Et besøk i Øst-Timor

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

ØST-TIMOR, eller Timor Leste, er et lite land som ligger på øya Timor. Både det malayiske ordet som «Timor» er avledet av, og det portugisiske ordet «Leste» betyr «øst». Navnene passer godt, for landet utgjør den østlige halvparten av Timor, som er den østligste av de indonesiske øyene.

Øst-Timor er cirka 14 800 kvadratkilometer stort, eller litt mindre enn halvparten av Nederland. Selv om Timor er en forholdsvis liten øy, har naturforholdene trekk fra både Asia og Australia. Det finnes både monsunskog, tørre eukalyptustrær og regnfattige områder med savanner. Og dyrelivet omfatter både australske og asiatiske arter. Australske pungdyr og fugler lever side om side med asiatiske aper og tropiske deltakrokodiller. Men hvordan er det med menneskene i Øst-Timor? Har du lyst til å bli kjent med dem?

Historisk tilbakeblikk

Portugisiske sjøfarere kan ha kommet til Øst-Timor så tidlig som omkring 1514. På den tiden var fjellskråningene dekket av svære sandeltreskoger. Sandeltre var verdt en formue, og disse skogene alene gav portugiserne et tilstrekkelig grunnlag for å opprette et handelssted i dette avsidesliggende området. Den katolske kirke fattet også interesse for området og ønsket å sende misjonærer dit for å omvende befolkningen. Motivert av disse to faktorene begynte portugiserne å kolonisere øya i 1556.

Øst-Timor forble imidlertid en isolert koloni som man var lite opptatt av. Da nederlenderne i 1656 tok kontroll over den vestlige halvparten av Timor, trakk portugiserne seg tilbake til den østlige delen av øya. I 1975, etter at kolonistyret hadde vart i over 400 år, trakk portugiserne seg til slutt helt ut.

Samme år brøt det ut borgerkrig. I løpet av de neste 24 årene ble anslagsvis 200 000 østtimoresere — omkring en tredjedel av befolkningen — drept som følge av kamphandlinger. I 1999 ble landet utsatt for en voldsbølge som førte til at bortimot 85 prosent av boligene og mye av infrastrukturen ble ødelagt. Hundretusener flyktet opp i fjellene. Til slutt grep FN inn for å stanse herjingen og få stabile forhold i landet.

Siden den gang har de hardt prøvde timoreserne kjempet for å bygge opp en ny tilværelse. I mai 2002 ble Den demokratiske republikken Øst-Timor offisielt anerkjent som en ny stat.

Kulturelt mangfold

Flere hundre års handelsvirksomhet, tilflytting av folk fra Asia og Australasia samt europeisk kolonisering har overalt i Øst-Timor skapt en fargerik blanding av kulturer og språk. Det er fortsatt portugisisk som er forretningsspråket og administrasjonsspråket, men 80 prosent av befolkningen snakker et offisielt lingua franca (internasjonalt hjelpespråk) som kalles tetum, og som er rikt på portugisiske ord. I tillegg er det minst 22 andre språk som snakkes av forskjellige etniske grupper landet rundt.

I landdistriktene har man beholdt tradisjonen med konger, som fortsatt spiller en viktig rolle i landsbyens liv. De fører tilsyn med seremonier, tildeling av jord og andre tradisjonelle saker, mens en valgt høvding har oppsyn med samfunnets administrasjon.

 Religionen er en blanding av animisme, som har lange tradisjoner på øya, og katolisisme, som innflyttere har hatt med seg. Fedredyrkelse, trolldom og spiritisme gjennomsyrer alle områder i livet. Det er vanlig at trofaste kirkegjengere oppsøker den lokale matan do’ok, heksedoktor, for å få ham til å fortelle hva framtiden vil bringe, behandle sykdom eller holde onde ånder på avstand.

Vitebegjærlige og gjestfrie

Menneskene i Øst-Timor er blide, vitebegjærlige og gjestfrie av natur. «Vi er veldig glad i å høre nytt og å prate og være sammen med andre, og vi tar gjerne kontakt også med fremmede,» sier president Kay Rala Xanana Gusmão.

Blir man bedt på middag hos en timoresisk familie, får man sannsynligvis spise sammen med familiens mannlige overhode. Hans kone og barn serverer maten, og selv spiser de senere på kvelden. Det er høflig å bare forsyne seg med en liten porsjon i første omgang. Senere kan man så gjøre ære på kokken ved å spørre om å få mer mat.

Ris, mais eller kassava samt salatblad og grønnsaker er en del av de fleste timoresiske måltider. Saboko, en timoresisk spesialitet, er en velsmakende blanding av sardiner, tamarindsaus og krydder — alt pakket inn i et palmeblad. Kjøtt er imidlertid luksus.

Livlige familier med mange barn

Befolkningen i Øst-Timor er ung. Nesten halvparten er barn, og mange familier har mellom ti og tolv hjemmeboende barn.

På vei til skolen går barna ofte hånd i hånd — gutter med gutter og jenter med jenter — og de ler og synger. På skolen får de ikke bare boklig lærdom, men lærer også hvordan de skal leve og oppføre seg.

Et timoresisk barn leker aldri stille eller alene — hele nabolaget er med på moroa! En populær lek er dudu karreta, å skyve en bil. I fantasien blir felgen fra et sykkelhjul til en bil. Ved å bruke en kjepp får barna felgen til å rulle bortover gaten, og ropende og leende løper de etter.

