«Vi er glad i klærne våre»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I MEXICO

DA SPANIERNE kom til Mexico på 1500-tallet, var det mange ulike kulturer som møtte dem — aztekkulturen, mayakulturen og andre. Ble disse kulturene fullstendig utslettet av europeerne? Nei, de eksisterer den dag i dag. Omkring tolv millioner innbyggere i Mexico er direkte etterkommere av etniske grupper som fantes her før de første europeerne kom til landet. Det er mange som snakker indianske språk. Og den vakre klesdrakten deres gjør at de skiller seg ut.

Det største mangfoldet av kulturer i Meso-Amerika finner vi i den sørvestlige delstaten Oaxaca i Mexico, der det kan virke som om man er til stede ved en gigantisk moteoppvisning. Her finner vi chontalene, som lever av jordbruk, kvegoppdrett, jakt og det de sanker i fjellene. Hver familie har hager fulle av frukt, grønnsaker og blomster. Chontalenes kjærlighet til naturen kommer til uttrykk ved at de broderer dyrefigurer og blomster i rødt og svart på kvinnenes bluser. Ugifte kvinner kompletterer påkledningen sin ved å ha fargerike bånd i håret.

Chontalene befolker Tehuantepec-eidet sammen med huavene og zapotekene. Disse etniske gruppene kler seg nesten helt likt. Likevel kan lokalbefolkningen her på en eller annen måte fastslå hvilken etnisk bakgrunn en kvinne har, på grunnlag av klærne hennes. Zapotekene, som omtaler seg selv som «folket fra skyene», kan til og med fastslå hvilken landsby en kvinne kommer fra, ut ifra den måten hun ordner klesdrakten sin på. Chinantekene i den nordlige delen av Oaxaca bruker en drakt som er mer rik på detaljer. Chinantekkvinnene forteller sine forfedres historie gjennom de symbolene de broderer på de vide, ermeløse tunikaene som kalles huipils. Ved høytidelige anledninger bruker de vakkert broderte klær  som på deres språk har et navn som betyr «stor mage».

Mixtekfolket bor i delstatene Oaxaca, Guerrero og Puebla, og mixtekkvinnene er også glad i broderier. I et område dekorerer de musselinblusene sine ved hjelp av en teknikk de kaller «lag meg om du kan». I likhet med andre meksikanske folkegrupper bruker de av mixtekfolket som bor ved kysten, fremdeles samme slags stoff som forfedrene deres brukte for hundrevis av år siden. På museer kan man finne tegninger og figurer fra tiden før spanierne kom hit, som skildrer den veveteknikken som brukes den dag i dag.

De gamle maya- og aztekdraktene for menn var spesielt forseggjorte. I dag kler de fleste indianske menn seg mer eller mindre konvensjonelt. Men blant noen, for eksempel hos huicholindianerne, kan man ennå finne likhetstrekk med den klesstilen som var vanlig før spanierne kom til landet. Huicholenes broderte drakt, som viser hvilken sosial status en person har, har et så komplisert mønster og et slikt tilbehør at det tar tid å studere den og få med seg alle detaljene.

Den best bevarte prekolumbiske drakten finner vi hos nahuatlsamfunnene i Cuetzalan kommune i delstaten Puebla. Her bruker kvinnene iøynefallende hodepynt av garn som er flettet inn i håret. (Se bildet på side 26.) De bruker også quechquemitl — et tynt, dekorativt sjal. Lignende plagg er skildret i gamle håndskrifter.

I delstaten Chiapas’ høyland finner vi også et tiltalende mangfold av etniske grupper. Noen av dem har samme opphav. Tzotzil-, tzeltal- og tojolabalfolket bruker klær som for dem er hverdagslige, men som kan være litt av et syn for en utenforstående.

Mange her framstiller også stoffene sine selv. Tror du ikke du ville få en sterk følelse av kulturell tilhørighet hvis moren din lærte deg hvordan du selv kunne lage stoffet til klærne dine på tradisjonelt vis? Tzotzilkvinnene i Chiapas’ kjølige høyland går gjennom hele prosessen: De begynner med å klippe sauen. Så vasker og karder de ulla før de spinner den til garn, som de farger med naturfarger. Deretter vever de tekstiler på en håndvev som de fester rundt midjen. «Det var vanskelig i begynnelsen,» minnes Petrona, en jente fra Chamula. «Men jeg var veldig glad,» fortsetter hun stolt, «da jeg laget min første ull-nagua [et skjørt] og broderte min første bomullsbluse. Jeg laget også beltet mitt selv.» Etter at vi har fått vite om alt arbeidet som ligger bak, forstår vi hvorfor hun sier: «Vi er glad i klærne våre.»

I de mest konservative områdene på Yucatán-halvøya har mayakvinnene en hipil, en løstsittende hvit drakt brodert med fargerike mønstre. Til denne drakten hører det gjerne et blondeunderskjørt. Ved spesielle anledninger er kvinner og unge jenter både på landet og i byene stolt av å ha på seg en terno, en mer forseggjort utgave av hipilen.

Det kan være veldig dyrt for turister å kjøpe seg slike særegne meksikanske drakter. Men indianerne kan glede seg over å eie slike plagg, selv om de fleste av dem er fattige, fordi de så møysommelig lager dem selv.

Jehovas vitner har 219 indianskspråklige menigheter i Mexico. Det kan være en fryd for øyet å være til stede ved et av møtene deres, for de som er der, benytter gjerne anledningen til å pynte seg med de forseggjorte draktene sine, en arv etter forfedrene. Og så flotte som disse klærne er!

 [Kart på side 26]

(Se den trykte publikasjonen)

YUCATÁN

PUEBLA

OAXACA

CHIAPAS

[Bilde på side 26]

Et mayaunderskjørt med blonder

[Bilde på side 26]

Et zapotekbroderi

[Bilde på side 26]

Zapotek, Oaxaca

[Bilde på side 26]

Maya, Yucatán

[Bilde på side 26]

Nahuatl, Puebla

[Bilde på side 26]

Tzotzil, Chiapas