Bli kjent med Indonesias «skogmenneske»

DEN enorme skapningen stirret på oss der den klamret seg fast til en gren som så ut til å være altfor spinkel til å kunne bære den digre kroppen. Vi holdt pusten og stirret tilbake. Den virket uinteressert, men vi var trollbundet. Der stod vi, ansikt til ansikt med en orangutang, verdens største trelevende dyr.

Orangutanger tilhører i likhet med gorillaer og sjimpanser menneskeapene. Disse forsiktige dyrene, som liker å bo for seg selv, holder til i de tette junglene på Borneo og Sumatra, to av de største øyene i Sørøst-Asia. Navnet består av to indonesiske ord, orang og hutan, som har betydningen «skogmenneske».

Kunne du tenke deg å få vite mer om disse fascinerende, store og røde apene? Bli i så fall med oss når vi reiser langt inn i jungelen på Borneo for å besøke dem i deres naturlige omgivelser.

Vi møter orangutangen

For å få se orangutanger reiste vi til nasjonalparken Tanjung Puting, hvor det er et rikt dyreliv. Hovedattraksjonen er de tusenvis av orangutanger som holder til der.

Besøket vårt startet i den lille havnen Kumai, hvor vi gikk om bord i en motordrevet trebåt, en såkalt klotok. Etter hvert som vi reiste oppover elven, trengte vi lenger og lenger inn i en stadig smalere tunnel av jungelvegetasjon. Tette kratt med nypa-palmer vokste langs elvebredden, og farlige krokodiller lurte i det rolige, mørke vannet. Ukjente lyder forplantet seg i den omkringliggende jungelen, og spenningen steg.

Da vi gikk i land, smurte vi oss godt inn med insektmiddel og la i vei inn i skogen. Etter bare noen minutter fikk vi øye på den  første orangutangen – den store hannen som er nevnt i begynnelsen. Den tjafsete, røde pelsen hans glødet som polert kobber i ettermiddagssolen. De bulende musklene under pelsen fikk ham til å se virkelig imponerende ut!

Voksne hanner i det fri er omkring 170 centimeter høye og veier cirka 90 kilo. De er dobbelt så tunge som hunnene. Fullvoksne hanner får store kinnputer, slik at ansiktet ser flatt og rundt ut. De har også en dinglende strupepose, som de lager buldrende og brølende lyder med. Noen ganger utstøter de en rungende serie lyder, som kan vare i fem minutter og høres mer enn to kilometer unna. Det er ikke rart at et slikt rop kalles et «langt rop»! Det er vanlig at hanner brøler for å tiltrekke seg paringsvillige hunner og for å skremme bort rivaliserende hanner.

Holder til i trærne

Da vi tok oss fram langs stien, så vi orangutanger som svingte seg fra tre til tre. Hendene og føttene deres er kraftige og fleksible og ligner kroker – med lange fingrer, korte tomler og store tær. De griper med letthet tak i grener og beveger seg elegant og målrettet rundt, men ser aldri ut til å ha det travelt.

Orangutanger er eksperter på kamuflasje – de glir som skygger inn i løvtaket. På bakken beveger de seg langsomt, noe som gjør at mennesker lett kan gå fortere enn dem.

Disse dyrene oppholder seg i tretoppene nesten hele livet, til forskjell fra de andre menneskeapene. Ved solnedgang velger de seg vanligvis ut en stor grenkløft, samler små grener og kvister og lager seg en behagelig, ny seng – så høyt som 20 meter over bakken. For å få ly for regnet hender det at de lager et beskyttende «tak», noe sjimpanser og gorillaer aldri gjør. Alt dette tar dem bare cirka fem minutter.

Trærne gir også orangutangene favorittmaten deres – frukt. De har en utmerket hukommelse og vet nøyaktig hvor de skal finne moden frukt. På menyen deres står også blad, bark, skudd, honning og insekter. Orangutangene bruker noen ganger en pinne for å få tak i honning eller insekter fra hull i trær. De spiser over 400 forskjellige typer mat!

Da vi gikk videre på stien, fikk vi øye på noe annet spesielt – orangutanger som forsynte  seg av store hauger med bananer. Disse dyrene har vokst opp i fangenskap og er så blitt satt ut i det fri. Siden de ikke har den samme evnen til å klare seg på egen hånd som ville orangutanger har, får de mat som supplerer det de er i stand til å finne selv.

