Hva Bibelen sier

Hva betyr det å vende det andre kinnet til?

I SIN berømte bergpreken sa Jesus Kristus: «Sett dere ikke imot den som er ond, men enhver som slår deg med åpen hånd på ditt høyre kinn, ham skal du også vende det andre til.» – Matteus 5:39.

Hva mente han? Oppfordret han de kristne til å være passive ofre? Må de kristne lide i stillhet og unnlate å søke rettslig beskyttelse?

Hva Jesus mente

For å forstå hva Jesus mente, må vi se på hvilken sammenheng det han sa, står i, og også hvem han snakket til. Jesus innledet sin veiledning, som er sitert ovenfor, ved å henvise til noe tilhørerne hans allerede var kjent med fra De hellige Skrifter. Han sa: «Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Øye for øye og tann for tann.’» – Matteus 5:38.

De versene Jesus henviste til, finner vi i 2. Mosebok 21:24 og 3. Mosebok 24:20. Det er verdt å merke seg at gjengjeldelsesprinsippet «øye for øye», som er nevnt i disse versene, i samsvar med Guds lov bare ble satt ut i livet etter at en overtreder hadde fått sin sak prøvd for prestene og dommerne, som vurderte omstendighetene rundt overtredelsen og graden av overlegg. – 5. Mosebok 19:15–21.

Med tiden forvrengte jødene anvendelsen av denne loven. I en bibelkommentar fra 1800-tallet av Adam Clarke står det: «Det ser ut til at jødene hadde brukt denne loven [øye for øye, tann for tann] som grunnlag for å godkjenne det å nære uvilje mot noen og alle de ytterliggående handlinger som er en følge av en hevngjerrig ånd. Hevn ble ofte drevet til sin ytterste konsekvens, og man tok igjen med mer ondt enn det man var blitt påført.» De hellige skrifter godkjente imidlertid ikke private hevnaksjoner.

 Det Jesus sa i Bergprekenen om å ’vende det andre kinnet til’, gjenspeiler ånden i Guds lov til Israel. Jesus mente ikke at hvis noen slo etterfølgerne hans på den ene siden av ansiktet, så skulle de komme for å få et slag på den andre siden også. Et slag på kinnet i bibelsk tid var ikke ment å såre noen fysisk, slik det som regel heller ikke er i dag, men det var en fornærmelse som hadde til hensikt å framkalle en reaksjon, en konfrontasjon.

Jesus mente tydeligvis at hvis noen prøvde å provosere en annen for å framkalle en konfrontasjon ved å slå vedkommende fysisk – eller ved sviende sarkasme – skulle den som ble slått, ikke ta igjen. Han eller hun skulle isteden forsøke å unngå å komme inn i det som kunne bli en ond sirkel hvor man gjengjelder ondt med ondt. – Romerne 12:17.

Jesu ord lignet mye på noe kong Salomo sa: «Si ikke: ’Slik som han gjorde mot meg, slik skal jeg gjøre mot ham. Jeg skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger.’» (Ordspråkene 24:29) En etterfølger av Jesus vil snu det andre kinnet til ved at han ikke lar andre tvinge ham til en «styrkeprøve» billedlig talt. – Galaterne 5:26, fotnote.

Hva med å forsvare seg?

Det å vende det andre kinnet til betyr ikke at en kristen ikke kan forsvare seg mot noen som overfaller ham eller henne. Jesus mente ikke at vi aldri skulle forsvare oss, men snarere at vi ikke konstant bør være på offensiven, at vi ikke bør la oss provosere til å ta igjen. Mens det er klokt å trekke seg tilbake for å unngå et sammenstøt når det er mulig, er det likevel på sin plass å gjøre noe for å beskytte seg og søke hjelp hos politiet hvis man blir utsatt for noe kriminelt.

Jesu første etterfølgere anvendte med rette det samme prinsippet når de forsvarte sine juridiske rettigheter. Apostelen Paulus benyttet seg for eksempel av datidens rettsvesen for å forsvare sin rett til å følge den befalingen Jesus kom med om at hans etterfølgere skulle forkynne. (Matteus 28:19, 20) Da Paulus og hans misjonærpartner, Silas, på en forkynnelsesreise besøkte byen Filippi, ble de arrestert av de sivile myndighetene og beskyldt for å bryte loven.

De ble så prylt offentlig og kastet i fengsel uten engang å få sin sak prøvd. Da Paulus fikk mulighet, gjorde han bruk av sine rettigheter som romersk borger. Det at myndighetene fikk vite at Paulus var romer, gjorde at de ble redde for konsekvensene, og de tryglet Paulus og Silas om å dra uten å skape problemer. Men Paulus skapte presedens ved å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». – Apostlenes gjerninger 16:19–24, 35–40; Filipperne 1:7.

I likhet med Paulus har Jehovas vitner gjentatte ganger sett seg nødt til å engasjere seg i juridiske kamper ved domstoler for å forsvare sin kristne virksomhet. Dette har til og med skjedd i land som vanligvis snakker i store bokstaver om den religionsfriheten deres borgere har. I saker som har med kriminalitet og personlig sikkerhet å gjøre, forventes det heller ikke at Jehovas vitner vender det andre kinnet til – at de skal finne seg i dårlig behandling uten å forsvare seg. De benytter seg av rettsapparatet for å få beskyttelse.

Som kristne gjør derfor Jehovas vitner med rette det som må til for å få stadfestet visse juridiske rettigheter, selv om de vet at slike skritt ofte gir begrensede resultater. I likhet med Jesus overlater de derfor til syvende og sist slike saker til Gud. De har tillit til at Han fullt ut vet hva som har skjedd, og vil handle ut fra det, og til at enhver gjengjeldelse fra hans side kommer til å gjenspeile fullkommen rettferdighet. (Matteus 26:51–53; Judas 9) Sanne kristne husker at hevnen hører Jehova til. – Romerne 12:17–19.

HAR DU LURT PÅ DETTE?

● Hva bør kristne unngå å gjøre? – Romerne 12:17.

● Forbyr Bibelen at man tar juridiske skritt for å forsvare seg? – Filipperne 1:7.

● Hvilken tillit hadde Jesus til sin Far? – Matteus 26:51–53.