie ved å studere pollen som de har funnet i jordprøver som er tatt på forskjellige dybder.

 Vi kan også få nøyaktige opplysninger om jordens botaniske historie takket være den spesielle utformingen pollenkornenes skall har. Avhengig av hva slags pollen det er, kan skallet være glatt, rynkete, mønstret eller dekket med torner og kuler. «Når det gjelder identifikasjon, er derfor pollenet fra hver art like pålitelig som et menneskes fingeravtrykk,» sier Vaughn M. Bryant jr., som er professor i antropologi.

Hvordan planter bestøves

Når pollenkornet kommer i kontakt med arret, den øverste delen av støvveien, fører en kjemisk reaksjon til at pollenkornet svulmer opp, og det vokser ut en pollenslange som når ned til frøemnet. Pollenkornets sædkjerne beveger seg ned pollenslangen til frøemnet, noe som fører til at det dannes et befruktet frø. Når frøet er modent, trenger det bare å komme i de rette omgivelser for å spire.

Mens noen frøbærende planter enten er hunn eller hann, har de fleste både pollen og frøemne. Noen planter bestøver seg selv; andre kryssbestøves ved at pollen blir overført til andre planter av samme art eller som er nært beslektet. De kryssbestøvende plantene «unngår ofte å bestøve seg selv ved å avgi pollenet enten før eller etter at arret på samme plante er mottagelig for det,» sier Britannica. Andre har kjemiske midler for å avsløre forskjellen mellom sitt eget pollen og pollen fra en annen plante av samme art. Når det er plantens eget pollen, inaktiveres det ofte ved at veksten av pollenslangen stanses.

I et område hvor det er mye forskjellig vegetasjon, kan det være en skikkelig blanding av pollen i luften. Hvordan klarer plantene å skille ut det pollenet de skal ha? Noen benytter seg av komplekse aerodynamiske prinsipper. Tenk for eksempel på furutrærne.

De utnytter vinden

Hannlige furukongler vokser i klaser, og når de er modne, avgir de store mengder pollen til vinden. Forskere har oppdaget at hunnlige furukongler, i samarbeid med furunålene rundt dem, kanaliserer luftstrømmen på en slik måte at det luftbårne pollenet virvler rundt og faller på konglenes formeringsdyktige flater. På mottagelige hunnkongler åpner skjellene seg litt, slik at disse flatene blir avdekket.

Forskeren Karl J. Niklas har ledet omfattende undersøkelser av furukonglenes finurlige evne til å fange  opp pollen fra vinden. Han skrev i bladet Scientific American: «Våre studier avdekker at hver plantearts kongler har sin egen spesielle utforming som resulterer i en særegen variasjon i luftstrømmenes mønstre . . . På lignende måte har hver type pollen en bestemt størrelse, fasong og tetthet som skaper et unikt samspill mellom pollenet og virvelbevegelsen.» Hvor effektive er disse teknikkene? Niklas sier: «De fleste konglene vi studerte, silte ut sitt ’eget’ pollen fra luften, men ikke det som var fra andre arter.»

Det er selvfølgelig ikke slik at alle planter bestøves ved hjelp av vinden — noe som kan være til stor trøst for pollenallergikere å vite! Mange blir bestøvet ved hjelp av dyr.

Lokket av nektar

Planter som blir bestøvet av fugler, små pattedyr og insekter, benytter seg vanligvis av haker, torner eller klebrige tråder for å feste pollenet til bestøverens kropp mens den leter etter mat. En hårete humle kan for eksempel frakte med seg 15 000 pollenkorn på én gang!

Biene er faktisk de fremste blomsterbestøverne. Til gjengjeld belønnes biene med både søt nektar og pollen å spise, og av pollenet får de proteiner, vitaminer, mineraler og fett. I et helt usedvanlig samarbeid kan biene besøke mer enn hundre blomster på en enkelt tur, men de samler bare pollen eller nektar eller begge deler fra én art, inntil de har samlet nok, eller til forrådene er tomme. Denne merkverdige, instinktive atferden er med på å sikre en effektiv bestøvning.

