Mais — en viktig kulturplante

HELT til for noen få år siden dyrket Harlin mais på en farm ved Finger Lakes i staten New York i USA. Han likte å legge ut for venner og besøkende om maisens fortreffelige egenskaper. Vi bad Harlin om å dele litt av sin erfaring med våre lesere. Vi skal også få lære andre ting om selve planten. Vi skal for eksempel få svar på spørsmål som: Hvor stammer maisen fra? Hvordan gikk det til at den ble så utbredt? Og hvilken nytteverdi har den? La oss nå høre hva Harlin har å fortelle om denne viktige kulturplanten.

Planten «snakker» til deg

«Slik jeg ser det, er mais både et kunstverk og et produkt av fascinerende matematikk. Alt, fra bladene til de enkelte maiskornene på kolben, er ordnet i et nøyaktig og estetisk tiltalende mønster. Og ikke nok med det — etter hvert som planten vokser, ’snakker’ den til deg. Den sier fra om den er tørst eller har fått for lite næring. Et lite spedbarn skriker når det er noe det mangler. En maisplante i vekst gir i likhet med mange andre planter synlige signaler, for eksempel ved bladenes farge og form, for å fortelle hva den trenger. Hemmeligheten ligger i å forstå hva den mener.

 Hvis planten for eksempel mangler fosfat, får bladene en rødlilla farge. Andre symptomer forteller om mangel på magnesium, nitrogen eller kaliumkarbonat. En bonde kan også se om maisen har en sykdom, eller om den er blitt skadet av kjemikalier.

Som alle andre maisdyrkere pleide jeg å så om våren, da varmen i jorden får frøene til å spire. Etter mellom fire og seks måneder var kornet modent, og da var plantene blitt to meter høye.

En maisplante vokser i stadier, og ved å telle bladene kan man se hvilket stadium den er kommet til. Når den er kommet til fembladstadiet, er det tydelig å se hvordan den gjør bruk av kjemi og matematikk. Først foretar røttene en omfattende analyse av jordsmonnet. Den informasjonen som blir innhentet, danner grunnlaget for et vekstprogram som avgjør kolbens, aksets, maksimale omkrets, målt etter antall rekker av maiskorn, eller kjerner. Når planten har fått mellom 12 og 17 blad, hjelper ytterligere analyser av jordsmonnet den til å fastslå det optimale antall korn som kommer til å vokse på kolben. For å si det enkelt beregner hver plante på en eller annen måte hvordan den skal utnytte jordsmonnet best mulig. Andre vitnesbyrd om en forunderlig design finner vi i den kompliserte måten maisplanten formerer seg på.»

Dusker, støvknapper og støvveier

«Hver enkelt maisplante har både hannlige og hunnlige organer. De lange, tynne utvekstene i toppen av planten er hannblomstene, dusken. Hver dusk har omkring 6000 støvknapper, hannlige organer. De avgir millioner av pollenpartikler pr. plante. Pollenet blir ført med vinden og befrukter eggcellene inni de uutviklede kolbene på planter i nærheten. Eggcellene befinner seg i frøemner, som ligger trygt gjemt innenfor hylsterbladet.

Hvordan klarer pollenet å komme forbi det beskyttende hylsterbladet og inn til frøemnene? Vi kan kanskje si at det følger ’silkeveien’, de myke, hvitaktige, silkeglinsende arrene og griflene, som henger ut fra toppen av en kolbe som ikke er skrelt. Det er hundrevis av dem på hver kolbe. Hvis man følger den øverste og den mellomste delen av en støvvei, det vil si, et arr og en griffel, til utgangspunktet, kommer man til en fruktknute, den nederste delen av støvveien, hvor frøemnet sitter. Det er én støvvei for hvert frøemne. Hvert frøemne produserer ett maiskorn.

Arrene vaier i vinden. De fine hårene ytterst på dem trekker til seg pollenkornene, som luften er full av. Så snart et pollenkorn er blitt fanget opp, noe som kan skje hvor som helst langs den utildekkede delen av et arr, spirer det og sender en pollenslange, lik en rot, ned gjennom støvveien for å befrukte eggcellen.

Hvis det mangler noen maiskorn, er det et tegn på at noen arr ikke er blitt bestøvet, kanskje fordi de ikke var ferdig utvokst i tide. Tørr jord kan være en årsak til det. Hvis bonden kjenner symptomene, kan han som oftest gjøre noe for å rette på problemet og få bedre avling — om ikke denne gangen, så i hvert fall neste gang. Noe jeg gjorde for å få bedre avlinger, var å dyrke mais det ene året og soyabønner det neste. Soyabønner er belgplanter som tilfører jorden nitrogen. * En annen fordel med soyabønner er at larven til maispyraliden (maisboreren), et insekt som gjør stor skade på avlinger, ikke spiser dem og derfor holder seg borte.

