Over 120 år for å krysse et kontinent

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

DEN 3. februar 2004 rullet et cirka en kilometer langt tog sakte inn på Darwin jernbanestasjon i det tynt befolkede Nordterritoriet i Australia. Tusener hadde møtt fram for å feire begivenheten. Toget, som blir kalt «The Ghan», hadde nettopp fullført sin to dager og nesten 3000 kilometer lange premieretur ved å krysse kontinentet fra sør til nord. — Se rammen «Historien bak navnet» på side 25.

Mer enn 2000 kamerautstyrte tilskuere hadde samlet seg langs jernbanelinjen, så toget måtte sette ned farten da det nærmet seg byen. Dermed ble det omkring 30 minutter forsinket. Men det var ingen som klaget. Nasjonen hadde allerede ventet i over hundre år. Det hadde tatt 126 år å fullføre jernbanelinjen, som går mellom Adelaide og Darwin og ligger i et av jordens tørreste, varmeste og mest avsidesliggende områder.

Behovet for en jernbanelinje

Sent på 1870-tallet hadde den lille kolonien Adelaide på østsiden av den store Australbukta drømt om å sette i gang økonomisk virksomhet i området og opprette en bedre handelsrute til den nordligste delen av kontinentet. I 1869 hadde De forente stater fullført sin transkontinentale jernbane. Adelaides innbyggere, som hadde et lignende prosjekt i tankene, håpet på å forbinde kolonien sin med Port Darwin, som Darwin den gang ble kalt. En slik motorvei på skinner ville ikke bare lette adgangen til kontinentets indre, men også innebære en drastisk reduksjon av reisetiden til Asia og Europa.

Tanken virket enkel, men terrenget hvor jernbanen skulle anlegges, var vanskelig. Det bestod av klippeformasjoner, fjellkjeder og tett krattskog, i tillegg til sand- og steinørkener, som etter et regnvær til dels ble forvandlet til sumpområder eller til strie strømmer. Oppdagelsesreisende John Stuart klarte til slutt, etter to mislykkede forsøk, å krysse dette ugjestmilde terrenget. Det var i 1862. Men både han og de som var med ham, holdt nesten på å omkomme på grunn av mangel på mat og vann.

Stekende varme, sandstormer og oversvømmelser

Adelaides innbyggere lot seg imidlertid ikke avskrekke av utfordringene. I 1878 gikk de i gang med arbeidet på jernbanelinjen. Startpunktet var Port Augusta. De 900 arbeiderne brukte bare hester og dromedarer og enkle redskaper, men arbeidet skred framover mot nord gjennom fjellområdet Flinders Ranges, langs de stiene som aboriginene hadde laget. Ruten gikk i nærheten av de eneste vannhullene i området, ettersom damptog jo trenger vann for å fungere.

De første 100 kilometerne med spor tok det to og et halvt år å legge. Om sommeren kom temperaturen noen ganger opp i 50 grader celsius. I denne tørre varmen sprakk neglene, blekket på blekkstiftene tørket før det kom på papiret, og jernbaneskinnene bøyde seg. Togavsporinger var vanlige. Etter en sandstorm måtte arbeiderne fjerne sand som hadde hopet seg opp i inntil to meter høye hauger, fra kilometervis av spor. Ofte stod de helt hjelpeløse, for ikke sjelden kom det nye sandstormer, som ødela alt de hadde gjort.

 Så kom regnet, regn i store mengder. I løpet av minutter ble uttørkede elveleier til strie strømmer som gjorde jernbanesporene krokete og feide bort flere måneders arbeid, slik at togene med sine passasjerer ikke kom seg videre. Én lokomotivfører skjøt villgeiter for å kunne gi de reisende noe å spise. Mange år senere ble matforsyninger sluppet ned med fallskjerm til et havarert tog.

Etter regnet begynte ørkenplantene å spire igjen, noe som lokket store gresshoppesvermer til området. En gang ble skinnene så tilgriset med døde gresshopper at det ble nødvendig å sette inn et ekstra lokomotiv som skjøv på vognene bakfra. Rotteplager var et annet problem. Gnagerne satte til livs alt de betraktet som spiselig — leirutstyr, presenninger, seletøy til dyrene og til og med støvler. Et enslig krematorium som ligger langs sporet, er en påminnelse om en tyfoidfeberepidemi og et vitnesbyrd om de usanitære forholdene i leiren i de tidlige stadiene av prosjektet.

Når togbetjeningen ville sørge for litt underholdning, hadde de ikke noen betenkeligheter med å ty til litt uvanlige former for spøk. En gang da området omkring Alice Springs opplevde en villkaninplage, hadde konduktørene smuglet villkaniner om bord. Neste morgen, da passasjerene åpnet dørene til kupeene for å gå og spise frokost, var korridorene «fulle av forvirrede kaniner,» sier boken The Ghan—From Adelaide to Alice. På en annen tur slapp noen løs en kenguruunge i sovevognene.

Det hendte at aboriginer som bodde i avsidesliggende områder, nærmet seg jernbanelinjen idet toget passerte. På trygg avstand så de at det var mennesker inne i toget. Det er forståelig at de i begynnelsen var forsiktige, og kanskje til og med redde. Ja, noen trodde at «en kjempestor djevelslange» hadde slukt passasjerene levende!