 Narret av blomster

I stedet for å tilby søte godbiter setter noen planter sin lit til raffinerte knep for å lokke insekter til å bestøve seg. Ta for eksempel en orkidé (Drakaea elastica) som vokser i Vest-Australia. Denne orkideens blomster har en leppe som selv for oss mennesker nærmest ser ut som en lubben, vingeløs hunnveps. Blomsten sender til og med ut en duft som er en kjemisk etterligning av hunnvepsens feromon, eller signalstoff! På enden av en stilk, rett over dette besnærende lokkemidlet, henger det klebrige poser fylt med pollen.

En hannveps som blir lurt av den feromon-lignende duften, vil gripe tak i blomsterleppen og forsøke å fly av gårde med «henne». Men idet han skal til å lette, vil den plutselige, raske bevegelsen få ham og hans «utvalgte» til å rykke opp og bakover, rett i de klebrige pollenposene. Etter at han har innsett sin feiltagelse, slipper han leppen — som beleilig nok er festet til en hengsel som gjør at den går tilbake til sin opprinnelige stilling — og flyr av gårde, bare for igjen å bli lurt av en annen orkidé. Men denne gangen bestøver han orkideen med det pollenet som han fikk med seg fra sitt forrige sammenstøt.

Hvis hunnvepsene er aktive, vil hannvepsene uten unntak velge en av dem og ikke etterligningen. Beleilig nok blomstrer orkideen flere uker før hunnvepsen kommer ut av puppen under jorden, noe som gir blomsten et midlertidig fortrinn.

Hvorfor er noen allergiske?

Hvorfor er noen allergiske mot pollen? Når små pollenkorn kommer inn i nesen, blir de fanget opp av et lag med klebrig slim. Derfra kommer de ned i halsen, hvor de enten blir svelget eller hostet opp, vanligvis uten noen skadelige virkninger. Men noen ganger irriterer pollenet immunforsvaret.

Problemet er knyttet til pollenets protein. Av en eller annen grunn betrakter en allergikers immunforsvar bestemte pollens protein som en trussel. Kroppen reagerer med å sette i gang en kjedereaksjon, som fører til at mastcellene, som finnes i kroppens vev, frigjør histamin i svært store mengder. Histaminet får blodårene til å utvide seg og bli mer gjennomtrengelige, slik at det siver ut væske som er rik på immunceller. Under normale omstendigheter flytter disse immuncellene seg til det stedet hvor det er en skade eller infeksjon, og hjelper kroppen med å bli kvitt skadelige inntrengere. Men for allergikere utløser pollenet en falsk alarm, som fører til irriterte, dryppende nesebor, hevelser og rennende øyne.

Forskere tror at en arver anlegg for å utvikle allergi fra foreldrene, selv om det kanskje ikke er relatert til et bestemt allergen. Forurensning kan også være en faktor som gjør en mer overfølsom. «I Japan ble det funnet en direkte forbindelse mellom overfølsomhet for pollen og nærhet til områder med høye nivåer av partikler av eksos i luften,» stod det i BMJ. «Studier på dyr viser at disse partiklene øker allergisk følsomhet.»

Heldigvis for mange allergikere kan antihistaminer hjelpe for plagene deres. * Som det ligger i navnet, hemmer disse stoffene virkningen av histamin. Men til tross for pollenets irriterende virkninger kan en ikke annet enn å bli dypt imponert over den oppfinnsomhet som kommer til uttrykk både i den måten disse bittesmå livskornene er utformet på, og i den måten de sprer seg på. Uten dem hadde jorden virkelig vært et goldt sted.

[Fotnote]

[Illustrasjon på sidene 24 og 25]

(Se den trykte publikasjonen

Støvvei

Frøemne

Fruktknute

Pollenslange

Arr

Pollenkorn

Støvbærer

Støvknapp

Kronblad

[Rettigheter]

NED SEIDLER/NGS Image Collection

[Bilder på side 25]

Forskjellige slag pollen sett i mikroskop

[Rettigheter]

Pollenkorn: © PSU Entomology/PHOTO RESEARCHERS, INC.

[Bilder på side 26]

En del av orkideen «Drakaea elastica» ligner på en hunnveps

[Rettigheter]

Orkidébilder: © BERT & BABS WELLS/OSF

[Bilderettigheter på side 24]

Pollenkorn: © PSU Entomology/PHOTO RESEARCHERS, INC.

[Bilderettigheter på side 26]

Pollenkorn: © PSU Entomology/PHOTO RESEARCHERS, INC.