Jordens minkende ressurser

«I naturen er alt forbundet med hverandre, og nå må vi stå til regnskap for våre tidligere feilgrep.» — Bladet African Wildlife.

NOEN kaller det «det økologiske fotavtrykk». Det er en måleenhet som brukes for å beregne menneskenes forbruk av naturlige ressurser, sammenlignet med jordens evne til å fornye dem. Ifølge Verdens naturfond har det globale økologiske fotavtrykk vist at menneskene siden 1980-årene har forbrukt jordens naturlige ressurser raskere enn de er blitt fornyet. * Men det er bare én indikator på den kolossale belastningen som miljøet vårt blir utsatt for.

En annen indikator er den tilstanden jordens økosystemer er i. Uttrykket «økosystem» viser til det komplekse samspillet mellom alle organismer i et naturlig miljø, innbefattet de livløse stoffene. Økosystemenes totale helsetilstand — som blir vist ved hvor mange arter det er som lever i skogene, ferskvannet og havet — utgjør det som Verdens naturfond kaller «livsindeksen» (Living Planet Index). I perioden fra 1970 til 2000 er denne indeksen blitt redusert med hele 37 prosent.

Er det nok til alle?

Hvis du bor i et vestlig land der butikkene er fulle av varer, og man kan handle døgnet rundt, er det vanskelig å forestille seg en overhengende fare for mangel på naturressurser. Men det er bare et mindretall av jordens innbyggere som lever et liv i overflod. De fleste kjemper en daglig kamp for å overleve. Det er for eksempel blitt anslått at mer enn to milliarder lever for omkring 20 kroner eller mindre pr. dag, og at to milliarder ikke kan skaffe seg strøm til en overkommelig pris.

Noen sier at årsaken til utviklingslandenes fattigdom er de rike nasjonenes måte å drive handel på. «Verdensøkonomien motarbeider de fattiges interesser på mange forskjellige måter,» sier Vital Signs 2003. Etter hvert som flere og flere kappes om å sikre seg et stadig mindre og dyrere stykke av miljøets «kake»,  har ikke de som er fattige, råd til å konkurrere om sin rettmessige del. Og det igjen fører til at de som har råd til det — nemlig de rike — får en større del av naturressursene.

Skoger forsvinner

En regner med at omkring 80 prosent av Afrikas innbyggere bruker ved til matlagingen. I tillegg ’har Afrika verdens høyeste befolkningstilvekst og den høyeste tilvekst i byene,’ sier det sørafrikanske bladet Getaway. Som følge av dette er landet rundt noen store byer i Sahel-området, et bredt, regnfattig belte i det sørlige Sahara, blitt ribbet for trær over ti mil i alle retninger. Disse trærne ble ikke bare felt helt umotivert. ’Det overveiende flertall av Afrikas innbyggere ødelegger sitt eget miljø rett og slett for å overleve,’ sier professor Samuel Nana-Sinkam.

Situasjonen er ganske annerledes i Sør-Amerika. I Brasil, for eksempel, er det nærmere 7600 registrerte tømmerhogstfirmaer i regnskogen. Mange av dem eies av internasjonale storkonserner med god økonomi. Et mahognitre er verdt cirka 30 dollar (omkring 200 kroner) for et tømmerhogstfirma. Men etter at agenter, næringsdrivende og fabrikanter har fått sin fortjeneste, kan veden fra det samme treet være verdt opptil 130 000 dollar (nærmere 900 000 kroner) før det kommer fram til møbelhandlerens utstillingslokale. Det er ikke noe rart at mahogni er blitt kalt «grønt gull».

Det er blitt gitt mye informasjon om ødeleggelsen av regnskogen i Brasil. Satellittbilder viser at hvert eneste år fra 1995 til 2000 ble mer enn 20 000 kvadratkilometer av Brasils skoger ødelagt. «Det skremmende er at ødeleggelsene holdt et tempo som betyr at  et skogsområde på størrelse med en fotballbane forsvant hvert åttende sekund,» skriver det brasilianske bladet Veja. Interessant nok meldes det at USA alene importerte mer enn 70 prosent av Brasils mahogni i 2000.

Avskogingen i andre deler av verden har en lignende historie. For eksempel har halvparten av Mexicos skoger forsvunnet de siste 50 årene. Avskogingen på Filippinene er enda mer drastisk. Der mister de omkring 1000 kvadratkilometer skog hvert år, og i 1999 ble det anslått at nærmere to tredjedeler av landets skoger ville være borte innen ti år.

Det kan ta fra 60 til 100 år før et løvtre er fullt utvokst, men det tar bare noen minutter å felle det. Det bør vel ikke overraske oss at skogene ikke klarer å holde tritt?

