En kjærlighet sterkere enn en orkan!

Da orkanen Katrina og orkanen Rita rammet USAs sørøstkyst i 2005, førte det til katastrofale ødeleggelser og til at mange mennesker mistet livet. Flere tusen av dem som ble berørt, var Jehovas vitner.

Under ledelse av Jehovas vitners avdelingskontor i USA ble det opprettet nødhjelpsutvalg, som straks gikk til aksjon. I delstaten Louisiana opprettet disse utvalgene 13 nødhjelpssentre og 4 drivstoffdepoter, og de satte opp 9 lagerbygninger. Det området de skulle yte bistand i, var på 80 000 kvadratkilometer. Nesten 17 000 Jehovas vitner — frivillige fra alle deler av USA og fra 13 andre land — strømmet til for å gi nødhjelp og være med på gjenoppbyggingen. Resultatene viste at naturkreftene ikke er sterkere enn kristen kjærlighet. — 1. Korinter 13: 1—8.

De frivillige satte i stand mer enn 5600 boliger som tilhørte trosfeller, og 90 Rikets saler (Jehovas vitners forsamlingslokaler). Det vil si at de satte i stand praktisk talt alle vitnenes boliger og forsamlingslokaler som var blitt skadet eller ødelagt. I samsvar med Galaterne 6: 10, der de kristne blir oppfordret til å «gjøre det som er godt, mot alle», hjalp Jehovas vitner også mange som ikke var vitner.

DE SOM var med på hjelpearbeidet, måtte bringe personlige ofre, men de fikk mye igjen for det. Her er noen kommentarer fra sju Jehovas vitner som førte tilsyn med forskjellige sider ved arbeidet.

«Noe av det største jeg har vært med på»

Robert: Å tjene i et nødhjelpsutvalg er noe av det største jeg har vært med på. Med mine 67 år er jeg den eldste i utvalget. Jeg har tjent sammen med en hel hær av frivillige, deriblant mange flotte, åndeligsinnete ungdommer. Det er så oppmuntrende å se de unge vise Jehova og sine trosfeller selvoppofrende kjærlighet!

Min kone, Veronica, har vært til enormt stor hjelp. Jeg hadde hatt den samme jobben i over 40 år, men hun støttet min avgjørelse om å slutte, slik at vi kunne stille oss til rådighet. Nå arbeider vi én kveld i uken med å gjøre rent på kontorer. Vi har lært å klare oss med mindre og å leve enkelt. Det åndelige miljøet vi jobber i, har gitt oss en dypere forståelse av hva det vil si å sette Guds rike på førsteplassen i livet. (Matteus 6: 33) Gang på gang har vi sett at Jehova Gud tar godt vare på sitt folk.

Frank: Jeg er tilsynsmann for bespisningsavdelingen i Baton Rouge nødhjelpssenter. I begynnelsen krevde oppgaven med å lage mat til de frivillige at vi jobbet 10—12 timer om dagen, sju dager i uken. Men vi har fått mye igjen for det. Vi har blant annet fått se mange eksempler på hvilken kraft kristen kjærlighet har.

Mange frivillige som hjalp til i bespisningsavdelingen en ukes tid, spurte om de kunne få komme tilbake, og noen sendte postkort eller  ringte for å fortelle hvor takknemlige de var for at de hadde fått lov til å hjelpe til. Det har gjort dypt inntrykk på min kone, Veronica, og meg at de er så selvoppofrende.

«Fikk gåsehud»

Gregory: Min kone, Kathy, og jeg solgte boligen vår i Las Vegas i Nevada og kjøpte en liten pickup og en campingvogn, som nå er blitt hjemmet vårt. Det at vi la om til en enklere livsstil, gjorde det mulig for oss å være med på hjelpearbeidet i Louisiana i over to år. Mer enn noen gang før erfarer vi nå personlig at det Bibelen sier i Malaki 3: 10, er sant: «’Jeg ber dere, prøv meg . . . ,’ har hærstyrkenes Jehova sagt, ’[og se] om jeg ikke skal åpne himlenes sluser for dere og tømme ut velsignelse over dere til det ikke lenger er noe behov.’»

Når noen sier: «Så selvoppofrende dere er!», må vi ofte smile for oss selv. For 30 år siden hadde Kathy og jeg lyst til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor i USA, men vi hadde barn å ta oss av. Ved å delta i hjelpearbeid har vi fått oppfylt vårt ønske om å gjøre mer i tjenesten for Gud. Vi ser det også som et privilegium at vi har fått jobbe nært sammen med andre Jehovas vitner. Noen av dem er svært dyktige. En av kokkene våre hadde for eksempel vært kjøkkensjef på en fin restaurant, og en annen hadde laget mat til to amerikanske presidenter.

