Den atlantiske laksen — en «konge» i vanskeligheter

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I IRLAND

LAKSEN er kjent for sin evne til å hoppe opp fosser og stryk på sin vei motstrøms for å gyte. Det fortelles om en fisker som la merke til at det var «mye av laksen som ikke greide å forsere [fossen]» der hvor han fisket. Noen landet til og med på elvebredden ved foten av fossen. Han tente opp et bål på en stein nær foten av fossen og satte en stekepanne over det. «Etter de mislykkede forsøkene var det en del av den uheldige laksen,» forteller historien videre, «som tilfeldigvis falt oppi stekepannen.» Senere kunne fiskeren skryte av at ’det var så mye laks i landet hans at fisken hoppet opp i stekepannen selv, uten å bry fiskeren med å fange den først’.

Denne historien er nok ganske så overdrevet. Men laksen hopper virkelig opp fossefall. En rapport fra et lakseforskningsinstitutt i Irland viser imidlertid at det i de siste årene har vært «en dramatisk tilbakegang i antall villaks som beveger seg motstrøms for å gyte». En undersøkelse viste at det av nesten 44 000 eksemplarer av unglaks som ble merket og sluppet løs, bare var tre prosent (omkring 1300) som i løpet av det første året vendte tilbake.

Hva er det som er årsaken til denne tragiske nedgangen i antallet av «fiskens konge», den atlantiske laksen? Vil bestanden noen gang bli like stor som før? Det at vi forstår den spennende og uvanlige livssyklusen til denne enestående fisken, vil gi oss innsikt i hva som er årsakene til dette problemet, og hvilke mulige løsninger som finnes på det.

Tidlig i livet

Livet til en laks begynner mellom november og februar nede i grusen i en liten elv. Hannen jager vekk inntrengere, mens hunnen graver ut flere små groper som er inntil 30 centimeter dype. Sammen legger og befrukter de flere tusen egg i hver grop. Hunnen beskytter så eggene ved å dekke dem med grus.

I mars—april kommer det en merkelig fisk ut av de enkelte eggene. Lakselarven, som den kalles, er bare omkring tre centimeter lang og har en upraktisk plommesekk hengende under buken. Til å begynne med holder lakselarvene seg skjult under grusen og tar til seg næring fra plommesekken. Etter fire—fem uker, når plommesekken er blitt absorbert, kommer yngelen, som den nå kalles, seg opp av grusen og ut i elven. Den er på dette stadiet omkring fem centimeter lang og ligner på en ordentlig fisk. Den er bare opptatt av to ting. For det første å finne en ny næringskilde — små insekter og plankton — og for det andre å finne et trygt sted å bo. På dette stadiet dør 90 prosent av lakseyngelen på grunn av mangel på mat eller fordi det er for liten plass, eller fordi den blir spist av for eksempel ørret, isfugl, hegre og oter.

«Etter et år eller der omkring,» sier Michael,  som har studert laksen og andre typer fisk en tid, «vokser den til den blir mellom åtte og ti centimeter lang. Den kalles nå parr og har noen karakteristiske mørke flekker på hver side av kroppen. Når den er blitt omkring 15 centimeter lang, blir de mørke flekkene erstattet av en helt sølvblank, skinnende drakt. Nå skjer det noen bemerkelsesverdige og kompliserte forandringer som skiller laksen fra de fleste andre fisker.»

Michael fortsetter: «Mellom mai og juni blir fisken, som nå blir kalt smolt, drevet av et indre signal og slutter seg til tusenvis av annen smolt i en utvandring nedover elven til elvemunningen.» Men en ferskvannsfisk kan vel ikke overleve i havet? Da Michael ble spurt om dette, svarte han: «Vanligvis kan den ikke det, men det skjer kompliserte forandringer rundt gjellene på fisken som gjør at den kan filtrere bort saltet i sjøvannet. Når forandringene er fullført, begynner den lille smolten, som kan få plass i en håndflate, på en lang reise.»

Livet til sjøs

Hvorfor forlater en så liten fisk sin velkjente elv? Hvor drar den hen? Den unge laksen må komme seg ut til sine næringsområder for å bli fullvoksen. Hvis den greier å unngå fugler som skarven og rovdyr som seler, delfiner og også spekkhoggere, vil den komme fram og kunne livnære seg på visse typer av store dyreplankton, småsil, sild, lodde og annen fisk. Etter et år vil den veie 15 ganger så mye — fra et par hundre gram til 3 kilo. Hvis den blir i havet i fem år, kan den nå en vekt på 18 kilo eller mer. Man vet om noen få som har veid over 45 kilo.

Nøyaktig hvor næringsområdene lå, visste man ikke før på 1950-tallet, da kommersielle fiskere begynte å fange store mengder laks  langs kysten av Grønland. Et annet stort næringsområde fant man senere rundt Færøyene. Siden da har man funnet flere næringsområder. Det er til og med blitt rapportert om laks som har tatt til seg næring under den arktiske isen. Det var da disse næringsområdene ble oppdaget, at problemene for den atlantiske laksen begynte for alvor. Store fiskerier ble etablert på Grønland og på Færøyene. Flere tusen tonn fisk ble fanget av kommersielle fiskere, og plutselig ble det et drastisk fall i antall fisk som vendte tilbake til elvene for å gyte. Myndighetene har forstått hvor alvorlig dette problemet er, og har derfor innført forskjellige restriksjoner og kvoter for fiskerne. Dette har vært med på å beskytte laksen mens den er i havet.