En lang pause

Etter 13 år med hardt arbeid og omkring 470 kilometer fra Alice Springs var det slutt på pengene. «Det kolossale omfanget av et slikt prosjekt . . . ble ganske enkelt for mye for kolonien,» sier Australian Geographic. I 1911 overtok de føderale myndigheter kontrollen over prosjektet og utvidet jernbanestrekningen fram til Alice Springs. Planene om å fullføre linjen til Darwin, 1420 kilometer lenger mot nord, ble imidlertid lagt på hylla.

Da «The Ghan» for første gang kom til Alice Springs, i 1929, troppet hele byen — omkring 200 mennesker — opp for å feire begivenheten. Folk på stedet beundret spisevognen, men det som vakte størst oppmerksomhet, var det elegante badet. Den gang var det å ha et badekar på et tog ikke bare luksus, men også noe helt nytt. Alice Springs forble siste stoppested i nord til 1997. Det året ble de statlige og føderale myndigheter enige om å fullføre den etterlengtede utvidelsen fra Alice Springs til Darwin. Arbeidet kom i gang i 2001.

Ved hjelp av svære automatiserte maskiner ble banen, som kom på cirka 1,3 milliarder australske dollar (omkring 6,5 milliarder kroner), anlagt med en hastighet på omkring halvannen kilometer om dagen, og underveis krysset den minst 90 nye, flomsikrede broer. Den 1420 kilometer lange banen, som er blitt omtalt som «det største infrastrukturprosjektet i Australia», ble fullført i oktober 2003, tidligere enn planlagt og til en pris som lå under det man hadde budsjettert med.

Australias fascinerende «outback»

Den kontinentale krysningen med «The Ghan» starter fortsatt utpå ettermiddagen i Adelaide, som nå er en moderne storby. Når tvillinglokomotivene og de omkring 40 vognene har forlatt forstadsområdene, snor de seg etter hvert videre gjennom Port Augustas bølgende  hveteåkrer nesten 300 kilometer lenger nord. Så forandrer landskapet seg totalt, og man kommer ut i «the outback», villmarken. Her er det et ugjestmildt landskap — bare sand, busker og kratt så langt øyet kan nå.

På den andre siden av Port Augusta går ferden videre på et nytt spor, som kan brukes i all slags vær. Det ligger omkring 250 kilometer vest for det gamle sporet, hvor det fort ble oversvømmelser. Nattemørket senker seg over ørkenen, og passasjerene sover idet toget glir forbi flere saltsjøer, som mesteparten av året er helt uttørket, men som glinser i måneskinnet når det har regnet. Utallige stjerner kan ses på den klare nattehimmelen. Men de rytmiske dunkene fra skjøtene som en i gamle dager hørte når toget beveget seg på skinnegangene, høres ikke mer, for skinnene er uten skjøter. De er sveist sammen til helsveiste spor for å redusere vedlikehold.

Ved daggry gløder ørkenen i nærheten av Alice Springs i rødt og gult i skinnet fra den oppgående solen. «Det er et mektig syn,» sa en passasjer. «Selv inne i toget kunne jeg merke hvilken kraft solen har. Den stiger opp over det endeløse, bølgende ørkenlandskapet, som er så vidstrakt, så fargerikt og så fryktinngytende i all sin uendelighet at det er overveldende. Det er et sted hvor en føler seg liten.»

Fra «the outback» til tropene

Etter et stopp i Alice Springs om ettermiddagen fortsetter «The Ghan» til byen Katherine og deretter til endestasjonen i nord, det tropiske Darwin. Men de reisende er godt beskyttet mot tropevarmen der de sitter i de luftkondisjonerte vognene. Togsjefen på premiereturen over kontinentet, Larry Ierace, sier at «passasjerene på ’The Ghan’ opplever luksus på hjul». Når de ser ut gjennom vinduene, kan de bare ane hvilke farer og vanskeligheter de første pionerene ble stilt overfor.

«The Ghan» har ikke bare ytet et viktig bidrag til næringslivet og gitt folk anledning til å være med på en av de store togturene som tilbys på markedet, men toget har også brakt et nytt aspekt ved den moderne verden inn i det indre av Australias «outback». En 19 år gammel aboriginjente som var vitne til togets premieretur i februar 2004, sa: «Jeg hadde ikke sett et tog før i hele mitt liv. Det var bare helt fantastisk.»

[Ramme/bilder på side 25]

Historien bak navnet

«The Ghan» er en forkortelse for kallenavnet «The Afghan Express». Hvordan toget kom til å bli oppkalt etter de afghanske kamelførerne, vet man ikke med sikkerhet. Men uansett får navnet en til å tenke på disse robuste immigrantene som var med på å åpne «the outback», Australias villmark. De ble vanligvis omtalt under ett som afghanere, men mange av dem kom i virkeligheten fra så vidt forskjellige steder som Balutsjistan, Egypt, Nord-India, Pakistan, Persia (Iran) og Tyrkia.

Deres framkomstmidler i villmarken var dromedarene, som lydig knelte eller reiste seg på befalingen: «Hooshta!» Karavaner med opp til 70 dyr transporterte mennesker og last i jevnt tempo, med en hastighet på omkring seks kilometer i timen. Da jernbane- og veitransport gjorde karavaner overflødige, slapp afghanerne dyrene sine fri. I dag beveger etterkommerne av disse dromedarene — i et antall av hundretusener — seg fritt omkring i det sentrale Australia. — Se Våkn opp! for 8. april 2001, sidene 16, 17.

[Bilderettigheter på side 23]

Northern Territory Archives Service, Joe DAVIS, NTRS 573

[Bilderettigheter på side 25]

Togbilder: Great Southern Railway