For mange frivillige har det å delta i nødhjelpsarbeid vært en erfaring som har forandret livet deres. En 57-åring fikk gåsehud da han fortalte om sitt arbeid med orkanofre. Selv noen vitner som ikke har vært i stand til å komme og hjelpe til, har vært til oppmuntring. To frivillige som driver med soppfjerning, viste oss et banner som tre menigheter i hjemstaten deres, Nebraska, hadde laget, og som alle, også barna, i disse menighetene hadde skrevet navnet sitt på.

’Vi har sett Gud dra omsorg for nødlidende mennesker’

Wendell: Dagen etter at Katrina slo til, ble jeg spurt av avdelingskontoret i USA om jeg ville vurdere skadene på Jehovas vitners boliger og Rikets saler i Louisiana og Mississippi. Slik begynte det som dels er blitt et oppdrag, dels en personlig reise, en utviklende erfaring. Min kone, Janine, og jeg hadde bodd 32 år i et område der det er stort behov for forkynnere av Riket, og hadde tydelig sett Jehovas omsorg for sitt folk. Men nå har vi sett hans omsorg i mye større målestokk.

Jeg har det privilegium å tjene som tilsynsmann i Baton Rouge nødhjelpsutvalg. Oppdraget har vært krevende, men samtidig enormt givende. Under dette hjelpearbeidet har vi i utvalget hundrevis av ganger sett Gud løse problemer, åpne dører og dra omsorg for nødlidende mennesker på måter som bare en kjærlig, allmektig Far kan.

 Mange har spurt: «Hvordan klarer du og din kone fortsatt å være med på hjelpearbeidet etter mer enn to år?» Det har ikke alltid vært lett. Vi har måttet gjøre en rekke forandringer i livet. Men noe som er positivt, er at vi har sett hvor bra det er å holde ’øyet klart’. — Matteus 6: 22.

De første gangene vi var med på lete- og redningsaksjoner i New Orleans, fikk vi lite søvn. Noe som gjorde saken mer komplisert, var at det nærmest var militær unntakstilstand i byen på grunn av alt kaoset og all den blinde volden i gatene. Vi kunne lett ha følt oss overveldet av den kolossale oppgaven vi hadde foran oss.

Vi traff tusener av Jehovas vitner som hadde mistet mye. Vi bad sammen med dem og forsøkte å trøste dem. Med Jehovas hjelp kom vi så i gang med arbeidet. Noen ganger føler jeg det som om jeg har levd to hele liv i løpet av de to årene jeg har vært her.

Det hendte gang på gang at akkurat når jeg følte meg helt utslitt både fysisk og følelsesmessig, kom det en ny strøm av frivillige — noen skulle jobbe noen måneder, andre lenger. Det å se så mange glade og villige hjelpere, deriblant mange unge, har inspirert meg til å stå på.

Jehova har ofte kommet oss til unnsetning. For å nevne noen eksempler: På et tidlig tidspunkt oppdaget vi at det hadde falt ned trær over mer enn 1000 av våre brødres boliger. Siden vi ikke hadde utstyr eller folk til å utføre den farlige jobben med å fjerne trærne, la vi i utvalget  saken fram for Gud i bønn. Allerede neste dag var det en bror som tilbød seg å hjelpe oss, og han hadde en lastebil og akkurat det utstyret som trengtes. En annen gang ble en bønn besvart i løpet av bare et kvarter, og i et annet tilfelle var det utstyret vi bad om, på vei før vi hadde sagt amen! Ja, det er tydelig at Jehova hører bønner. — Salme 65: 2.

«Stolt av å være et av Jehovas vitner»

Matthew: Dagen etter at Katrina slo til, fikk jeg mulighet til å være med på å organisere leveringen av 15 tonn med mat, vann og andre nødvendige ting som var blitt gitt som gave til katastrofeområdet. Jehovas folk har virkelig vist stor gavmildhet!

Min kone, Darline, og jeg ville gjerne hjelpe til så mye som mulig, så derfor flyttet vi til et sted som lå mindre enn to timers kjøring fra katastrofeområdet. Et av Jehovas vitner skaffet oss en deltidsjobb, slik at vi kunne bruke mesteparten av tiden vår på hjelpearbeidet. Et annet vitne skaffet oss en leilighet. Å få tilhøre et slikt kjærlig brorskap fyller meg med takknemlighet og gjør at jeg er stolt av å være et av Jehovas vitner.

