Er det noen som har en blyant?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

DEN er billig, alltid klar til bruk, veier nesten ingen ting, og den passer godt i lommen. Den trenger ikke strøm for å fungere. Den lekker aldri, og de sporene den etterlater, kan viskes ut. Barn lærer å skrive med den, dyktige kunstnere lager mesterverk med den, og de fleste av oss har den lett tilgjengelig for å kunne gjøre notater. Ja, den uanselige blyanten er noe av det man lettest kan skaffe seg, og den er i bruk verden over. Den forbløffende historien om oppfinnelsen og utviklingen av blyanten begynner med en tilfeldig oppdagelse på den engelske landsbygda.

Grafitt

På 1500-tallet ble det funnet biter bestående av et svart mineral i åssiden i Borrowdale, en dal i Lake District i Nordvest-England. Det ukjente mineralet lignet på kull, men det brant ikke, og på et skrivemateriale etterlot det en skinnende, svart strek som lett kunne viskes ut. Dette stoffet, som senere ble kjent som grafitt, smittet lett av på fingrene, og folk la derfor saueskinn rundt de store grafittbitene og tvinnet hyssing rundt de små bitene. Ingen vet hvem som først kom på å legge dette mineralet i et hylster av tre, men i 1560-årene var de første blyantene i bruk i Europa.

Snart ble grafitt utvunnet og eksportert for å dekke etterspørselen fra kunstnere, og på 1600-tallet var grafitt praktisk talt i bruk overalt. På denne tiden begynte blyantmakerne å eksperimentere med dette stoffet for å utvikle et bedre skriveredskap. Siden grafitten fra Borrowdale var så ren og lett å utvinne, var den ettertraktet blant tyver og svartebørshandlere. Det britiske parlament svarte med å vedta en lov i 1752 som sa at de som stjal dette mineralet, ville bli fengslet eller forvist til en straffekoloni.

Fram til 1779 trodde man at blyantstiften var laget av bly. Men det året gjorde den  svenske kjemikeren Carl W. Scheele en overraskende oppdagelse. Han fant ut at stoffet faktisk var en myk form for ren karbon. Ti år senere kalte den tyske geologen Abraham G. Werner dette stoffet grafitt, fra det greske graphein, som betyr «å skrive». Ja, i motsetning til navnet, inneholder blyanter faktisk ikke noe bly i det hele tatt!

Blyantens utvikling

Fordi den engelske grafitten var så ren at det ikke var nødvendig å foredle den, hadde England monopol på å framstille blyanter. På det europeiske fastlandet var grafitten av dårligere kvalitet, så blyantprodusentene der forsøkte derfor å forbedre blyantstiften. Den franske ingeniøren Nicolas-Jacques Conté blandet pulverisert grafitt og leire, formet blandingen til stifter og brente dem i en ovn. Ved å variere forholdet mellom grafitt og leire kunne han lage stifter som etterlot forskjellige gråsjatteringer — en framgangsmåte som fremdeles er i bruk. Conté tok patent på denne oppfinnelsen i 1795.

På 1800-tallet ble det big business å lage blyanter. Det ble funnet grafitt mange steder, blant annet i Sibir, i Tyskland og i det som i dag heter Tsjekkia. I Tyskland, og senere i USA, ble det opprettet mange blyantfabrikker. Mekanisering og masseproduksjon førte til lavere priser, og på begynnelsen av 1900-tallet brukte også skolebarn blyanter.

Blyanten i dag

Verden over blir det hvert år produsert flere milliarder blyanter, og blyanten er blitt et anvendelig skrive- og tegneredskap. Med en vanlig blyant kan man tegne en 56 kilometer lang strek eller skrive 45 000 ord. Trykkblyanter og skrublyanter er laget av metall eller plast og inneholder tynne stifter som man ikke trenger å spisse. Fargeblyanter inneholder ikke grafitt, men forskjellige fargestoffer.

Anvendelig, robust, enkel og effektiv er ord som passer på den uanselige blyanten, som på ingen måte er avleggs. I tiden framover vil du derfor, enten du er hjemme eller på jobb, fremdeles høre noen spørre: «Er det noen som har en blyant?»

[Ramme/bilde på side 13]

HVORDAN BLIR BLYANTEN LAGET?

En blanding av finmalt grafitt, leire og vann blir presset gjennom et smalt metallrør og kommer ut som en lang, tynn stift. Etter at stiften er blitt tørket, kappet og brent i en ovn, blir den dyppet i varm olje og voks. Treverket, som vanligvis er seder — et treverk som er lett å spisse — blir delt opp i plater som høvles til de har samme tykkelse som en halv blyant på langs. Deretter blir det skåret riller, eller furer, i treplaten. Stiftene legges så i rillene i den ene treplaten før en annen plate blir lagt oppå og limt fast. Når limet er tørt, deles platen opp i de enkelte blyantene. Etter at blyanten er blitt formet, slipt med sandpapir, lakkert og har fått påtrykt produsentens varemerke og andre detaljer, er det ferdige produktet klart til bruk. Noen ganger blir det festet et viskelær i enden av blyanten.

[Rettigheter]

Faber-Castell AG

[Ramme/bilde på side 14]

HVILKEN BLYANT SKAL JEG VELGE?

For å kunne velge den riktige blyanten må du merke deg de bokstavene eller tallene som er trykt på siden av blyanten. De forteller hvor hard eller bløt blyantstiften er. En bløt stift avsetter en mørkere strek.

HB er en anvendelig, middels hard/bløt stift.

B viser at det er en bløt stift. Når bokstaven står sammen med et tall, for eksempel 2B eller 6B, angir det bløthetsgraden — jo høyere tallet er, desto bløtere er stiften.

H viser at det er en hard stift. Jo høyere tallet er — 2H, 4H, 6H, og så videre — desto hardere er stiften.

F viser at hardheten er en mellomting mellom HB og H.

Noen land har et annet system for å angi hardhetsgraden i blyanter.