Gamle håndskrifter — hvordan blir de datert?
Gamle håndskrifter — hvordan blir de datert?
I 1844 drog bibelforskeren Konstantin von Tischendorf til Katarinaklostret, som ligger ved foten av Sinai-fjellet i Egypt. Mens han finkjemmet bibliotekene i klostret, kom han over noen helt spesielle pergamenter. Ettersom han hadde studert paleografi *, kunne han se at dette var pergamentblad som tilhørte Septuaginta, en gresk oversettelse av De hebraiske skrifter («Det gamle testamente»). «Jeg hadde ikke sett noe som ble holdt for å være eldre enn disse sinaittiske pergamentbladene,» skrev han.
Disse pergamentene, som hører med til det som senere er blitt kjent som Codex Sinaiticus (Det sinaittiske manuskript), er blitt datert til 300-tallet evt. Dette er bare ett av flere tusen gamle håndskrifter til De hebraiske og De greske skrifter som forskere kan studere.
Utviklingen av gresk paleografi
En benediktinermunk, Bernard de Montfaucon (1655—1741), la grunnlaget for det systematiske studiet av greske håndskrifter. Senere har også andre forskere ytet sitt bidrag. Tischendorf gikk i gang med den enorme oppgave å lage en fortegnelse over de eldste greske bibelhåndskriftene som fantes i bibliotekene i Europa. Han reiste også flere ganger til Midtøsten, og han studerte hundrevis av dokumenter og offentliggjorde sine resultater.
På 1900-tallet fikk paleografene nye hjelpemidler de kunne gjøre bruk av. Et av dem er en fortegnelse laget av Marcel Richard. Den omfatter omkring 900 kataloger som beskriver 55 000 greske håndskrifter (bibelske og ikke-bibelske) som tilhører 820 biblioteker og private eiere. Denne enorme informasjonsmengden er til nytte for oversettere og hjelper også paleografer til å tidfeste håndskrifter mer nøyaktig.
Hvordan håndskrifter blir datert
Tenk deg at du rydder på loftet i et gammelt hus og finner et håndskrevet, udatert brev som har gulnet i årenes løp. Du lurer på hvor gammelt det er. Så får du øye på et annet gammelt brev. På mange måter ligner det på det første brevet, for eksempel når det gjelder den generelle stilen, skriften og tegnsettingen. Du blir glad når du oppdager at dette andre brevet er datert. Selv om du ikke kan si hvilket år det udaterte brevet er skrevet, har du nå en nyttig ledetråd som gjør at du kan anslå et omtrentlig tidsrom som det ble skrevet innenfor.
Bare de færreste av dem som laget avskrifter av bibelhåndskrifter i gammel tid, angav tidspunktet for når de fullførte det de skrev. For å fastsette et omtrentlig årstall sammenligner forskerne tekstene med andre dokumenter, deriblant gamle ikke-bibelske dokumenter som er tidfestet. De trekker så sine slutninger på grunnlag av skriftformen, tegnsettingen, forkortelsene og så videre. Man har faktisk funnet flere hundre greske håndskrifter fra omkring 510 til 1593 evt. som inneholder en tidsangivelse.
Skriftformen gir nyttige ledetråder
Paleografer deler gamle greske skriftformer inn i to hovedkategorier — bokskrift, som er elegant og formell, og kursiv, som er en flytende skrivestil der bokstavene ofte henger sammen, brukt i ikke-litterære dokumenter. Greske skribenter brukte også forskjellige bokstavformer, som kan klassifiseres som majuskler (versaler, store bokstaver), uncialer (en type majuskler), kursivbokstaver og minuskler (små bokstaver). En form for bokskrift, uncialskrift, ble brukt fra 300-tallet fvt. til 700/800-tallet evt. Minuskelskrift, en senere form for bokskrift skrevet med små bokstaver, ble brukt fra 700/800-tallet evt. til midten av 1400-tallet, da man begynte med trykking med løse typer i Europa. Minusklene kunne skrives raskere og tettere, noe som gjorde at man sparte både tid og pergament.
Paleografer har sine foretrukne metoder for datering av håndskrifter. Generelt sett tar de først et overblikk for å danne seg et helhetsinntrykk av skriften, og så undersøker de den grundigere ved å analysere de enkelte bokstavene. En slik undersøkelse er nyttig, men fordi det vanligvis tok lang tid før det ble foretatt betydelige endringer i den generelle skriftformen, kan en slik grundig undersøkelse bare gi en nokså omtrentlig pekepinn om når håndskriftet ble skrevet.
