Jeg aksepterte Guds syn på blod

En lege forteller sin historie

JEG stod i auditoriet på sykehuset foran en gruppe leger og oppsummerte resultatene etter en obduksjon. Den avdøde pasienten hadde en ondartet svulst, og jeg sa: «Vi kan konkludere med at den umiddelbare dødsårsaken når det gjelder denne pasienten, var hemolyse [ødeleggelse av røde blodceller] og akutt nyresvikt som følge av en massiv blodtransfusjon.»

En professor reiste seg og ropte sint: «Mener du å si at vi gav pasienten feil blodtype?» «Det var ikke det jeg mente,» svarte jeg. Så viste jeg noen lysbilder av mindre områder av pasientens nyrer og fortsatte: «Vi kan se nedbrytingen av en mengde røde blodceller i nyrene og kan derfor konkludere med at dette førte til akutt nyresvikt.» * Stemningen ble mer anspent, og jeg ble tørr i munnen. Selv om jeg var en ung lege, og han var professor, syntes jeg ikke at jeg kunne trekke tilbake påstanden.

Da denne episoden inntraff, var jeg ikke et av Jehovas vitner. Jeg ble født i 1943 i Sendai, en by i det nordlige Japan. Siden faren min hadde vært patolog og psykiater, bestemte jeg meg for å studere medisin. I 1970, i det andre året ved det medisinske fakultetet, giftet jeg meg med en ung kvinne som heter Masuko.

Jeg begynner å studere patologi

Masuko arbeidet for å være med på å forsørge oss mens jeg fullførte studiene mine. Legevitenskapen fascinerte meg. Jeg var forundret  og imponert over hvor fantastisk menneskekroppen er dannet. Likevel tenkte jeg aldri på om det fantes en Skaper. Jeg trodde at medisinsk forskning kunne gi meg en mening med livet. Som ferdig utdannet lege valgte jeg derfor å fortsette medisinstudiene mine og begynne å studere patologi — læren om sykdommene.

Når jeg foretok obduksjoner av pasienter som hadde dødd av kreft, begynte jeg å tvile på hvor virkningsfullt det er å gi blodtransfusjoner. Pasienter med fremskreden kreft kan få anemi på grunn av blødninger. Og siden kjemoterapi forsterker anemi, foreskriver legene ofte blodtransfusjoner. Men jeg fikk mistanke om at transfusjoner kanskje bare førte til at kreften spredte seg. I dag vet man uansett at blodtransfusjoner fører til immunsuppresjon, som kan øke risikoen for at svulsten kommer tilbake, og redusere muligheten for at kreftpasienter overlever. *

Det var i 1975 jeg opplevde den episoden som jeg fortalte om innledningsvis. Det var professoren som hadde hatt ansvaret i dette tilfellet, og han var spesialist i hematologi (læren om blod og blodsykdommer). Det var derfor ikke så rart at han ble rasende da jeg sa at det var en blodtransfusjon som hadde forårsaket pasientens død. Men jeg fortsatte presentasjonen min, og han roet seg etter hvert.

Ingen sykdom og død

Det var omtrent på dette tidspunktet at min kone fikk besøk av en eldre dame, som var et av Jehovas vitner. Hun brukte ordet «Jehova» i presentasjonen sin, og min kone spurte hva det betydde. Forkynneren svarte: «Jehova er navnet til den sanne Gud.» Masuko hadde lest i Bibelen siden hun var barn, men den bibelen som hun brukte, hadde erstattet Guds navn med «HERREN». Nå visste hun at Gud er en virkelig person med et navn!

Masuko begynte med én gang å studere Bibelen sammen med den eldre forkynneren. Da jeg kom hjem fra sykehuset omkring klokken ett om natten, fortalte min kone meg begeistret at «det står i Bibelen at sykdom og død skal bli fjernet»! «Det ville ha vært fantastisk,» svarte jeg. Hun fortsatte: «Siden den nye verden kommer snart, vil jeg ikke at du skal kaste bort tiden.» Jeg oppfattet det slik at hun ville at jeg skulle slutte som lege; da ble jeg sint, og det ble et nokså anspent forhold mellom oss.

