Fascinerende opplevelser i Paracas naturreservat

Av en Våkn opp!-skribent i Peru

TURISTER fra hele verden har i mange år vært fascinert av Peru. I reiseruten inngår vanligvis Lima, inkahovedstaden Cuzco, de imponerende ruinene i Machu Picchu, de majestetiske Andesfjellene og kanskje også en båttur på Amazonas. I det siste er enda en attraksjon blitt føyd til listen — Paracas naturreservat. Det ligger sør for Lima, cirka 25 mil hvis man kjører den panamerikanske hovedveien.

Paracas naturreservat dekker omkring 3350 kvadratkilometer av Paracashalvøya og kystområdene i nærheten. Reservatet ble opprettet av peruanske myndigheter i 1975 for å beskytte det rike dyrelivet i området og de artene som trekker eller vandrer dit hvert år. Det at det er et naturreservat, oppmuntrer folk til å ta hensyn til miljøet, samtidig som det fremmer turismen. Hittil er det avdekket mer enn 100 arkeologiske funnsteder, vitnesbyrd om Paracas-kulturen, som eksisterte i mange hundre år. Havområdene er tilholdssted for sjøløver, sjøotrer, delfiner, mer enn 200 fuglearter og noen arter av havskilpadder.

På kartet ser Paracashalvøya bare ut som en knapp som er festet på en mye større utbuktning av fastlandet. Beliggenheten gjør at området er svært utsatt for de kraftige passatvindene, som lokalt kalles paracas. Disse vindene blåser nordover og etterlater kjølig vann fra Perustrømmen, eller Humboldtstrømmen. Denne  kombinasjonen av kaldt, grunt vann og oppgående strømmer har gjort halvøya til et av de områdene i verden med størst mangfold av maritime dyrearter. Her er Stillehavet grønt og rikt på mikroorganismer, deriblant både plante- og dyreplankton, som er mat for millioner av ansjosfisken ansjoveta og annen småfisk som det myldrer av i det næringsrike vannet. Disse delikatessene i havets spiskammer, spesielt ansjovetaen, er i sin tur mat for de mange sjøfuglene, pingvinene og sjøpattedyrene som er fredet i reservatet.

En tur til Ballestasøyene

Turen starter ved havnen i Paracasbukta. Mange små oppankrede fiskebåter ligger og duver i vannet, og de eneste som er om bord, er pelikanene som pusser fjærene sine og betrakter folkelivet rundt seg. Motorbåten vår kommer, og vi går begeistret om bord og tar på oss redningsvestene. Så snart vi er ute av det trange havneområdet, setter båten opp farten, og vi får oss en frisk tur bortover de rolige dønningene i bukta.

Første stopp er ved spissen av halvøya. Der forteller guiden om det kjempestore mønsteret oppe i åsen. Det  kalles El Candelabro (candelabro er det spanske ordet for «kandelaber», flerarmet lysestake), men du synes kanskje det ser ut som en kaktus med tre armer. Noen har ment at mønsteret kan være en del av tegningene i de kjente nazca-linjene. * Andre har spekulert på om det ble tegnet av sjørøvere, eller om det er et frimurersymbol laget av de soldatene som støttet den revolusjonære lederen José de San Martín i 1820. Uansett opprinnelse er dette kunstverket i ørkenen imponerende å se på.

Da vi legger halvøya bak oss, blir sjøen høyere. Vi ser øyene skinne hvite i morgensolen. Det hvite er imidlertid ikke sand eller klipper, men guano — ekskrementer fra sjøfugl — som dekker øyene.

Vi nærmer oss Ballestasøyene (ballesta er det spanske ordet for «armbrøst»), som fikk dette navnet av spanierne på grunn av øyenes naturlige bueganger. Båtføreren senker farten. Vår første tanke er: «Hvem er det egentlig som betrakter hvem?» Utallige sjøfugler har nemlig slått seg ned øverst på de steile klippene og knausene på øyene — det er pelikaner, terner, måker, suler, forskjellige skarvearter og til og med humboldtpingviner. Det kan se rart ut med pingviner i et tropisk strøk, men det kalde vannet og den rike tilgangen på fisk gjør at de føler seg helt som hjemme. Etterpå ser vi på sjøløvene, som ligger og soler seg på alle de fjellknausene de kommer seg opp på. For det meste består øyene av klippeformasjoner som stuper rett ned i havet, og vi må beundre pingvinene og sjøløvene, som til tross for at de er så klossete på land, klarer å komme seg opp i høyden.

Guiden vår forsyner oss med tall og fakta. «En hannsjøløve kan veie over 300 kilo og har et harem på opptil 20 hunner,» forteller hun. Hunnene har en elegant sjøløvefasong, mens de store  hannene ligner på oppsvulmede spekksekker. Vi får vite at disse hannene er sterke og truende dyr som kjemper mot hverandre om herredømmet over haremet og territoriet. Ofte blir taperen dødelig såret og ender derfor som mat for kalkungribber og kondorer, som også er ledd i næringskjeden i disse kystområdene. En sjøløve har en heller voldsom appetitt og fortærer ofte ti kilo fisk på bare én natt. Men disse pattedyrene er ikke aggressive mot oss — bare veldig nysgjerrige.