Heldigvis er det flere ting man kan gjøre for å komme fram til et mer nøyaktig anslag. Man kan blant annet identifisere visse detaljer ved skriveskikken og tidfeste når den aktuelle praksisen oppstod. Når det for eksempel gjelder greske tekster, begynte skribentene etter år 900 evt. å øke bruken av ligaturer (skrifttegn som bestod av to eller flere sammenskrevne bokstaver). Andre holdepunkter er bruken av underlengder (det vil si at noen bokstaver gikk under linjen) og av uttaletegn, såkalte spiritustegn, eller åndetegn.
En person har som regel nokså lik håndskrift hele livet. Derfor kan man vanligvis ikke tidfeste tekster mer nøyaktig enn innenfor et tidsrom på 50 år. Dessuten hendte det at avskrivere brukte eldre dokumenter som mønster, noe som gjør at avskriften virker eldre enn den i virkeligheten er. Men til tross for alle utfordringene er en rekke viktige bibelhåndskrifter blitt datert.
Dateringen av viktige greske bibelhåndskrifter
Codex Alexandrinus (Det alexandrinske manuskript), som nå oppbevares i British Library, var det første av de betydningsfulle bibelhåndskriftene som forskere fikk tilgang til. Det inneholder det meste av Bibelen og er skrevet med greske uncialer på velin, pergament av en spesielt fin kvalitet. Denne kodeksen er blitt datert til begynnelsen av 400-tallet evt., hovedsakelig på grunnlag av de forandringene som uncialskriften gjennomgikk på 400- og 500-tallet. Et eksempel på disse forandringene kan man se i et tidfestet håndskrift som kalles Wiener Dioskorides. *
Et annet viktig håndskrift som så ble gjort tilgjengelig for forskere, er Codex Sinaiticus (Det sinaittiske manuskript), det som var blitt oppbevart i Katarinaklostret, og som Tischendorf fikk tak i. Dette håndskriftet, som er skrevet med greske uncialer på pergament, inneholder deler av De hebraiske skrifter fra den greske oversettelsen Septuaginta og dessuten alle De kristne greske skrifter. Av bladene i denne kodeksen oppbevares 43 i Leipzig, 347 i British Library i London og deler av 3 blad i St. Petersburg. Håndskriftet er blitt datert til siste del av 300-tallet evt. Denne dateringen underbygges av at evangeliene er utstyrt med marginalnoter etter et system som man vet ble laget av historikeren Evsebios fra Cæsarea, som levde på 300-tallet. *
Et tredje viktig verk er Codex Vaticanus (Det vatikanske manuskript nr. 1209), som opprinnelig inneholdt hele Bibelen på gresk. Dette håndskriftet ble første gang oppført i Vatikanbibliotekets fortegnelse i 1475. Det er skrevet med greske uncialer på 759 blad av velin og inneholder mye av Bibelen. Det som mangler, er det meste av 1. Mosebok, en del av Salmene og deler av De kristne greske skrifter. Forskere har tidfestet håndskriftet til begynnelsen av 300-tallet evt. Hvordan kom de fram til sin konklusjon? Skriftformen ligner på den som er brukt i Codex Sinaiticus, som jo er datert til 300-tallet. Men Codex Vaticanus regnes i alminnelighet for å være litt eldre. En av grunnene til det er at det ikke har de marginalnotene som hører til Evsebios’ kryssreferansesystem.
En skatt funnet i en avfallshaug
I 1920 fikk John Rylands-biblioteket i Manchester skaffet seg en mengde papyrer som kort tid tidligere var blitt funnet under utgravninger av en avfallshaug i Egypt som skrev seg fra oldtiden. Mens forskeren Colin Roberts undersøkte papyrene, som innbefattet brev, kvitteringer og manntallslister, fikk han se et fragment med en tekst han drog kjensel på — noen få vers fra Johannes, kapittel 18. Det var den eldste teksten fra De kristne greske skrifter som var funnet til da.
Fragmentet ble kjent som John Rylands-papyrus 457 og har fått den internasjonale betegnelsen P52. Det er skrevet med greske uncialer og er blitt datert til første del av 100-tallet, det vil si bare noen få tiår etter at Johannesevangeliet opprinnelig ble skrevet! Det er verdt å merke seg at teksten er så å si identisk med teksten i mye yngre håndskrifter.
Gamle, men nøyaktige avskrifter!