Men min kone gav meg ikke opp. Hun bad til Gud om hjelp til å finne passende skriftsteder og leste dem for meg. Noe som spesielt nådde mitt hjerte, var det som står i Forkynneren 2: 22, 23: «Hva kommer et menneske til å få for alt sitt harde arbeid og for sitt hjertes streben, det som han arbeider hardt med under solen? . . . heller ikke om natten legger hans hjerte seg til hvile. Også dette er bare tomhet.» Det passet godt til det jeg gjorde — jeg engasjerte meg i legevitenskap dag og natt uten å finne sann tilfredshet.

En søndag morgen i juli 1975, da min kone var på vei til Jehovas vitners Rikets sal, bestemte jeg meg plutselig for å dra jeg også. Min kone ble veldig overrasket over å se meg der, og jeg ble tatt hjertelig imot av vitnene. Fra  da av kom jeg på hvert eneste søndagsmøte. Omkring en måned senere begynte et av Jehovas vitner å lede et bibelstudium med meg. Tre måneder etter at min kone første gang fikk besøk av Jehovas vitner, ble hun døpt.

Jeg aksepterer Guds syn på blod

Jeg lærte snart at Bibelen sier at de kristne skal ’avholde seg fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 1. Mosebok 9: 4) Siden jeg allerede hadde mine tvil med hensyn til hvor effektivt blodtransfusjoner er, hadde jeg ikke noen vanskeligheter med å akseptere Guds syn på blod. * Jeg tenkte at hvis det finnes en Skaper, og det er dette han sier, så må det være riktig.

Jeg lærte også at det er den adamittiske synd som er årsaken til at vi blir syke og dør. (Romerne 5: 12) På dette tidspunktet forsket jeg på arteriosklerose (åreforkalkning). Når vi blir eldre, blir arteriene våre stivere og trangere og forårsaker slike helseproblemer som hjertesykdommer, cerebrovaskulære sykdommer (sykdommer i hjernens blodkar) og nyresykdommer. Det hørtes fornuftig ut at årsaken til dette er vår nedarvede ufullkommenhet. Da jeg forstod dette, ble min interesse for legevitenskapen mindre. Det er bare Jehova Gud som kan fjerne sykdom og død.

I mars 1976, sju måneder etter at jeg begynte å studere Bibelen, avbrøt jeg mine studier ved universitetssykehuset. Jeg var redd for at jeg aldri kom til å arbeide som lege igjen, men jeg fikk jobb på et annet sykehus. I mai 1976 ble jeg døpt. Jeg kom fram til at den beste måten jeg kunne bruke livet mitt på, var å tjene som heltidsevangelist, eller pioner, og det begynte jeg med i juli 1977.

Jeg forsvarer Guds syn på blod

I november 1979 flyttet Masuko og jeg til en menighet i Chiba prefektur, der det var stort behov for forkynnere. Jeg fant et sykehus hvor jeg kunne få deltidsarbeid. Den første dagen på jobb ble jeg omringet av en gruppe kirurger. De spurte om og om igjen: «Hva vil du gjøre, som et av Jehovas vitner, hvis det kommer inn en pasient som trenger blodtransfusjon?»

Jeg forklarte respektfullt at jeg ville følge det Gud sier om blod. Jeg sa at det fantes alternativer til blodtransfusjon, og at jeg ville gjøre alt jeg kunne for å hjelpe pasientene mine. Etter at vi hadde diskutert i omkring en time, sa avdelingsoverlegen på den kirurgiske avdelingen: «Jeg forstår. Men hvis det kommer inn en pasient som har lidd et massivt blodtap, skal vi ta oss av situasjonen.» Avdelingsoverlegen på kirurgisk avdeling var kjent for å være en vanskelig person, men etter denne diskusjonen fikk vi et godt forhold til hverandre, og han respekterte alltid mine trosoppfatninger.

