Jeg valgte den rette karriere

FORTALT AV SONIA ACUÑA QUEVEDO

Jeg fikk tilbud om å bli forfremmet i banken. Jobben ville innebære en viss prestisje og høyere lønn. Men jeg hadde også akkurat fått tilbud om å tjene som heltidsforkynner i en fjerntliggende menighet. Når jeg nå, 32 år senere, ser tilbake, vet jeg at jeg traff et rett valg.

MOR ble oppdratt som katolikk, men hun stilte seg tvilende til kirkens lære. Hun lurte på hvorfor religiøse bilder — som er laget av menneskehender — skulle æres. Det var viktig for henne å finne ut hva som var sant når det gjaldt religion, og hun gikk fra den ene kirken til den andre for å få svar, men til ingen nytte.

En dag da hun satt utenfor huset vårt i Tuxtla i Mexico og nøt den svale brisen, kom et av Jehovas vitner bort til henne. De bibelske svarene han gav på spørsmålene hennes, gjorde inntrykk på henne, og hun sa ja til å snakke med ham igjen. Da han kom tilbake, satt mor klar sammen med en adventistpastor, en katolsk prest og en predikant fra nasareerkirken. Hun stilte et spørsmål om sabbaten, og det var bare vitnet som gav et tilfredsstillende bibelsk svar. Han var faktisk den eneste som hadde en bibel med seg! I 1956, etter at mor hadde studert Bibelen i bare seks måneder, ble hun døpt som et av Jehovas vitner. Da var jeg åtte år.

Fars oppriktige bekymringer

Far motsatte seg ikke at mor studerte Bibelen. Men da hun begynte å undervise oss fire barna — to gutter og to jenter — og å gå på kristne møter, ødela han litteraturen hennes. Fordi han var overbevist om at vi ble ført bak lyset, prøvde han å bruke en katolsk bibel for å vise at Jehovas vitner med urette hadde satt Guds navn — Jehova — inn i sin oversettelse av Bibelen. Da mor viste ham navnet i hans egen bibel, ble han veldig overrasket, og han begynte å forandre holdning til vitnene. — Salme 83: 18.

I Mexico er en jentes 15-årsdag en spesiell begivenhet. Men ettersom fødselsdagsfeiring er ubibelsk, hadde jeg sluttet å feire fødselsdagen min. * Far insisterte imidlertid på å gjøre noe spesielt for meg. Jeg tenkte over saken og sa: «Jeg ønsker at du skal være gaven min ved at du blir med meg på det neste stevnet Jehovas vitner holder.» Han gikk med på det, og han ble mer interessert i Bibelen.

En kveld etter at det hadde blåst en kraftig storm, ble far stygt skadet da han kom borti en kraftledning som hadde falt ned. Mens han kom til krefter igjen på sykehuset, tok noen Jehovas vitner seg av ham døgnet rundt — et uttrykk for kristen kjærlighet som han aldri glemte. Han begynte senere å ta del i forkynnelsesarbeidet og innviet sitt liv til Jehova. Tragisk nok døde han den 30. september 1975, én måned før han skulle bli døpt. Vi lengter virkelig etter å ta imot ham i oppstandelsen! — Apostlenes gjerninger 24: 15.

God påvirkning fra familien

Storesøsteren min, Carmen, hadde alltid satt heltidsforkynnelsen høyt. Kort tid etter at hun ble døpt i 1967, begynte hun som alminnelig pioner, det vil si at hun brukte omkring 100 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned. Med tiden flyttet hun til byen Toluca i det sentrale Mexico. Jeg fikk jobb i en bank, og den 18. juli 1970 ble jeg døpt.

 Heltidsforkynnelsen gav Carmen stor glede, og hun oppfordret meg til å slutte meg til henne i Toluca. Jeg hadde dette i tankene en dag da jeg lyttet til et foredrag som viste at Jesu etterfølgere skulle bruke sine verdifulle åndelige ressurser til å ære Gud. (Matteus 25: 14—30) Jeg spurte meg selv: Anstrenger jeg meg for å bruke de åndelige gavene jeg er blitt betrodd? Slike tanker vakte et ønske hos meg om å gjøre mer for Jehova.

Et valg mellom to mål

I 1974 søkte jeg om å få tjene som heltidsforkynner et annet sted. Kort tid etterpå fikk jeg en telefon på jobben fra en kristen eldste i Toluca. «Vi har ventet på deg. Hvorfor har du ikke kommet?» spurte han. Til min store overraskelse var jeg blitt utnevnt til å tjene som spesialpioner i Toluca, men brevet med utnevnelsen hadde tydeligvis kommet bort i posten! (Spesialpionerer sier seg villig til å tjene på heltid hvor som helst Jehovas organisasjon sender dem.)

Jeg gav omgående banken beskjed om at jeg hadde bestemt meg for å slutte. «Vent litt, Sonia,» sa sjefen min og viftet med et papir. «Vi har akkurat fått vite at du er én av sju kvinner som er blitt valgt til å bli avdelingssjefer. Dette bankselskapet har aldri utnevnt kvinner til en slik stilling før. Sier du ikke ja til det?» Som nevnt i innledningen innebar denne forfremmelsen en viss prestisje og høyere lønn. Men jeg takket sjefen og fortalte ham at jeg var fast bestemt på å tjene Gud i større grad. «Hvis det er det du ønsker, så gjør det,» sa han. «Men husk at du alltid er velkommen til å komme hit hvis du vil ha en jobb i banken.» To dager senere var jeg i Toluca.