Ted: Kort tid etter orkanen Katrinas herjinger meldte min kone, Debbie, og jeg oss som frivillige hjelpearbeidere. Få dager senere fant jeg en ni meter lang brukt campingvogn som var lett nok til at den lille lastebilen vår kunne trekke den, og som bare kostet halvparten av det den var taksert til. Den hadde vi fint råd til, og den var et svar på våre bønner. Vi har bodd i denne campingvognen i over to år.

Under et avbrekk i arbeidet solgte vi huset vårt og det meste av det vi eide, slik at vi var fri til å påta oss mer arbeid i New Orleans, hvor jeg er prosjektkoordinator. Noe av det fineste vi har opplevd, har vært å se hvordan Jehova har vist seg å være «all trøsts Gud» for dem som tjener ham. Mange hadde ikke bare mistet hjemmet sitt og sin Rikets sal. Som følge av evakueringen var de også blitt skilt fra menigheten sin og hadde mistet sitt vanlige forkynnerdistrikt. — 2. Korinter 1: 3.

’Deres tro gjorde dypt inntrykk på oss’

Justin: I oktober 2005 ble frivillige oppfordret til å melde seg for å delta i nødhjelpsarbeidet langs kysten av Mexicogolfen. Min kone, Tiffany, og jeg sendte straks inn søknadene våre, og i februar 2006 ble vi spurt om vi ville hjelpe en gruppe som drev med takarbeid, og som sorterte under Kenner nødhjelpssenter i nærheten av New Orleans.

Hver dag arbeidet vi på et hus og traff vitner fra stedet som med sin tro og sin tillit til Gud gjorde dypt inntrykk på oss. Og hver dag fikk vi kraftige påminnelser om hvor tåpelig det er å sette sin lit til materielle ting. Den gleden det har gitt oss å hjelpe trosfeller og å se hva Jehova har satt sitt folk i stand til å utrette, kan ikke beskrives.

[Ramme/bilde på side 18]

En dag ved et nødhjelpssenter

For kjøkkenpersonalet på et nødhjelpssenter begynner arbeidet i halv femtiden om morgenen. Klokken sju samles hele «familien» av hjelpearbeidere ved spisebordene til en ti minutters drøftelse av et vers i Bibelen før frokost. Den som leder drøftelsen, benytter kanskje også anledningen til å ønske nye velkommen og til å fortelle om noe oppmuntrende som nylig har hendt.

Etter en takkebønn spiser de en solid frokost og går så til sitt arbeidssted. Noen blir på nødhjelpssentret, kanskje for å arbeide på kontorene, i vaskeriet eller på kjøkkenet. Kjøkkenpersonalet ordner med lunsjbokser som blir hentet klokken tolv av en fra hvert av de arbeidslagene som jobber utenfor sentret.

Hver mandagskveld samles «familien» for å studere Bibelen ved hjelp av en artikkel i bladet Vakttårnet, som utgis av Jehovas vitner. Et slikt studium hjelper alle til å forbli åndelig sterke — noe som er nøkkelen til å holde det gående, bevare gleden og ha det rette syn på det arbeidet en utfører. — Matteus 4: 4; 5: 3.

[Ramme på side 19]

«Jeg har tatt feil av dere»

En kvinne i New Orleans hadde et skilt på døren hvor det stod «Jehovas vitner uønsket». På den andre siden av gaten begynte en gruppe frivillige en dag å sette i stand et hus som var blitt ødelagt i orkanen. Dag etter dag la kvinnen merke til den varme og vennlige atmosfæren blant dem som jobbet der. Nysgjerrigheten tok snart overhånd, og hun gikk bort til dem for å finne ut mer. Da hun fikk vite at de var Jehovas vitner, fortalte hun at ingen fra kirken hennes hadde så mye som ringt henne etter orkanen. «Det er tydelig at jeg har tatt feil av dere,» sa hun. Hva førte dette til? Hun fjernet skiltet på døren og bad vitnene komme og besøke henne.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Robert og Veronica

[Bilde på sidene 16 og 17]

Frank og Veronica

[Bilde på side 17]

Gregory og Kathy

[Bilde på side 17]

Wendell og Janine

[Bilde på side 18]

Matthew og Darline

[Bilde på side 18]

Ted og Debbie

[Bilde på side 18]

Justin og Tiffany