Respekt for blodets hellighet

Mens vi tjente i Chiba, ble det bygd et nytt avdelingskontor for Jehovas vitner i Ebina. Min kone og jeg pleide å reise dit én gang i uken for å gi helsehjelp til de frivillige vitnene som bygde avdelingskontoret, som kalles Betel. Etter noen måneder fikk vi en innbydelse til å begynne å tjene ved Betel i Ebina på heltid. I mars 1981 flyttet vi inn i en av de midlertidige bygningene som ble brukt som bolig for de over fem hundre frivillige arbeiderne. Om morgenen hjalp jeg til med å vaske bad og toaletter på byggeplassen, og om ettermiddagen foretok jeg legeundersøkelser.

En av pasientene mine var Ilma Iszlaub, som kom fra Australia til Japan som misjonær i 1949. Hun hadde leukemi og hadde fått vite av legene at hun bare hadde noen få måneder  igjen å leve. Ilma nektet å ta imot blodtransfusjoner for å forlenge livet og valgte å være på Betel til hun døde. På den tiden hadde man ikke tilgang til slike medisiner som erytropoietin, som stimulerer produksjonen av røde blodceller. Så noen ganger hadde hun ikke høyere hemoglobininnhold enn 3—4 gram pr. 100 milliliter! (Det normale er fra 12 til 15 gram pr. 100 milliliter.) Men jeg gjorde det jeg kunne for å behandle henne. Ilma fortsatte å vise en urokkelig tro på Guds Ord helt til hun døde i januar 1988 — omkring sju år senere!

I årenes løp er det mange frivillige ved Jehovas vitners avdelingskontor i Japan som er blitt operert. Leger ved sykehus i nærheten har samarbeidet ved å utføre operasjoner uten blod, noe de fortjener ros for. Jeg er ofte blitt invitert inn i operasjonssalen for å kunne observere den måten legene gikk fram på, og noen ganger har jeg også assistert ved operasjoner. Jeg er takknemlig mot de legene som har respekt for det standpunkt Jehovas vitner har tatt til blod. Når jeg har arbeidet sammen med dem, har jeg fått mange muligheter til å fortelle om min tro. En av legene ble nylig døpt som et av Jehovas vitner.

Det er interessant å merke seg at de bestrebelsene legene har gjort seg for å behandle Jehovas vitner uten bruk av blod, har hatt innvirkning på den medisinske praksis. Anvendelsen av blodløs kirurgi har vist hvilke fordeler det har å unngå blodtransfusjoner. Undersøkelser har vist at pasientene kommer seg raskere og har færre problemer etter operasjonene.

Jeg fortsetter å lære av den store Lege

Jeg prøver å holde meg oppdatert med den siste utviklingen innen legevitenskapen. Men jeg fortsetter også å lære av den store Lege, Jehova. Han ser ikke bare på det ytre, men på hele mennesket. (1. Samuelsbok 16: 7) Som lege prøver jeg å behandle hver pasient som et helt menneske og ikke bare fokusere på hans eller hennes sykdom. Det gjør at jeg kan gi pasienten bedre helsehjelp.

Jeg tjener fortsatt på Betel. Og en av mine største gleder er fremdeles å lære andre om Jehova — deriblant om hans syn på blod. Min bønn er at den store Lege, Jehova Gud, snart vil fjerne all sykdom og død. — Fortalt av Yasushi Aizawa.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 14]

«Jeg sa at det fantes alternativer til blodtransfusjon, og at jeg ville gjøre alt jeg kunne for å hjelpe pasientene mine»

[Uthevet tekst på side 15]

«Anvendelsen av blodløs kirurgi har vist hvilke fordeler det har å unngå blodtransfusjoner»

[Bilder på side 15]

Øverst: Jeg holder et bibelsk foredrag

Til høyre: Min kone, Masuko, og jeg i dag