Spesialpionertjeneste i Mexico

Da jeg sluttet meg til Carmen, hadde hun vært spesialpioner i Toluca i to år. Vi var så glad for å være sammen igjen! Men samarbeidet vårt ble kortvarig, for tre måneder senere ble mor utsatt for en ulykke og ville ha behov for konstant pleie. Etter å ha rådført oss med Jehovas vitners avdelingskontor ble Carmen og jeg enige om at hun skulle reise hjem og ta seg av mor, noe hun gjorde i 17 år. I disse årene var Carmen alminnelig pioner, og hun inviterte dem hun studerte Bibelen med, til å studere hjemme hos henne, slik at hun kunne stå parat til å hjelpe mor.

I 1976 ble jeg sendt til Tecamachalco, en kontrastenes by — de fattige bodde på den ene siden av byen, de rike på den andre. Jeg begynte å studere Bibelen med en eldre kvinne som aldri hadde giftet seg, og som bodde hos sin velstående bror. Da hun fortalte ham at hun ønsket å bli et av Jehovas vitner, truet han med å kaste henne ut. Men denne ydmyke kvinnen lot seg ikke skremme, og etter at hun var blitt døpt, gjorde broren alvor av trusselen. Hun var da 86 år gammel, men hun stolte fullt og fast på Jehova. Menigheten tok seg av henne, og hun forble trofast til sin død.

Gilead-skolen, deretter Bolivia

Jeg hadde fem fantastiske år i Tecamachalco. Så fikk jeg en innbydelse til å gå i den første klassen ved en avdeling av Gilead-skolen som skulle holdes i Mexico. Som skolens navn antyder, var den en avdeling av den skolen som ble holdt i New York. Både mor og Carmen insisterte på at jeg skulle ta imot innbydelsen, så jeg drog av sted til avdelingskontoret i Mexico by for å gjennomgå det ti uker lange kurset, som var et åndelig høydepunkt i mitt liv. Klassen vår ble uteksaminert den 1. februar 1981, og jeg ble sendt til La Paz i Bolivia sammen med Enriqueta Ayala (nå Fernández).

Da vi kom til La Paz, hadde ikke de brødrene som skulle møte oss, kommet. «Hvorfor kaste bort tiden?» sa vi. Dermed begynte vi å forkynne for folk på flyplassen. Tre hyggelige timer senere møtte vi brødrene fra avdelingskontoret. De unnskyldte seg og fortalte at veiene hadde vært uframkommelige på grunn av karnevalet.

Forkynnelse over skyene

La Paz ligger omkring 3600 meter over havet, så de fleste dagene befant vi oss over skyene.  Den tynne luften gjorde det vanskelig å puste, og jeg ble utmattet etter kort tid i forkynnelsesarbeidet. Jeg brukte ett år på å venne meg til den store høyden, men Jehovas velsignelser mer enn oppveide de fysiske utfordringene. En formiddag i 1984 klatret jeg for eksempel oppover en steinete fjellskråning for å komme til et hus som lå på en høyde. Utmattet banket jeg på døren, og en kvinne kom ut. Vi hadde en hyggelig samtale, og jeg sa at jeg ville komme tilbake om noen dager.

«Det tviler jeg på,» svarte hun. Men jeg kom tilbake, og kvinnen bad meg undervise datteren hennes i Bibelen. «Det er foreldrenes ansvar,» sa jeg. «Men jeg kan hjelpe deg hvis du vil.» Det ville hun, og hun ønsket også å studere Bibelen selv. Siden hun var analfabet, begynte vi å studere brosjyren «Lær å lese og skrive» (foreligger ikke på norsk), som Jehovas vitner har utarbeidet for nettopp slike situasjoner.

Med tiden ble det åtte barn i familien. Når jeg besøkte dem, pleide noen av barna å stille seg på rad og rekke og danne en kjede for å hjelpe meg oppover skråningen. Hele familien ble tjenere for Jehova — far, mor og åtte barn. Tre av jentene er pionerer, og en av guttene er eldste i en menighet. Da faren døde i år 2000, var han menighetstjener. Jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på denne herlige familien og den trofasthet de viser! Jeg takker Jehova for at han lot meg hjelpe dem.

Sammen med Carmen igjen

Da mor døde i 1997, ble Carmen igjen innbudt til å tjene som spesialpioner. I 1998 ble hun sendt til Cochabamba i Bolivia, der jeg var. Ja, etter 18 år var vi sammen igjen, og Carmen fikk misjonærstatus. Vi hadde en herlig tid i Cochabamba, der klimaet er så behagelig at svalene, ifølge folk på stedet, aldri drar derfra! Nå er vi i Sucre i Bolivia. Det er en vakker by som ligger i en høytliggende dal og har 220 000 innbyggere. Denne byen, som tidligere ble kalt Det lille Vatikanet fordi den hadde så mange katolske kirker, har nå fem menigheter av Jehovas vitner.

Til sammen har Carmen og jeg vært pionerer i over 60 år, og vi har hatt det enestående privilegium å hjelpe over hundre mennesker fram til dåpen. Ja, å tjene Jehova av hele sitt hjerte er uten tvil den mest givende måten å leve på! — Markus 12: 30.

[Fotnote]

[Bilde på side 15]

Jeg klatret oppover en steinete fjellskråning for å studere med denne familien

[Bilde på side 15]

I forkynnelsesarbeidet sammen med søsteren min, Carmen (til høyre)