Det gir meg alltid stor glede å se en bar åker gradvis bli grønn og deretter frambringe rikelig med føde — og alt dette går rolig, rent og  vakkert for seg. Jeg er overbevist om at mais, som alle andre planter, er et av skaperverkets undere. Og enda er det veldig mye jeg ikke vet.»

Har det Harlin har fortalt, vakt din nysgjerrighet og gitt deg lyst til å få vite mer om denne forunderlige planten? La oss se litt på maisens historie og de mange måtene den kan brukes på.

Fra Mexico til resten av verden

Dyrkingen av mais begynte på det amerikanske kontinent, sannsynligvis i Mexico, og spredte seg derfra til andre land. Før inkatiden tilbad peruanerne en maisgudinne som var pyntet med en krone av maiskolber som strålte ut fra hodet hennes lik eikene i et hjul. Naturforskeren og forfatteren Joseph Kastner skriver at indianerne «tilbad [maisen] som det stoffet gudene hadde laget, det stoffet som mennesket selv var laget av . . . Det kostet så lite å dyrke den — en enkelt plante gav et menneske nok mat til en hel dag». Men indianerne supplerte kosten med bønner, noe som er vanlig i Latin-Amerika den dag i dag.

Europeerne oppdaget maisen i 1492, etter at Christofer Columbus hadde kommet til Vestindia. Columbus’ sønn Ferdinand skrev at faren hadde sett en kornsort ’som de kalte mais, og som var svært velsmakende og ble kokt, stekt eller malt til mel’. Columbus tok frø med seg hjem, og «på midten av 1500-tallet,» skriver Kastner, «ble det dyrket [mais] ikke bare i Spania, men også i Bulgaria og Tyrkia. Slavehandlerne tok med mais til Afrika . . . [Den portugisiskfødte spanske oppdagelsesreisende Fernão] de Magalhães’ menn etterlot seg frø fra Mexico på Filippinene og andre steder i Asia». Maisen hadde nå begynt å bli kjent i store deler av verden.

Nest etter hvete er mais det kornslaget i verden som det dyrkes mest av. Ris kommer på tredjeplass. Disse tre kornslagene brødfør størsteparten av menneskeheten, for ikke å glemme den viktige rollen de spiller som husdyrfôr.

Mais forekommer i mange varieteter, i likhet med andre gressarter. Ja, bare i USA finnes det over tusen navngitte sorter, hybrider innbefattet. Plantenes høyde varierer fra omkring 60 centimeter til hele 6 meter! Kolbenes lengde varierer også. Noen er bare 5 centimeter lange; andre utrolige 60 centimeter! I boken Latin American Cooking står det: «Noen av de maistypene som blir dyrket i Sør-Amerika i dag, produserer svære kolber som er formet som rugbyballer, med flate korn som er to og en halv centimeter lange og nesten like brede.»

Mais finnes også i mange forskjellige farger. Foruten gul kan kolben være rød, blå, rosa eller svart. Og i noen tilfeller kan kornene få det til å se ut som om kolben har border, prikker eller striper. Det er forståelig at slike fargerike maiskolber noen ganger blir brukt som iøynefallende pyntegjenstander i stedet for å havne i gryten.

Et kornslag som kan brukes til mye

De mange maisvarietetene kan inndeles i seks hovedtyper: tannmais, flintmais, melmais, sukkermais, waxymais og popmais. Det blir bare dyrket beskjedne mengder sukkermais i forhold til den samlede produksjonen av mais. Sukkermaisens søte smak skyldes en metabolsk defekt som fører til at mindre sukker enn normalt blir omdannet til stivelse. På verdensbasis blir over 60 prosent av maisavlingene brukt til husdyrfôr og litt under 20 prosent til menneskeføde. De resterende 20 prosentene blir brukt i industrien eller som såkorn. Disse forholdstallene varierer naturligvis fra land til land.

Mais har utallige anvendelsesmuligheter. Hele planten eller deler av den kan brukes i produksjon av så forskjellige ting som lim og majones, øl og papirbleier. Mais har til og med funnet en nisje i drivstoffnæringen — riktignok en svært omstridt sådan — i produksjonen av bioetanol. Det er tydelig at vi ikke har hørt slutten på historien om denne interessante og allsidige planten.

[Fotnote]

[Ramme på side 11]

Hybridmais

I mange land har maisbøndene stort sett gått over til å dyrke hybrider på grunn av den store avkastningen. Hybridvariantene, i de fleste tilfeller av tannmais, blir utviklet ved kontrollerte krysninger og innavl med planter som har de ønskede egenskapene. Dette har imidlertid ført til at bøndene er nødt til å kjøpe nye frø hvert år. Hvorfor? Fordi planter fra frø av hybrider kan ha varierende kvalitet og gi mindre avkastning.

[Bilder på side 10]

Det finnes hundrevis av varieteter av mais

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av Sam Fentress

Gjengitt med tillatelse av Jenny Mealing/flickr.com