Recife — en by grunnlagt på sukker

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I BRASIL

«GULL, ære og misjonering» var ikke de eneste drivkreftene bak koloniseringen av det amerikanske kontinent. Europas overklasse higet nemlig etter sukker. Fra midten av 1400-tallet hadde rikdommene strømmet inn i portugisiske skattkamre på grunn av denne eksklusive delikatessen, som ble dyrket på atlanterhavsøyene. I 1516 bestemte så Portugals konge, Manuel I, at man skulle begynne med produksjon av sukker i hans territorier i den nye verden.

De første sukkermøllene dukket opp sør i Brasil, men det var den daværende Pernambuco-provinsen, * nordøst i landet, som skulle komme til å bli sentret for en ny sukkerindustri. Dette området hadde varmt klima, rikelig med nedbør, skråninger og fruktbar, siltholdig jord, noe som alt sammen var gunstig for dyrking av sukkerrør. De tropiske skogene langs kysten forsvant etter hvert som plantasjene bredte seg oppover åssidene og opp på platåene omkring Capibaribe-elvens delta.

I 1537 dannet sjømenn og fiskere en liten koloni ytterst på den smale landtangen som strekker seg sørover fra Olinda, som den gang var hovedstad i Pernambuco. Stedet hadde en naturlig havn. I vest rant Capibaribe-elven, og i øst var det en rekke korallrev som gav beskyttelse mot Atlanterhavet. Stedet ble kjent som Povo dos Arrecifes og senere som Recife. Det er altså revene — arrecifes — som har gitt byen navn. Der ble råsukkeret, som ble fraktet nedover elven fra sukkerplantasjene, lagret før det ble lastet på skip og fraktet til Europa.

Nyhetene om Pernambucos velstand lokket snart til seg uvelkomne gjester. Først kom det franske pirater i 1561, og så, i 1595, ble Recife inntatt og plyndret av den engelske handelsmannen sir James Lancaster, som noen ganger blir omtalt som sjørøver. Det fortelles at Lancaster heiste seil etter å ha lastet tyvegods om bord på sin egen flåte i tillegg til tolv andre skip, som han hadde «lånt» av franske og portugisiske handelsmenn. For å forhindre flere angrep ble det bygd flere  fort på landtangen mellom Recife og Olinda, men til liten nytte.

Sukkerkrigen

Tidlig på 1600-tallet var Pernambuco, som da hørte under den spanske kronen, blitt verdens største og rikeste sukkerproduserende område og kunne skilte med 121 sukkermøller. Recife var blitt den travleste havnebyen i den portugisiskkontrollerte delen av Amerika.

Europeerne hadde fått smaken på brasiliansk sukker, som for det meste ble raffinert i Nederland. Men da det ble slutt på våpenhvilen mellom Nederland og Spania i 1621, kom den lukrative handelen i fare. Det samme året hadde det nederlandske vestindiakompani (videre i artikkelen omtalt som Vestindiakompaniet) fått monopol på handelen på Afrika og Amerika. Vestindiakompaniet la fram en løsning på problemet i et dokument med den avslørende tittelen «Grunner til at Vestindiakompaniet bør ta Brasil fra Spanias konge snarest mulig», og sammen med dokumentet fulgte «Liste over hva Brasil kan tilby». Sukkerkrigen var i ferd med å bryte ut!

Den 14. februar 1630 kom en flåte på 65 skip til syne i horisonten utenfor Pernambuco. Skipene seilte under Vestindiakompaniets flagg, og etter en kort kamp ble kompaniets flagg plantet i brasiliansk jord. Inntrengerne anså Recife med dens fort, elver og omkringliggende øyer som et tryggere sted enn Olindas åser og åpne områder. Den 25. november 1631 brente nederlenderne derfor Olinda ned til grunnen og flyttet sitt administrative hovedsete til Recife. Dette ble et vendepunkt i Recifes utvikling.

Fordi det var knapt med byggetomter, måtte man bygge i høyden for å gi husrom til alle. Høye, smale, to- og treetasjes hus, som var så karakteristiske for hovedstedene i Europa på den tiden, ble oppført med materialer fra ruinene av Olinda. Men i 1637 var det praktisk talt ikke noe ledig grunn igjen i Recife. Det var da den nye generalguvernøren, den tyskfødte grev Johann Moritz av Nassau, ankom med planer om å bygge Sør-Amerikas største og mest moderne storby.