Jord forsvinner

Når man fjerner all vegetasjon fra jordoverflaten, tørker den udekkede matjorden snart ut og blir blåst bort med vinden eller vasket vekk av vann. Denne prosessen kalles erosjon.

Erosjon skjer naturlig og er vanligvis ikke noe alvorlig problem — med mindre menneskene framskynder prosessen ved dårlig jordforvaltning. Bladet China Today sier for eksempel at sandstormer, sammen med andre faktorer som avskoging og overbeiting, «har bidratt til å påskynde utvidelsen» av ørkenområdene. Kinas provinser i vest og nordvest har vært uvanlig regnfattige i de senere årene og er derfor blitt mer utsatt for de kalde sibirske vindene som feier innover landet. Millioner av tonn med støv og gul sand er blitt flyttet på. Noe av dette har nådd så langt som til Korea og Japan. Omtrent 25 prosent av Kinas landmasse er nå ørken.

Det er lignende årsaker til ødeleggelsen av afrikansk matjord. «Ved å rydde skog for å dyrke kornavlinger har bønder ugjenkallelig svekket det tynne jordlaget,» sier Africa Geographic. Det er anslått at innen tre år etter at et jordstykke er blitt ryddet for busker, har det mistet 50 prosent av sin fruktbarhet. Derfor sier bladet videre: «Millioner av mål er allerede helt ødelagt, og millioner av flere mål er på vei til å bli det, i og med at jordbruksavlingene i noen områder blir dårligere for hvert år.»

Det sies at Brasil hvert år mister 500 millioner tonn jord på grunn av erosjon. I Mexico sier etaten for miljø og naturressurser at 53 prosent av krattskogen, 59 prosent av regnskogen og 72 prosent av skogene ellers er berørt av jorderosjon. En rapport fra FNs utviklingsprogram melder at alt i alt «er kanskje så mye som to tredjedeler av verdens landbruksjord berørt av erosjon. Som følge av dette avtar landbruksproduksjonen hurtig, mens tallet på munner å mette fortsetter å øke».

Vann — gratis, men av uvurderlig verdi

Et menneske kan leve omtrent en måned uten mat, men bare omtrent en uke uten vann. Eksperter hevder derfor at den avtagende tilgangen til ferskvann vil bli opphav til økende konflikter i de kommende år. En rapport i bladet Time i 2002 viste at det verden over er mer enn én milliard mennesker som ikke har lett tilgang til rent drikkevann.

Det er mange grunner til at det oppstår vannmangel. I Frankrike er forurensning en medvirkende faktor og en kilde til økende bekymring. «Franske elver er i en svært dårlig  forfatning på grunn av forurensning,» sier avisen Le Figaro. Forskere har sporet problemet tilbake til avrenning fra åkrer som blir gjødslet med gjødningsmidler som inneholder store mengder nitrat. «I 1999 slapp franske elver ut 375 000 tonn med nitrat i Atlanterhavet, nesten dobbelt så mye som i 1985,» sier avisen.

Situasjonen er nesten lik i Japan. For å skaffe landet stabil matforsyning «hadde ikke bøndene noe annet valg enn å bruke kjemiske gjødningsmidler og sprøytemidler for å imøtekomme samfunnets krav,» sier Yutaka Une, som leder en ikke-kommersiell organisasjon for sikkerhet i landbruket. Dette har ført til at grunnvannet er blitt forurenset — noe Tokyos IHT Asahi Shimbun omtaler som «et alvorlig problem i hele Japan».

Trettifem prosent av sykdommene i Mexico «er forårsaket av miljømessige faktorer,» melder avisen Reforma. Dessuten viste en undersøkelse som helseministeren fikk utført, at «hver fjerde innbygger ikke har kloakkanlegg; over åtte millioner henter vannet sitt i brønner, elver, sjøer eller bekker; og over én million får vann fra tankbiler». Det er ikke noe rart at 90 prosent av tilfellene av diaré i Mexico tilskrives forurenset vann!

«Rio de Janeiros badestrender tilbyr mer enn varm sol, hvit sand og blått hav,» skriver det brasilianske bladet Veja. Der er det «også store forekomster av tarmbakterier og av sporadiske oljeutslipp». Det er fordi mer enn 50 prosent av Brasils kloakk renner rett ut i elvene, sjøene og havet uten å bli renset. Resultatet er en vedvarende mangel på rent vann. Elvene rundt Brasils største by, São Paulo, er så sterkt forurenset at man nå henter drikkevann nesten ti mil unna.