Veien tilbake fra havet

Til slutt vender den voksne laksen tilbake til den elven hvor den ble født, og finner en make, og syklusen begynner på nytt. «Noe som virkelig er utrolig,» sier Michael, «er at denne bemerkelsesverdige fisken med stor nøyaktighet navigerer gjennom flere tusen kilometer med hav som den aldri før har sett. Hvordan den greier det, er noe som fortsatt er en gåte for forskerne. Noen sier at laksen navigerer ved å bruke jordens magnetfelt, havstrømmer eller til og med stjernene. Man tror at så fort den har kommet tilbake til elvemunningen, kjenner den igjen den elven hvor den ble født, på dens ’lukt’, eller kjemiske sammensetning.»

«Den tilpasser seg livet i ferskvann igjen og svømmer oppover elven,» sier Michael. «Dette instinktet, som får den til å finne veien hjem, er så sterkt at selv om det er fosser og stryk i veien, vil laksen, som nå er mye større og sterkere, hardnakket anstrenge seg for å overvinne enhver hindring.»

Men flere problemer venter den hjemvendte laksen når den støter på nesten uoverstigelige demninger, vannkraftverk eller andre menneskelagde hindringer. Hva skjer da? «Mange som arbeider for å bevare laksen, sørger for en alternativ rute,» sier Deirdre, som forsker på laks. «Man bygger en enklere stigning, som går utenom den store hindringen. Vi kaller det en fisketrapp, eller laksetrapp. Den gjør at laksen trygt kan hoppe opp til det vannet som ligger høyere oppe på dens vei til gyteplassen.»

«Men det fungerer ikke alltid,» fortsetter Deirdre. «Jeg har sett noen lakser som har ignorert veien utenom. De husker bare den opprinnelige ruten og prøver stadig å komme forbi den menneskelagde hindringen. Mange dør av utmattelse eller slår seg til døde mot hindringen.»

 Laksefarmer

Laks er næringsrik mat. Siden tilgangen på den ville atlantiske laksen avtar, er det blitt opprettet kommersielle laksefarmer. Laksen holdes på land i beholdere med ferskvann helt til den blir på størrelse med smolten. Så blir den overført til noen burlignende konstruksjoner, merder, ute i vannet, hvor den får næring til den er moden og klar til å selges til restauranter og fiskeforretninger.

Laks som blir alt opp på denne måten, får også problemer. De som driver oppdrettsanlegget, bruker kunstig produsert fôr som føde til fisken. Dette i tillegg til at laksen holdes innesperret i merder, gjør at den er utsatt for sykdommer og parasitter, som sjølus. Noen av de midlene som blir sprøytet ut for å beskytte laksen, kan være ganske sterke. «Jeg pleide å svømme under noen av disse oppdrettsanleggene,» sier Ernest, en dykker, «og det var veldig tydelig at sjøbunnen var helt livløs rundt mange av disse områdene.»

En «konge» i vanskeligheter

Mange villaks blir fanget i garn utenfor kysten før de i det hele tatt kommer fram til den elven hvor de ble født. Den høye markedsverdien på villaks gjør at noen fiskere driver med ulovlig fangst. Det lille antall laks som greier å komme tilbake til elven, må også greie å komme forbi sportsfiskere som har tillatelse til å fiske. For å beskytte laksebestanden er det blitt truffet forskjellige tiltak, som å begrense fiskeområdet til bestemte strekninger av elven, pålegge dyre avgifter og innføre begrensede fiskesesonger. Til tross for dette regner man med at én av hver femte laks kommer til å bli fanget på veien oppover elven.

I tillegg pådrar villaksen seg forskjellige sykdommer, noe som har hatt stor innvirkning på laksebestanden. En av disse, ulcerativ dermal nekrose, fører til sårdannelser i skinnet på fisken, og til slutt dør den. Industriell forurensning og pesticider som finner veien til elvene, er andre mulige dødsfeller for laksen, i tillegg til medskapninger i vannet som den må kjempe mot.

Alle disse farefulle utfordringene tatt i betraktning er det ikke så rart at «fiskens konge» er i vanskeligheter. Trass i alle de forebyggende tiltak som er blitt truffet, møter laksen fortsatt problemer. Det er først når jordens Skaper, Den Allmektige Gud, setter en stopper for menneskets ødeleggelse av jorden, at balansen i naturen vil bli gjenopprettet. — Jesaja 11: 9; 65: 25.

[Kart/bilde på sidene 14 og 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Den atlantiske laksen vandrer over store strekninger — for eksempel fra elver i USA, Russland og Spania til næringsområder ved Færøyene og Grønland — før den vender hjem for å gyte

[Kart]

Grønland

USA

Island

Russland

Færøyene

Frankrike

Spania

[Illustrasjon/bilde på side 15]

EN USEDVANLIG LIVSSYKLUS

Egg

↓

Øyerogn

↓

Lakselarve

↓

Yngel

↓

Parr

↓

Smolt

↓

Voksen

↓

Gyting

[Bilder]

Lakselarver

Parr

[Rettigheter]

Livssyklus: © Atlantic Salmon Federation/J.O. Pennanen; lakselarver: U.S. Fish & Wildlife Service, Washington, D.C.; parr: © Manu Esteve 2003

[Bilde på sidene 16 og 17]

Den laksen som vender tilbake, kan hoppe opp denne fossen eller velge den enklere veien ved å hoppe opp fisketrappen (innfelt og forstørret til venstre)

[Bilder på sidene 16 og 17]

Trusler som laksen møter, omfatter overfisking og sykdommer fra kommersielle oppdrettsanlegg

[Rettigheter]

Foto: Vidar Vassvik

UWPHOTO © Erling Svensen

[Bilderettigheter på side 14]

© Joanna McCarthy/SuperStock