 Byen som Nassau bygde

Mauricia, som han kalte byen, ble bygd på bare sju år og var tegnet etter europeisk mønster. Da den var ferdig, hadde den brolagte gater, et torg, palasser, en dyrehage med dyr fra Afrika og Brasil, botaniske hager, Amerikas første observatorium, museer, flere sykehus og et bibliotek. Nassau bygde byen på øya Antônio Vaz, noen  hundre meter fra Recife, og gav ordre om at det skulle bygges to broer for å knytte Recife, Mauricia og fastlandet sammen. Disse broene representerte virkelig stor ingeniørkunst på den tiden. — Se rammen «Moritz av Nassau og den flygende kua».

Nassau var langt fra noen vanlig, grådig koloniherre, men omtalte sitt nye hjem som «det skjønne Brasil, uten sin like under himmelen». Hans kjærlighet til det landet Vestindiakompaniet hadde gitt ham i oppdrag å utnytte, kommer tydelig til uttrykk i malerier av Franz Post og Albert Eckhout, som var med i hans følge fra Europa. Under Nassaus beskyttelse laget en gruppe på 46 kunstnere, vitenskapsmenn og håndverkere et mangfold av bøker, tegninger og kart som gjorde nysgjerrige europeere kjent med Pernambucos storslagne natur.

Nassaus styre førte til økonomisk vekst for Mauricia og Recife. Lån fra Vestindiakompaniet finansierte gjenoppbyggingen av sukkermøller som var blitt ødelagt under invasjonen. Og snart krydde det av engelske tjenestemenn, svenske eventyrere, skotske handelsmenn og tyske og franske forretningsmenn i Recife. Det var handelen med slaver, sukker og brasiltre som virket så forlokkende.

Den religiøse toleransen under Nassaus styre trakk også jødiske investorer og flyktninger fra Europa og Nord-Afrika til byen. En kort periode kunne et blomstrende sefardisk samfunn møtes fritt i de to første synagogene som ble bygd på det amerikanske kontinent. Jødene satte så stort preg på Recife at byens viktigste handlegate ble kjent som Rua dos Judeus (Jødegaten).

Brasil går lei av nederlenderne

Til tross for alt det imponerende Nassau utrettet som administrator, beklaget Vestindiakompaniets ledelse seg over at hans begeistring for Brasil hadde svekket hans økonomiske dømmekraft. Andelshaverne fikk lite igjen for investeringene sine. Nassau trakk seg fra sin stilling og reiste tilbake til Nederland i mai 1644. Dette var noe folk — selv portugiserne — beklaget, og hans avreise markerte begynnelsen til slutten på det nederlandske herredømmet i Brasil. Feilslått sukkerhøst flere år på rad, fall i det internasjonale sukkermarkedet og stor gjeld til Vestindiakompaniet førte til at plantasjeeierne reiste seg til opprør, noe som til slutt drev nederlenderne ut i 1654. *

 Nassaus hager og store deler av den byen han hadde bygd, ble ødelagt i kampene. Men noe hadde nederlenderne forandret for godt. Deres higen etter sukker hadde flyttet Pernambucos handelssenter fra Olinda til øyene i Capibaribe-deltaet og hadde lagt grunnlaget for en ny delstatshovedstad. Recife var blitt et viktig finanssenter og en by man måtte regne med.

En smak av fortid

Ved første øyekast er det lite ved dagens Recife som minner om den lille fiskekolonien som tjente som havn for Olinda på 1500-tallet. Byen har i dag 1 300 000 innbyggere og er et av Brasils største industri-, finans- og turistsentre. Sukkerplantasjene langs Capibaribe-elven er for lengst oppslukt av boligområder, og bare navnene og noen få av de vakre herskapshusene er tilbake. I byens forretningssenter, som ligger på øyene Recife og Santo Antônio og på fastlandsdelen Boa Vista, er mye av koloniarkitekturen gått tapt på grunn av vanskjøtsel og intenst moderniseringsarbeid.

Men elvene, øyene og korallrevene, som tiltrakk seg nederlenderne, setter fremdeles sitt spesielle preg på Recife, og til tross for byens moderne fasade kan man få små glimt av dens søte fortid. Forte do Brum, et nederlandsk fort med fire bastioner, ble opprinnelig bygd nede ved sjøen for å beskytte havnen, men de fyllingene som nå omgir fortet, skiller det fra havet, og det historiske fortet ligger der omkranset av moderne bygninger. Gaten Rua dos Judeus, som nå heter Rua do Bom Jesus (Gode Jesu gate), går der den gjorde på 1500-tallet, og dens fargerike hus, sobrados, fra kolonitiden har unnsluppet byfornyelsen.