På den andre siden av jorden, i Australia, skyldes vannmangelen en prosess som kalles forsaltning. I flere tiår ble jordeiere oppmuntret til å rydde jorden for å plante nyttevekster. Med færre trær og busker til å suge opp grunnvannet har grunnvannsspeilet begynt å stige, og det tar med seg tusenvis av tonn med underjordisk salt. «Omkring 25 000 kvadratkilometer land er allerede berørt av forsaltning,» sier Australsambandets vitenskapelige og industrielle forskningsorganisasjon CSIRO. «Mye av dette er Australias mest produktive jordbruksland.»

Noen mener at hvis medlemmene av Australias lovgivende forsamling ikke hadde valgt profitt framfor allmennhetens interesser, kunne kanskje problemet med forsaltning  ha vært unngått. «Myndighetene ble så tidlig som i 1917 fortalt at jorden i ’hvetebeltet’ var spesielt utsatt for forsaltning,» sier Hugo Bekle ved Edith Cowan universitet i Perth i Australia. «Hvilken innvirkning det å rydde jorden ville få på vannløpene, ble offentliggjort i 1920-årene, og at det ville føre til et stigende grunnvannsspeil ble akseptert i landbruksdepartementet i 1930-årene. CSIRO utførte en stor undersøkelse for [den australske] regjeringen i 1950, . . . men myndighetene ignorerte til stadighet disse advarslene og avviste forskerne, som de mente var forutinntatte.»

Menneskenes overlevelse er truet

Mye av det menneskene har gjort, er uten tvil blitt gjort i en god hensikt. Men det viser seg stadig at vi rett og slett ikke vet nok om miljøet til nøyaktig å kunne forutsi konsekvensene av det vi gjør. Følgene har vært katastrofale. «Vi har forstyrret likevekten i naturen her i den grad at vi truer selve den landjorden som forsørger oss, og dermed vår egen overlevelse,» sier Tim Flannery, direktør for South Australian Museum.

Hva er løsningen? Vil menneskene noen gang lære å leve i harmoni med miljøet? Kan jorden egentlig reddes?

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

Hver dråpe teller

Noen få, enkle tiltak kan spare mange liter vann.

● Reparer kraner som lekker.

● Ta korte dusjer.

● Skru av vannet mens du barberer deg eller pusser tennene.

● Bruk det samme badehåndkleet to—tre ganger før du vasker det.

● Vent med å vaske skittentøyet til du har nok til å fylle en vaskemaskin. (Det samme prinsippet gjelder oppvaskmaskinen.)

[Ramme/bilde på side 7]

Den som sparer, han har

● Selv om Australia er verdens tørreste kontinent, blir over 90 prosent av landets kunstige vanning «av nyttevekstene utført ved enkel bassengvanning og furevanning,» skriver The Canberra Times. Dette er den samme «teknologien som ble brukt den gang faraoene holdt på å bygge pyramider».

● Verden over er det gjennomsnittlige vannforbruket pr. person (innbefattet det vannet som blir brukt i jordbruk og industri) cirka 550 000 liter i året. Men den gjennomsnittlige nordamerikaner bruker nærmere 1,6 millioner liter i året. Et land som tidligere var en del av Sovjetunionen, bruker mest; over 5,3 millioner liter vann i gjennomsnitt pr. person i året.

● Bladet Africa Geographic opplyser at «hver sørafrikaner i gjennomsnitt forbruker 4,0 globale hektar i året, mens landet bare har kapasitet til et forbruk på 2,4 globale hektar pr. person i året».

[Bilde på side 5]

Avskoget landskap i Sahel-området i Burkina Faso. Dette området var tettvokst med trær for 15 år siden

[Rettigheter]

© Jeremy Hartley/Panos Pictures

 [Bilde på side 8]

Svibruk ødelegger regnskogene i Kamerun

[Rettigheter]

© Fred Hoogervorst/Panos Pictures

[Bilde på side 8]

Forurensning fra bilene er fortsatt til bekymring i USA

[Bilde på sidene 8 og 9]

Hvert år fra 1995 til 2000 ble omkring 20 000 kvadratkilometer av skogene i Brasil ødelagt

[Rettigheter]

© Ricardo Funari/SocialPhotos.com

[Bilde på side 9]

Mer enn to milliarder lever for 20 kroner eller mindre pr. dag

[Rettigheter]

© Giacomo Pirozzi/Panos Pictures

[Bilde på side 9]

Grunnvannet som forsyner denne landsbybrønnen i India, er blitt forurenset av lokale rekefarmer

[Rettigheter]

© Caroline Penn/Panos Pictures