Mars på nært hold

I AUGUST 2003 var Mars mindre enn 56 millioner kilometer fra jorden – det nærmeste den har vært på nesten 60 000 år. I astronomisk målestokk betyr det at den røde planeten praktisk talt var like utenfor vår egen stuedør, til stor glede for dem som liker å observere stjernehimmelen.

Ved begynnelsen av 2004 hadde flere romsonder nådd fram til Mars. Noen av dem har studert planeten fra overflaten, og andre har studert den mens de har gått i bane rundt den. Hva har disse ekspedisjonene lært oss om vår naboplanet?

Den røde planeten kartlegges

Romsonden Mars Global Surveyor gikk inn i bane rundt Mars i 1997. Den oppdaget at Mars en gang har hatt et sterkt magnetfelt. Romsonden laget også nøyaktige kart over Mars’ topografi. Kartene viste blant annet at avstanden mellom det laveste og det høyeste punktet på planetens overflate er over 29 kilometer – den tilsvarende avstanden på jorden er litt over 19 kilometer. *

Det laveste punktet på Mars er det enorme kratret Hellas, som det etter alt å dømme er en gigantisk asteroide som har forårsaket. Det høyeste punktet er toppen av den kolossale, 21 kilometer høye vulkanen Olympus Mons. Et kamera om bord på Mars Global Surveyor tok bilder av steinblokker som så ut til å være mer enn 18 meter på tvers, og også av store områder med sanddyner i stadig forandring og av nylig dannede kløfter. Et annet instrument fastslo at de fleste av steinene på overflaten er av vulkansk opprinnelse.

I november 2006 mistet man kontakten med Mars Global Surveyor, men tre andre romsonder – 2001 Mars Odyssey, Mars Express og Mars Reconnaissance Orbiter – fortsatte å gå i bane rundt den røde planeten og å gjøre observasjoner. * Ved hjelp av svært følsomme kameraer og detektorer har de studert Mars’ atmosfære og miljø og har også funnet og kartlagt store mengder is på planetens nordpol.

Phoenix Mars Lander, som gjennomførte en perfekt landing på den røde planeten den 25. mai 2008, skal først og fremst fokusere på denne isen. Romsonden er utstyrt med uhyre avanserte instrumenter som skal analysere både atmosfæren og permafrosten i polarområdet. Forskerne håper å finne ut om det frosne jordsmonnet noen gang har kunnet opprettholde mikrobielt liv. Men letingen etter liv – eller i det minste etter forhold gunstige for liv – hadde begynt tidligere.

Kjøretøyene Spirit og Opportunity

Spirit og Opportunity, to Mars-kjøretøyer (Mars Exploration Rovers), landet på Mars i januar 2004. Landingsområdene ble utvalgt på grunnlag av informasjon fra tidligere ferder. Kjøretøyene – som begge er omtrent på størrelse med en gokart – bremset nedstigningen gjennom Mars’ atmosfære ved hjelp av varmeskjold, fallskjermer og raketter. Da de landet, spratt de opp og ned på overflaten, omsluttet av luftputer – omtrent på samme måte som deres mindre forgjenger, Mars Pathfinder, hadde gjort i 1997. *

Mars’ overflateareal er omtrent like stort som jordens landareal, så det er rikelig med plass til robotstyrt utforskning. Det stedet som ble valgt for Opportunity, var Meridiani Planum, en høyslette med gamle berglag som inneholder det jernrike mineralet hematitt. Spirit landet på den andre siden av Mars og skulle utforske det enorme Gusevkratret, som noen forskere mener er et fortidig sjøområde. Ifølge et  informasjonsskriv fra NASA var formålet med de to prosjektene «å vurdere fortidens miljøforhold på steder som en gang kan ha vært våte og gunstige for liv».

«Geologer» på Mars

Det området som Spirit kom til den 4. januar 2004, var et goldt, steinete terreng der det var mange grunne, sirkulære fordypninger. Mars-kjøretøyet studerte landskapet omtrent som en menneskelig geolog ville ha gjort – det undersøkte forskjellige typer jordsmonn, steiner og landformasjoner. De forskerne som står  bak Spirit, har funnet ut at det området der kjøretøyet landet, var overstrødd med vulkanske steiner og var fullt av groper forårsaket av meteoritter. Spirit kjørte så 2,6 kilometer for å utforske noen lave åser. Der fant Spirit uvanlige bergarter og avsatser av myke berglag som kan ha vulkansk opprinnelse.