Da båtføreren kjører oss i langsom fart rundt de tre øyene og buegangene i stein, merker vi at luften er full av sterk guanolukt. Guiden forteller at det inni buegangene holder til vampyrer, flaggermus, som lever av blod fra sovende sjøløver. På den største øya ser vi noe som på avstand ligner på en stor, mørk flekk. Det er en flokk guanayes, eller peruskarver, som elsker å holde sammen. De klynger seg tett sammen mens de slapper av og produserer guano. Suler gjør loddrette dykk i sjøen, mens andre fugler svever forbi oss i øyehøyde.

Til slutt kommer vi til «barselavdelingen», det største strandområdet på øyene. Det er fascinerende å se på gruppene med mørke sjøløvebabyer som spreller og bukter seg fram rundt hunnene. Det er mye bråk på stranden — kraftige, dype brøl, hese strupelyder og høye hvin. Vi får vite at ungene dier i opptil seks måneder og lærer å svømme på ryggen til moren sin.

Mens vi er på vei tilbake til havnen, forteller guiden: «Seksti prosent av sjøløveungene dør før de er et år gamle. Noen blir klemt i hjel eller med overlegg drept av hannene. Andre drukner. Værfenomenet El Niño, som tvinger ansjovetaene sørover til kjøligere vann, er også en trussel, for de unge sjøløvene er ikke sterke nok til å følge med de voksne til nye beiteområder.»

Men paradoksalt nok er det kanskje menneskene som er den største trusselen mot dyrelivet her. Et stort antall sjøløver er blitt slaktet ned av jegere på grunn av pelsen og av fiskere som synes de er en plage. Havskilpadder er blitt fanget for kjøttets skyld, som betraktes som en delikatesse, og på grunn av skallene, som er samleobjekter. Fuglebestanden er blitt forstyrret av dem som samler guano, som brukes som gjødsel. Og tilgangen på mat er blitt redusert på grunn av overfiske. Vi blir fortalt at det nå er kommet lover om vern av dyrelivet. Kanskje slike lover vil gjøre folk mer bevisst på dyrevern.

En reise inn i Paracas’ fortid

Vi får fast grunn under føttene igjen og er klar for siste halvdel av turen. Den går til Julio C. Tello-museet, som ligger på halvøya.

I 1925 gjorde den peruanske arkeologen Julio C. Tello og en medarbeider sine første oppdagelser på halvøya. De kalte stedet Cabeza Larga (spansk for «langt hode») på grunn av de forlengede menneskekraniene som lå halvveis begravd i den nakne jorden. De var levninger fra Paracas-kulturen, som forskere anslår eksisterte fra 1000 fvt. til 200 fvt. Paracas-folket hadde ikke noe skriftspråk. Så selv om vi vet hvordan de forlenget hodeskallene — ved hjelp av puter, trestenger og snøre — er det ingen som vet hvorfor de gjorde det. I det samme området gjorde Tello sin neste oppdagelse — underjordiske gravhuler, som hver består av en lang gang som går rett ned og åpner seg i et stort rundt kammer, omtrent som et stettglass som er snudd opp ned. Likene, som var plassert ved siden av hverandre, var pakket inn i tekstiler og satt i fosterstilling, klar til å bli «født på ny» i sitt neste liv. I hulene ble det også funnet mais, peanøtter og søtpoteter i tillegg til musikkinstrumenter og seremonielt utstyr.

To år senere oppdaget Tello og en annen medarbeider en veldig stor gravplass, som de kalte Paracas Necropolis. Den inneholdt 429 mumiebylter, og noen av byltene var over 1,6 meter høye. Disse mumiene var plassert oppi hver sin kurv, sittende med bena opp mot brystet. De var svøpt inn i forbausende fargerike, praktfulle kapper brodert med mangefargede mønstre, ofte med mystiske, religiøse motiver.

Man kan se noen av disse begravelseskappene og hundrevis av andre fascinerende gjenstander fra Paracas-kulturen på Julio C. Tello-museet.

Vi håper at turen vår gjennom Paracas naturreservat har skjerpet appetitten din på å utforske mer av Perus rikdommer.

[Fotnote]

[Bilde på side 17]

Humboldtpingvin

[Bilde på side 18]

Inkaterne

[Bilde på side 18]

El Candelabro

[Bilder på side 18]

Gjenstander fra Paracas-kulturen: en begravelseskappe, en mumie og en av de forlengede hodeskallene

[Bilderettigheter på side 16]

Pelikan: © Archivo de PromPerú; sjøløver: © Michael Tweddle/PromPerú

[Bilderettigheter på side 17]

Kystlinje: © Carlos Sala/PromPerú; flamingoer: © Heinz Plenge/PromPerú; pingvin: © Arturo Bullard/PromPerú

[Bilderettigheter på side 18]

Sjø og terne øverst til venstre: © Archivo de PromPerú; museumsgjenstander: Museo Nacional de Arqueología, Antropología e Historia del Perú