Skallet ibis – trekkfugl i husarrest

EN FAMILIE på fem er klar til å legge ut på en lang reise, og gode venner har kommet for å ta farvel. Familien kaster et siste blikk på det stedet som i lang tid har vært hjemmet deres, og drar så av gårde. Mens tilskuerne ser på, blir de fem mindre og mindre og forsvinner til slutt i det fjerne.

Vi befinner oss på en avlsstasjon for skallet ibis i den tyrkiske byen Birecik, som ligger ved elven Eufrat. Den familien som nettopp har dratt, er en gruppe fugler av denne arten, en art som er utrydningstruet. Hver fugl har en satellittsender festet til det ene benet. Vennene – de ansatte på stasjonen og besøkende – ser engstelig på at fuglene flyr ut i det ukjente, og er bekymret for at familien kanskje ikke vil komme hjem igjen.

Hva slags fugl er skallet ibis? Hvor er det den drar når den trekker? Og hvorfor er det så stor interesse knyttet til trekkingen?

Bli kjent med vår fjærkledde venn

Når skallet ibis blir klekt ut, har den fjær på hodet. Men når den blir større, faller fjærene av, noe som har gitt den det navnet den har. Resten av kroppen til skallet ibis er dekket av svarte fjær som i sollyset spiller i forskjellige nyanser av bronsegrønt og fiolett. Bortsett fra på toppen av hodet er huden rød, og nebbet er også rødt. Fuglen har dessuten lange fjær i nakken.

En skallet ibis blir kjønnsmoden når den er tre–fire år gammel. Levetiden er vanligvis mellom 25 og 30 år. Den spiser insekter og firfisler og til og med små pattedyr. Hunnene kan legge fra ett til tre egg i året og ruger på dem i omkring fire uker. Et spesielt trekk ved disse fuglene er at de bare har én make hele livet. Når en av dem dør, sørger den andre over tapet. Man har faktisk  ofte observert at den gjenlevende fuglen sulter seg selv til døde, eller at den til og med kaster seg i døden fra en høy fjellvegg.

Lokalbefolkningen i Birecik kan fortelle at fram til begynnelsen av 1900-tallet var det at skallet ibis vendte tilbake, en begivenhet som ble feiret. Det ble sett på som et vårtegn. Under feiringen, som ble holdt i midten av februar, ble båter trukket opp på land fra elven Eufrat, og folk slo på trommer, og det var stor feststemning.

Den gangen var flokkene med skallet ibis så store at de så ut som en svær, svart sky på himmelen. Men i det forrige århundre – og spesielt de siste 50 årene – har antallet sunket kraftig. En gang var det mellom 500 og 600 hekkende fuglepar i kolonien i Birecik, men bestanden gikk sterkt tilbake da pesticider i landbruket ble tatt i bruk i 1950-årene. I dag er det svært få igjen av disse fuglene i verden.

Vernetiltak i Tyrkia

Avlsstasjonen for skallet ibis ble opprettet i Birecik i 1977. Fuglene fikk lov til å trekke hvert år – det vil si fram til 1990, da det bare var én som vendte tilbake. Etter det ble de hindret i å trekke. På den tiden da fuglene vanligvis ville begynne å trekke, mellom juli og august, plasserte de ansatte dem i store fuglebur. Fuglene ble sluppet ut i februar eller mars året etter, da de ville ha kommet tilbake.

I 1997 gjorde man et nytt forsøk på å la fuglene få trekke. Dessverre så man aldri igjen noen av de 25 fuglene som ble sluppet fri. Fra 1998 av begynte man på nytt å sette alle fuglene i bur for å hindre dem i å trekke. Til tross for dette trives kolonien. For tiden har avlsstasjonen en bestand på nesten 100 fugler.

Framtiden for skallet ibis

Det var dessverre bare to av familien på fem, som er nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, som kom tilbake. Så, i 2008, fikk en annen gruppe fugler lov til å trekke. Beklageligvis klarte heller ikke de å komme hjem igjen. Ifølge fagfolk kom fuglene så langt sør som til Jordan, men døde av forgiftning. Dette betyr at selv om bestanden ved avlsstasjonen har økt og forskerne og myndighetene har gjort veldig mye, er framtiden til skallet ibis fremdeles uviss.

Til tross for at skallet ibis er blitt satt i husarrest for sin egen sikkerhets skyld, er ikke instinktene deres når det gjelder trekking, blitt borte, noe disse forsøkene i den senere tid har vist. Dette bekrefter det Bibelen sier i Jeremia 8:7: «Storken under himmelen kjenner godt sine fastsatte tider; og turtelduen og tårnseileren og bulbulen passer hver især nøye på tiden for sin ankomst.»

[Bilderettigheter på side 10]

Venstre: Richard Bartz; høyre: © PREAU Louis-Marie/age fotostock