For dem som ønsker å fordype seg i Recifes historie, finnes det utstillinger av kart og andre minner fra nederlendernes tid — for eksempel på Forte das Cinco Pontas, som ble fullført av Vestindiakompaniet i 1630, og i det beskjedne instituttet for arkeologi, historie og geografi. Og museet om befolkningen i nordøst (Museo do Homem do Nordeste) følger sukkerindustriens utvikling fra dens enkle begynnelse fram til de moderne industrimøllene og gir et tankevekkende bilde av livet blant slavene, «sukkerbaronenes hender og føtter».

Sukker setter ikke lenger i sving slike sterke følelser som i tidligere århundrer. Den store fortjenesten, som lokket til seg sukkerhungrige pirater og Vestindiakompaniet, har skrumpet inn. Sukkerkulturen førte med seg økonomiske, sosiale og miljømessige problemer som var lite ønskelige. Men sukkerrør dominerer fortsatt jordbruket langs kysten av Pernambuco. På enorme åkrer i nærheten av Recife høster arbeidere inn sukkerrør på omtrent samme måte som de har gjort de siste fem hundre årene — en påminnelse om at Recife ble grunnlagt på sukker.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 25]

Moritz av Nassau og den flygende kua

«Til å begynne med ble folk fraktet med små båter mellom Mauricia og Recife, men det var til stort hinder for handelen. Ideen om å bygge en bro vant alles bifall, og arbeidet ble fort fullført . . . Åpningen skulle feires en søndag, og i programmet var det med et nummer som var pønsket ut for å vekke folks nysgjerrighet — en flygende ku!

Om ettermiddagen under åpningsfesten spilte musikantene, og gatene var pyntet med bånd. Folk strømmet til broen . . . De var riktignok imponert over den nye broen, men alle var oppsatt på å se den flygende kua. ’Hvordan kommer den til å se ut?’ undret noen. ’Det er en synd å påstå at en ku kan fly som en engel,’ sa en gammel dame.

Til avtalt tid kom det noe som lignet på en gul ku med horn og lang hale ut fra det øverste vinduet i et hus på bryggen . . . ’Der er den! . . .’ ropte alle. Adelsmenn så vel som vanlige borgere og slaver stirret opp i luften. Plutselig brøt latteren løs. Kua var rett og slett en papirballong som var fylt med varmluft! . . .

Moritz av Nassaus spøk hadde moret folket, men også tjent en annen nyttig hensikt. Alle som hadde krysset broen for å se kua fly, hadde betalt et lite beløp, og pengene som var kommet inn, dekket mye av utgiftene til det rosverdige broprosjektet.»

[Rettigheter]

Terra Pernambucana (Pernambucos jord) av Mário Sette.

Moritz av Nassau: ACERVO FUNDAÇÃO JOAQUIM NABUCO--RECIFE

[Ramme på side 27]

Brasils Venezia

«I likhet med Venezia er Recife en by som stiger opp av vann og speiler seg i vann; en by som kjenner havets pulsslag i sitt indre.» — Joaquim Nabuco, brasiliansk statsmann.

Den kampen håndverkere har utkjempet mot havet, sumpene og elvene — helt siden de første fyllingene og demningene ble laget på 1500-tallet — har ført til at Pernambucos hovedstad er delt opp av 66 kanaler og knyttet sammen med 39 broer. Dagens Recife ligger utover et delta som dannes av elvene Capibaribe, Beberibe, Jiquiá, Tejipió og Jaboatão. Siden byen i snitt ikke ligger mer enn to meter over havet, blir noen av hovedgatene fra tid til annen satt under vann ved høyvann og voldsomt regnvær. Til tross for værets og havets krefter har den gamle bydelen, der den første bosettingen fant sted, i århundrer klamret seg fast til fastlandet med bare en tynn landstrime av sand. Men ironisk nok var det en utvidelse av havneområdet i 1960 som til slutt skilte bydelen fra fastlandet.

[Bilde på side 23]

Over: Rua do Bom Jesus

[Bilde på side 23]

Under: Rua da Aurora

[Bilde på side 24]

Det nederlandske vestindiakompanis flåte angriper Olinda (til høyre) og Recife (til venstre) i 1630

[Bilde på sidene 24 og 25]

«I likhet med Venezia er Recife en by som stiger opp av vann og speiler seg i vann»

[Bilder på side 26]

Forte do Brum og (nederst) Forte das Cinco Pontas

[Bilderettigheter på side 23]

Over: FOTO: NATANAEL GUEDES/P.C.R.; under: Bruno Veiga/Tyba/socialphotos.com; kart: Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilderettigheter på side 24]

Flåtestyrke: ACERVO FUNDAÇÃO JOAQUIM NABUCO–RECIFE; nederst: MUNDOimagem