Hvordan arabisk ble de lærdes språk

I FLERE hundre år var arabisk det språket de fleste lærde brukte. Fra og med 700-tallet evt. oversatte og korrigerte arabisktalende lærde i forskjellige byer i Midtøsten vitenskapelige og filosofiske tekster fra Ptolemaios’ tid og fra Aristoteles’ tid. Arabisktalende lærde bevarte og forbedret på den måten gamle tenkeres verker.

En smeltedigel for tanker og ideer

På 600- og 700-tallet evt. oppstod det nye makter i Midtøsten i form av to dynastier – først det omayyadiske dynasti og så det abbasidiske dynasti. Ettersom deres undersåtter i Arabia, Lilleasia, Egypt, Palestina, Persia og Irak hadde vært under innflytelse av både Hellas og India, hadde de nye herskerne tilgang til mye kunnskap. Abbasidene bygde en ny hovedstad, Bagdad, som ble en smeltedigel for tanker og ideer. Der var araberne sammen med armenere, berbere, grekere, indere, jøder, kinesere, koptere, persere, tyrkere og folk fra Sogdiana, som lå lenger øst enn elven Oxus, nå kjent som Amu-Darja, i Sentral-Asia. Sammen studerte og diskuterte de vitenskapelige emner og fikk på den måten innsikt i hverandres intellektuelle tradisjoner.

Bagdads abbasidiske herskere oppmuntret begavede tenkere, uansett hvor de kom fra, til å bidra til den intellektuelle utviklingen av riket. Det ble gjort systematiske forsøk på å samle og oversette titusenvis av bøker om et vidt spekter av emner – alkymi, aritmetikk, filosofi, fysikk, geometri, medisin og musikk – til arabisk.

Kalif al-Mansur, som hersket fra 754 evt. til 775 evt., gav ambassadører i oppdrag å dra til det bysantinske hoff for å få tak i greske matematiske tekster. Kalif al-Ma’mun (813 evt.–833 evt.) fulgte i hans fotspor og opprettet et gresk-arabisk oversettelsessenter som fungerte i over 200 år. På slutten av 900-tallet var derfor nesten alle de greske filosofiske og vitenskapelige tekstene som da var tilgjengelige, blitt oversatt til arabisk. Men arabiske lærde gjorde mer enn å oversette. De kom også med egne bidrag.

Arabiske bidrag

Mange arabiske oversettere arbeidet nøyaktig og imponerende hurtig. Mange historikere har derfor hevdet at oversetterne må ha  hatt god kjennskap til stoffet. En rekke lærde brukte dessuten oversatte tekster som et springbrett for sin egen forskning.

Legen og oversetteren Hunayn ibn Ishaq (808 evt.–873 evt.), en syrisk kristen, kom med betydningsfulle bidrag til forståelsen av øyet og dets funksjon. Hans arbeid, som omfattet nøyaktige anatomiske tegninger av øyet, ble et standardverk i oftalmologi både i den arabiske verden og i Europa. Filosofen og legen Ibn Sina, i Vesten kjent som Avicenna (980 evt.–1037 evt.), skrev flere titall bøker om en rekke emner, fra etikk og logikk til medisin og metafysikk. Hans hovedverk, Al-quanun fi al-tibb (Medisinens kanon), bygde videre på den medisinske kunnskapen som fantes på den tiden, deriblant tankene til slike berømte greske menn som Galenos og Aristoteles. Dette verket var standardlæreboken i medisin i omkring 400 år.

Arabiske forskere tok i bruk vitenskapens eksperimentelle metode, som er selve grunnlaget for vitenskapelig framgang. Det fikk dem til å beregne jordens omkrets på nytt og til å korrigere de geografiske opplysningene i Ptolemaios’ arbeider. «De tvilte til og med på Aristoteles», sier historikeren Paul Lunde.

Den økende kunnskapen gjenspeilte seg på mange praktiske områder, for eksempel i forbindelse med bygging av reservoarer, akvedukter og vannhjul, hvorav noen fortsatt eksisterer. Nye lærebøker i jordbruk, botanikk og agronomi hjalp bønder til å velge de riktige vekstene til et bestemt område, noe som førte til at produktiviteten økte.

I 805 evt. opprettet kalif Harun al-Rashid et sykehus, det første i sitt store rike. Det gikk ikke lang tid før alle store byer i hans maktområde hadde et sykehus.

 Nye læresentre

En rekke byer i den arabiske verden kunne skryte av at de hadde biblioteker og spesialiserte læresentre. I Bagdad grunnla kalif al-Ma’mun et institutt for oversetting og forskning som ble kalt Bait al-Hikma, som betyr «Visdommens hus». Blant de ansatte var det lønnede forskere. Hovedbiblioteket i Kairo skal ha inneholdt over en million bøker. Córdoba, hovedstaden i det omayyadiske Spania, hadde 70 biblioteker, som trakk til seg lærde og studenter fra alle deler av den arabiske verden. I godt og vel 200 år var Córdoba et ledende intellektuelt senter.

Persisk matematikk var en blanding av greske matematiske tradisjoner og matematiske tradisjoner fra India, hvor matematikere hadde utviklet et system for bruk av tallet null og et posisjonssystem. I dette tallsystemet står de enkelte sifrene for forskjellige verdier avhengig av posisjon og av plassering av tegnet for null. Tallet 1, for eksempel, kan stå for én, ti, hundre og så videre. Dette systemet «gjorde det ikke bare enklere å foreta alle slags utregninger, men det muliggjorde også utviklingen av algebra», skriver Lunde. Arabiske lærde gjorde også store framskritt innen geometri, trigonometri og navigasjon.

Gullalderen for arabisk vitenskap og matematikk stod i skarp kontrast til mangelen på intellektuelt engasjement andre steder. Det ble gjort lignende bestrebelser i middelalderens Europa, hovedsakelig i klostrene, for å bevare tidligere forskeres verker. Men det som ble oppnådd der, bleknet sammenlignet med det man oppnådde i den arabiske verden. Så tidlig som på 900-tallet begynte ting imidlertid å forandre seg etter hvert som oversettelser av arabiske vitenskapelige verker nådde Vesten. Etter hvert ble denne påvirkningen større og førte til den vitenskapelige renessanse i Europa.

Som vi har sett, viser historien tydelig at det ikke er noen enkelt nasjon eller noe enkelt folk som kan ta æren for den kunnskapen vi nå har på det vitenskapelige område og på andre områder. Vår tids mer opplyste kulturer står i stor takknemlighetsgjeld til tidligere kulturer som fremmet forskning, satte spørsmålstegn ved det etablerte og stimulerte kreative sinn.

[Kart på side 26]

(Se publikasjonen)

▪ Omayyadisk innflytelse

□ Abbasidisk innflytelse

SPANIA

Córdoba

DET BYSANTINSKE RIKE

Roma

Konstantinopel

Elven Oxus

PERSIA

Bagdad

Jerusalem

Kairo

ARABIA

[Bilde på side 27]

Hunayn ibn Ishaqs tegning av øyet

[Bilde på side 27]

En side fra Avicennas «Al-quanun fi al-tibb»

[Bilde på side 28]

Arabiske lærde i et bibliotek i Basra i 1237 evt.

[Rettigheter]

© Scala/White Images/Art Resource, NY

[Bilderettigheter på side 27]

Tegning av øyet: © SSPL/Science Museum/Art Resource, NY; Al-quanun fi al-tibb: © The Art Gallery Collection/Alamy