Men for timoresiske barn er livet ikke bare en lek. De kan for eksempel bli satt til å male mais ved hjelp av en tung jernstang. Men de smiler blidt mens de jobber, tilsynelatende uvitende om at det landet de vokser opp i, er et av verdens ti fattigste land.

Mye å stri med i den nye staten

Ekstrem fattigdom gjør tilværelsen svært usikker for timoreserne. Førti prosent av befolkningen lever for mindre enn halvannen dollar om dagen — som er et minimum hvis man skal skaffe seg nok mat og andre nødvendige dagligvarer. Infrastrukturen er dårlig. I en rapport fra myndighetene sies det: «På landsbasis har tre av fire ikke elektrisitet,  tre av fem har ikke trygge sanitærforhold, og annenhver innbygger har ikke trygt drikkevann.»

Disse forholdene fører til store helseproblemer. Underernæring og feilernæring, malaria og tuberkulose og andre sykdommer gjør at den forventede levealderen bare er 50 år. Omtrent hvert tiende barn dør før det har fylt fem år. I 2004 var det færre enn 50 leger blant de cirka 800 000 innbyggerne.

Myndighetene i mange andre land samarbeider nå med FN om å hjelpe timoreserne med å bygge opp igjen sitt ødelagte land. Rike forekomster av olje og gass i Timorsjøen gir også håp om at den vanskelige økonomiske situasjonen kan endres til det bedre. Men Øst-Timors største aktivum er den ukuelige befolkningen, som er vant til å leve i trange kår. En timoresisk kvinne sa til Våkn opp!: «Fattige er vi nok, men fortvilte er vi ikke!»

«Godt budskap om noe bedre»

De senere årene har Jehovas vitner brakt innbyggerne i Øst-Timor et «godt budskap om noe bedre». (Jesaja 52: 7; Romerne 10: 14, 15) I 2006 brukte den eneste menigheten som vitnene har der i landet, nesten 35 000 timer på å fortelle andre om Bibelens herlige løfte om et kommende jordisk paradis. — Salme 37: 10, 11; 2. Peter 3: 13.

 Det å lære Bibelens sannheter å kjenne har befridd noen av innbyggerne fra spiritismens tyngende åk. Blant disse er Jacob, en familiefar som har fem barn, og som tidligere var sterkt opptatt av tradisjonelle spiritistiske skikker. Han frambar regelmessig dyreofre for de dødes ånder. Denne skikken ble en tung økonomisk byrde for familien hans. Å ofre en kylling kostet så mye at det tilsvarte familiens samlede dagslønn, og for å få råd til å frambære et spesielt offer i form av en geit eller en gris måtte familien arbeide i mange uker.

Med tiden begynte Jacobs kone, Fransiska, å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun viste da Jacob noen skriftsteder der det framgår at de døde er uten bevissthet og ikke kan skade de levende. (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4) Begge godtok det Bibelen sier, og bestemte seg for å slutte å ofre til åndene. Det førte til at slektningene deres ble sinte, ikke ville kjennes ved dem og sa at åndene snart ville ta hevn og drepe dem. Men Jacob og Fransiska holdt fast ved sitt standpunkt og sa: «Jehova vil beskytte oss.»

I mellomtiden begynte Jacob å studere Bibelen og å gå på Jehovas vitners møter sammen med familien. Dette førte til at han gjorde andre positive forandringer i livet sitt. Selv om han i mange år hadde røykt en pakke sigaretter om dagen, sluttet han å røyke. Og han lærte å lese og skrive. Omtrent samtidig sluttet Fransiska å tygge betelnøtter. Til slutt, i 2005, ble Jacob og Fransiska døpt som Jehovas vitner. I dag bruker de pengene sine fornuftig, blant annet til dekning av barnas skoleutgifter og nødvendige medisinske utgifter.

Som Jesus forutsa, blir det gode budskap om Guds rike nå virkelig forkynt «til den fjerneste del av jorden». Ja, det blir også forkynt for de vitebegjærlige, gjestfrie og vennlige innbyggerne i det lille Øst-Timor. — Apostlenes gjerninger 1: 8; Matteus 24: 14.

[Ramme/bilde på side 17]

«Nå har det kommet tråd og skyttel»

«Nå har det kommet tråd og skyttel» var et uttrykk som timoreserne tidligere brukte når de skulle fortelle at det var blitt født en jente. Med dette uttrykket siktes det til at timoresiske kvinner tradisjonelt har hatt som oppgave å veve tais, lengder av dekorativt stoff. Av tais blir det laget tepper, forseggjorte drakter som bæres ved spesielle seremonier, og andre tekstiler som blir arvestykker i familien. Bestemødre lærer yngre kvinner å dyrke, plukke, spinne og farge bomull og deretter å veve tekstiler som har vakre fargerike mønstre. Alt etter hvor komplisert veven er, kan det ta et år eller mer å lage en enkelt lengde av dette stoffet. Siden hver region har sine egne mønstre og motiver, kan en ekspert raskt fortelle hvor stoffet er blitt laget.

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

PAPUA NY- GUINEA

INDONESIA

ØST-TIMOR

AUSTRALIA

[Bilde på side 15]

Tradisjonelt kjegleformet hus

[Bilde på side 16]

«Dudu karreta» — en av barnas yndlingsleker

[Bilde på sidene 16 og 17]

Jacob og hans familie