I mellomtiden, den 25. januar 2004, etter en ferd på 456 millioner kilometer, landet Opportunity bare 25 kilometer fra sitt bestemmelsessted. Kjøretøyet, som var omsluttet av luftputer, spratt bortover den flate Meridiani-sletten og rullet ned i et lite krater. En forsker har sammenlignet landingen med et «interplanetarisk hole-in-one» golfslag!

Opportunity utforsket en rekke kratre som inneholder berglag med innkapslede, små, hematittrike kuler, som blir kalt blåbær. De er egentlig ikke blå, men grå, og gråfargen utgjør en kontrast til bakgrunnen – rødlig jordsmonn og rødlige steiner. Visse lagdelte berggrunner er formet som bølger og som mønstre som er typiske for sandavleiringer i rennende vann. Noen forskere mener at disse mønstrene og det at man har funnet klor og brom i steinene, tyder på at det en gang har vært saltvann der.

Romsonden Phoenix Mars Lander, som landet i 2008, har gitt oss mer informasjon om Mars’ overflate, spesielt om områder der det finnes is. En robotarm har gravd under overflaten ned til isen og matet de to «laboratoriene» om bord med prøver av jordsmonn og is, slik at de kan bli analysert. Prosjektet er imidlertid planlagt å være ganske kortvarig, for bare noen måneder etter at romsonden har fullført sitt arbeid, kommer vinteren på Mars til å «innhylle Phoenix i et tykt teppe av frost i form av karbondioksid,» sier bladet Science.

Det at forskere faktisk kan utforske andre planeter som ligger mange hundre millioner kilometer unna, viser hva som kan utrettes når mennesker samarbeider om å nå et bestemt mål. Slike prestasjoner sier også noe om menneskers oppfinnsomhet. Men romforskning – og all annen forskning – er selvfølgelig mulig bare på grunn av de stabile og fullstendig pålitelige fysiske lovene som styrer universet. Disse lovene er ikke blitt til av seg selv, men det er universets store Arkitekt, Jehova Gud, som har fastsatt dem.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 16]

ER DET LIV PÅ MARS?

Astronomene sir William Herschel og Percival Lowell, som levde på 1700- og 1800-tallet, hevdet at det vrimlet av intelligent liv på den røde planeten, og det så ut til at Darwins evolusjonsteori understøttet den oppfatningen. Men ingen slike oppfatninger har vist seg å stemme. Satellittobservasjoner har åpenbart et goldt landskap og en tynn atmosfære som hovedsakelig består av karbondioksid. Eksperimenter som romsonden Viking 1 utførte i 1976, resulterte ikke i at man fant liv på Mars’ overflate. *

Forskere fortsetter likevel å lete etter tegn til liv, og Phoenix Mars Lander er deres seneste prosjekt. Ettersom det finnes mikrober som kan overleve under ekstreme forhold på jorden, mener forskere at lignende organismer kanskje kan eksistere enkelte steder på Mars. Landingsfartøyet Beagle 2, som var koblet til Mars Express, var utstyrt for å teste om det finnes organisk materiale i jordsmonnet på Mars, men landingen mislyktes i slutten av 2003. Året etter påviste forskere spor av metan i Mars’ atmosfære, og det satte i gang spekulasjoner om denne gassen hadde biologisk eller vulkansk opprinnelse.

Kan liv oppstå av seg selv noe sted i universet? Bibelen svarer på det ved å si: «Hos [Gud] er livets kilde.» (Salme 36:9) Liv kan bare oppstå av liv, og den opprinnelige Livgiver er Skaperen, Jehova Gud. – Apostlenes gjerninger 17:25.

[Fotnote]

[Rettigheter]

NASA/JPL/Cornell

[Bilde på side 15]

Phoenix Mars Landers robotarm – med graveredskap, sonde og kamera

[Bilde på side 15]

Bilde av «blåbærene» – fargene er redigert

[Bilde på side 15]

Den utslokte vulkanen Olympus Mons, som er 21 kilometer høy

[Bilde på side 15]

Kjøretøyet Spirit boret hull i denne steinen og tørket av overflaten på den

[Bilderettigheter på side 15]

Øverst til venstre: NASA/JPL-Caltech/University of Arizona/Texas A&M University; øverst til høyre: NASA/JPL/Malin Space Science Systems; nederst til venstre og høyre: NASA/JPL/Cornell