Den britiske tekstkritikeren sir Frederic Kenyon skrev i sin bok The Bible and Archæology om De kristne greske skrifter: «De nytestamentlige bøkers autentisitet og generelle integritet må anses for å være endelig fastslått.» Og når det gjelder De hebraiske skrifters integritet, skrev bibelforskeren William H. Green: «Det kan trygt sies at ikke noe annet verk fra oldtiden er blitt så nøyaktig overlevert.»
Disse uttalelsene får oss til å tenke på følgende ord av apostelen Peter: «Alt kjød er som gress, og all dets herlighet er som en gressets blomst; gresset visner, og blomsten faller av, men Jehovas ord varer evig.» — 1. Peter 1: 24, 25.
[Fotnoter]
^ avsn. 2 Paleografi er «vitenskapen om de gamle skriftarter og deres historiske utvikling» og beskjeftiger seg med «skrift på papyrus, pergament, papir o.l.» — Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon, 2006.
^ avsn. 16 Wiener Dioskorides ble skrevet for en viss Juliana Anicia, som døde i 527 eller 528 evt. Håndskriftet, som er en kopi av et eldre verk, oppbevares i Wien. Det «er det eldste eksempel på uncialskrift på velin som man kan tidfeste til et omtrentlig årstall». — An Introduction to Greek and Latin Palaeography av E.M. Thompson.
^ avsn. 17 Evsebios laget et kryssreferansesystem ved hjelp av tabeller som skulle «vise hvilke passasjer i hvert evangelium som tilsvarte lignende passasjer i andre evangelier». — Manuscripts of the Greek Bible av Bruce M. Metzger.
[Uthevet tekst på side 21]
Ved å granske håndskrifter som er tidfestet, kan paleografer tidfeste udaterte dokumenter
[Ramme/bilde på side 20]
Datering av Jesaja-rullen, en av Dødehavsrullene
Den dødehavsrullen som inneholder så godt som hele den bibelske boken Jesaja, og som ble funnet i 1947, var skrevet på skinn med en hebraisk skriftform som ble brukt før massoretenes tid. * Rullen er blitt datert til mellom 125 og 100 fvt. Hvordan kom man til den konklusjonen? Ved å foreta paleografiske undersøkelser og sammenligne skriften med andre hebraiske tekster og innskrifter. Denne tidsangivelsen var i harmoni med datering ved hjelp av karbon-14-metoden.
Det er bemerkelsesverdig at når man sammenligner Dødehavsrullene med den massoretiske tekst, som ble skrevet mange hundre år senere, finner man ingen forskjeller i selve budskapet. Avvikene dreier seg i mange tilfeller bare om forskjeller i stavemåte og grammatikk. Det er også verdt å merke seg at tetragrammet — de fire hebraiske konsonantene som utgjør Guds navn, Jehova — er brukt gjennom hele Jesaja-rullen.
[Fotnote]
^ avsn. 33 Massoretene, som var pinlig nøyaktige jødiske avskrivere, levde i andre halvdel av det første årtusen evt.
[Oversikt/bilder på sidene 20 og 21]
(Se den trykte publikasjonen)
Gresk skriftform
Uncialskrift
Fra 300-tallet fvt. til 700/800-tallet evt.
Minuskelskrift
Fra 700/800-tallet evt. til 1400-tallet
Viktige bibelhåndskrifter
400
200
Dødehavsrull
Slutten av 100-tallet fvt.
fvt.
evt.
100
John Rylands-papyrus 457
125 evt.
300
Codex Vaticanus
Begynnelsen av 300-tallet
Codex Sinaiticus
300-tallet
400
Codex Alexandrinus
Begynnelsen av 400-tallet
500
700
800
[Bilder på side 19]
Øverst: Konstantin von Tischendorf
Til høyre: Bernard de Montfaucon
[Rettigheter]
© Réunion des Musées Nationaux/ Art Resource, NY
[Bilderettigheter på side 20]
Dødehavsrull: Shrine of the Book, Israel Museum, Jerusalem
[Bilderettigheter på side 21]
Typografisk faksimile av Codex Vaticanus: Fra boken Bibliorum Sacrorum Graecus Codex Vaticanus, 1868; reproduksjon av Codex Sinaiticus: 1. Timoteus 3: 16, slik det forekommer i Codex Sinaiticus, 300-tallet evt.; Codex Alexandrinus: Fra The Codex Alexandrinus in Reduced Photographic Facsimile, 1909, gjengitt med tillatelse av British Library