Har vitenskapen avskaffet Gud?

I 50 år var den britiske filosofen Antony Flew høyt respektert som ateist i sitt miljø. Hans skrift fra 1950, «Theology and Falsification», «ble den mest trykte filosofiske publikasjonen i det [20.] århundre». I 1986 ble Flew kalt «den grundigste blant sine samtidige kritikere av teismen» (troen på Gud eller guder). Det kom derfor som et stort sjokk på mange da Flew i 2004 gjorde kjent at han hadde forandret mening.

Hva var det som fikk Flew til å forandre mening? Kort sagt – vitenskap. Han ble overbevist om at universet, naturlovene og livet i seg selv ikke kunne ha oppstått bare ved en tilfeldighet. Er det en fornuftig konklusjon?

Hvordan oppstod naturlovene?

Fysikeren og forfatteren Paul Davies peker på at vitenskapen gjør en enestående jobb ved å forklare fysiske fenomener som for eksempel regn. Men han sier: «Når det gjelder . . . spørsmål som: ’Hvorfor finnes det naturlover?’, er situasjonen mer uklar. Slike spørsmål har lite med konkrete vitenskapelige oppdagelser å gjøre – mange av de virkelig store spørsmålene har vært de samme siden sivilisasjonens begynnelse, og de virker fortsatt frustrerende på oss i dag.»

«Det som er viktig, er ikke bare naturens lovmessighet», skrev Flew i 2007, «men at denne lovmessigheten er matematisk nøyaktig, universell og ’samordnet’. Einstein omtalte dette som ’legemliggjort fornuft’. Det spørsmålet vi bør stille, er hvordan det har seg at naturen er kommet til oss slik den er. Dette er et spørsmål vitenskapsmenn fra Newton til Einstein og Heisenberg har stilt seg – og besvart. Svaret deres var: Guds sinn.»

Mange høyt respekterte vitenskapsfolk synes faktisk ikke det er uvitenskapelig å tro på en intelligent Førsteårsak. Det å si at livet og universet med sine lover har oppstått av seg selv, er på den annen side intellektuelt utilfredsstillende. Vi vet av erfaring fra dagliglivet at design – spesielt svært avansert design – er blitt designet av noen.

Hva velger du å tro?

Selv om nyateistene hevder at det er vitenskapen som er det viktigste grunnlaget for  deres oppfatning, er det faktisk slik at verken ateismen eller teismen hviler utelukkende på vitenskap. I begge tilfeller er tro inne i bildet – i ateismen tro på blinde tilfeldigheter uten noen hensikt og i teismen tro på en intelligent Førsteårsak. Nyateistene fremmer den oppfatningen at «all religiøs tro er blind tro», skriver John Lennox, som er professor i matematikk ved Oxford universitet i Storbritannia. Han legger til: «Vi må på det sterkeste understreke at de tar feil.» Spørsmålet er derfor: Hvilken tro består prøven – ateistenes tro eller de religiøses tro? Tenk for eksempel på livets opprinnelse.

Evolusjonister erkjenner villig at livets opprinnelse fortsatt er et mysterium – skjønt det finnes mange motstridende teorier. En ledende nyateist, Richard Dawkins, hevder at det store antall planeter som må finnes i universet, tilsier at det måtte oppstå liv et eller annet sted. Men mange anerkjente vitenskapsfolk er ikke fullt så sikre. Cambridge-professor John Barrow sier at læren om «evolusjonen av livet og sinnet» fører inn på «blindveier på ethvert stadium. Det finnes bare så mange måter livet kan mislykkes i å utvikle seg på i et komplekst og fiendtlig miljø, at det ville være ren og skjær arroganse å gå ut fra at hvis det bare er nok karbon og går lang nok tid, så er alt mulig».

Husk også at liv ikke bare er en blanding av forskjellige grunnstoffer. Det er isteden basert på en svært avansert form for informasjon som er kodet i DNA. Livets opprinnelse er derfor også opprinnelsen til biologisk informasjon. Hva er den eneste kilden til informasjon vi vet om? Kort sagt – intelligens. Kan blinde tilfeldigheter frambringe komplisert informasjon, for eksempel et dataprogram, en matematisk formel, et oppslagsverk eller for den saks skyld en kakeoppskrift? Selvfølgelig ikke. Men når det gjelder kompleksitet og hensiktsmessighet, kan ikke noe av dette engang sammenlignes med den informasjonen som er lagret i den genetiske koden i levende organismer.

Flaks som Førsteårsak – god vitenskap?

Ifølge ateister «er det at universet er slik det er, et mysterium, og det er helt tilfeldig at det muliggjør liv», forklarer Paul Davies. «Hadde det vært annerledes», sier ateister, «kunne vi ikke ha vært her og kranglet om det. Universet har kanskje eller kanskje ikke en dyp, grunnleggende enhet, men det er ingen design, hensikt eller mening med det hele – i hvert fall ingen som virker fornuftig for oss.» Davies sier videre: «Fordelen med dette standpunktet er at det er lettvint – så lettvint at man kommer seg unna», det vil si, en grei måte å slippe å ta stilling til spørsmålet på.

I sin bok Evolution: A Theory in Crisis konkluderer molekylarbiologen Michael Denton med at evolusjonsteorien «minner mer om et prinsipp i middelaldersk astrologi enn om en seriøs . . . vitenskapelig teori». Han omtalte også darwinistisk evolusjon som en av vår tids største myter.

Det å hevde at flaks er førsteårsaken, bærer uten tvil preg av myte. Forestill deg dette: En arkeolog får øye på en ruglete stein som er mer eller mindre firkantet. Han tenker kanskje at  det er tilfeldig at den har fått den formen, noe som ville være fornuftig. Men senere finner han en stein som er perfekt formet til en byste, helt til minste detalj. Tenker han at den også er blitt til ved en tilfeldighet? Nei. Hans logiske sans sier ham: «Noen har laget denne.» Bibelen bruker et lignende resonnement. Den sier: «Ethvert hus blir . . . bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.» (Hebreerne 3:4) Er du enig i det?

Lennox sier: «Jo mer vi lærer om universet, jo mer troverdig virker hypotesen om at det finnes en Skaper, en Gud, som har designet universet med en hensikt, som den beste forklaringen på hvorfor vi er her.»

Noe av det som undergraver troen på Gud, er onde ting som dessverre blir gjort i hans navn. Som følge av det mener noen at vi mennesker ville hatt det bedre uten religion. Hva mener du?