Orangutangenes familieliv

Vi så søte babyorangutanger som klamret seg til moren og rampete små unger som lekte på bakken eller i trærne. Orangutanghunner kan leve i opptil 45 år. Etter at de er blitt kjønnsmodne, i 15–16 årsalderen, føder de én gang hvert sjuende eller åttende år. En gjennomsnittlig orangutanghunn får ikke mer enn tre unger i løpet av livet. Orangutangen er derfor et av de pattedyrene i verden som formerer seg i lavest tempo.

Båndet mellom moren og den nyfødte er bemerkelsesverdig sterkt. Orangutanghunner tar seg av og lærer opp ungen i minst åtte år. Det første leveåret er ungen som klistret til morens kropp. Etter det holder den seg alltid i nærheten av henne, helt til den neste ungen blir født. Halvvoksne hunner blir kanskje værende enda lenger og følger med på hvordan moren tar seg av den nyfødte ungen.

Unge hanner derimot blir skjøvet vekk av moren kort tid etter at en ny unge er født. Da streifer de omkring i skogen alene, over et område på minst 15 kvadratkilometer. De unngår gjerne andre hanner og møter hunner bare når de skal pare seg.

Hunner holder seg vanligvis i et mye mindre skogsområde hele livet. Innimellom spiser de i samme tre som andre hunner, men selv da er de ikke særlig sosiale. Orangutangenes  ensomme liv gjør at de skiller seg ut fra andre aper. Vi måtte også innom et annet sted for å få vite mer om «skogmennesket».

Aper i fare

Inne i nasjonalparken ligger Camp Leakey – et forskningssenter der man jobber med rehabilitering og vern av orangutanger, og som er oppkalt etter antropologen Louis Leakey. Her er orangutangene aldri langt unna. Noen kom bort til oss og poserte eller utførte gymnastiske øvelser. En voksen hunn prøvde til og med å nappe til seg jakken til reisefellen min. Det var utrolig spennende å være så tett innpå disse vakre dyrene.

Camp Leakey kommer imidlertid med en tankevekkende advarsel. Orangutangene er i ferd med å bli utryddet. Noen miljøforkjempere mener at utsiktene for at de skal overleve i vill tilstand er dårlige – at de kan være utryddet innen ti år eller mindre. La oss se på tre alvorlige trusler.

Hogst. Omkring 80 prosent av orangutangenes egnede habitater er gått tapt i løpet av de siste 20 årene. Indonesia mister gjennomsnittlig 51 kvadratkilometer med skog hver dag – det tilsvarer fem fotballbaner hvert eneste minutt.

Ulovlig jakt. Etter hvert som mennesker trenger seg lenger inn i skogen, blir orangutangene mer sårbare for jegere. En orangutangskalle er verd opptil 70 dollar på det illegale markedet. Noen mener at orangutangene er en trussel for avlingene. Andre dreper dem for å få mat.

Dyrehandel. På svartebørsen kan en søt orangutangbaby bli solgt for mellom noen få hundre og titusener av dollar. Man anslår at det selges rundt 1000 slike unger hvert år.

Både offentlige og private organisasjoner gjør mye for å redde orangutangen fra utryddelse. De etablerer for eksempel rehabiliteringssentre, sprer informasjon gjennom undervisningsprogrammer, oppretter nasjonalparker og reservater og overvåker ulovlig hogst.

Bibelen viser at Gud snart skal «ødelegge dem som ødelegger jorden», og gjøre hele jorden til et paradis. (Åpenbaringen 11:18; Jesaja 11:4–9; Matteus 6:10) Da kommer salmistens ord til å gå i oppfyllelse: «La . . . alle skogens trær bryte ut i gledesrop.» (Salme 96:12) Alle dyrene – også orangutangen, Indonesias «skogmenneske» – vil trives, for menneskene vil ikke true deres eksistens.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

MALAYSIA

Borneo

INDONESIA

Sumatra

AUSTRALIA

[Bilde på side 16]

Ansiktet til den voksne hannen har karakteristiske kinnputer

[Rettigheter]

© imagebroker/Alamy

[Bilder på side 17]

Orangutangene beveger seg med letthet fra tre til tre, men er mye langsommere på bakken

[Rettigheter]

Øverst: © moodboard/Alamy; nederst: Orangutan in the Camp Leakey of Tanjung Puting National Park, managed by BTNTP, UPT Ditjen PHKA Dephut

[Bilderettigheter på side 15]

Orangutan in the Camp Leakey of Tanjung Puting National Park, managed by BTNTP, UPT Ditjen PHKA Dephut

[Bilderettigheter på side 18]

Orangutan in the Camp Leakey of Tanjung Puting National Park, managed by BTNTP, UPT Ditjen PHKA Dephut