Ansikt til ansikt med lavlandsgorillaer
DYPT inne i den tropiske regnskogen i Den sentralafrikanske republikk ligger det en naturskatt som få mennesker har sett. Noen venner av meg og jeg led oss igjennom en tolv timer lang kjøretur på humpete veier fram til Dzanga-Ndoki nasjonalpark, et uberørt viltreservat i det sørvestlige hjørnet av landet, mellom Kamerun og Kongo-Brazzaville. Målet var å få hilse på Makumba, en vestlig lavlandsgorilla, og familien hans.
Guiden vår sa at vi måtte holde sammen og se opp for elefanter, for vi skulle gå på stier som elefantene ferdes på når de leter etter mat. Men det var ikke bare elefanter vi måtte se opp for. «Hvis en gorilla kommer mot dere, må dere stå helt stille og se ned i bakken», advarte guiden. «Den vil ikke gjøre dere noe; den vil bare lage en masse støy. Ikke prøv å få øyekontakt med den. Jeg synes faktisk det beste er bare å lukke øynene.»
Vi og guiden vår hadde med oss en stifinner fra Baaka-folket, som på grunn av sine fysiske trekk og sin korte vekst blir regnet som pygmeer. En dyktig innfødt stifinner kan oppdage de mest menneskesky dyr ved den minste bevegelse og den svakeste lukt eller lyd. Svermer av irriterende små bier surret rundt oss. Vi strevde med å holde følge med stifinneren, som lett og ledig tok seg fram gjennom den tette vegetasjonen.
Stifinneren tok oss med gjennom et jomfruelig skogsområde hvor få mennesker fra den vestlige verden har satt sin fot. Så stoppet han brått og veivet med armene mot et stort område like ved stien. Nedtrampet kratt og gress fortalte at her hadde gorillaunger lekt, og knekte, bladløse grener vitnet om at noen hadde spist formiddagsmat. Forventningene steg.
Etter omkring tre kilometer satte stifinneren ned tempoet. For at vi ikke skulle komme overraskende på gorillaene, laget han en klikkelyd med tungen. Like ved kunne vi høre dype snøft avbrutt av lyden av grener som ble knekt. Guiden vinket forsiktig på oss. Hun holdt fingeren for munnen for å vise at vi måtte være helt stille. Hun gjorde tegn til at vi skulle huke oss ned, og pekte gjennom trærne. Omkring åtte meter lenger framme så vi ham – Makumba!
Det var nå dørgende stille i skogen, som hadde vært så full av lyder. Vi kunne høre våre egne hjerteslag. Det vi lurte på, var naturligvis: Ville Makumba komme stormende mot oss? Makumba vendte det læraktige fjeset sitt mot oss, og etter å ha betraktet oss tilsynelatende uinteressert, hilste han oss med et gjesp. Det skulle ikke være nødvendig å si at vi trakk et lettelsens sukk!
Navnet «Makumba» betyr «rask» på språket aka, men da vi var sammen med Makumba, satt han bare der og inntok frokosten sin i et bedagelig tempo. Like ved holdt to unge gorillaer på med å knuffe og kile hverandre. Sopo, en ti måneder gammel unge med øyne så store som tinntallerkener, lekte ved siden av moren, Mopambi. Hver gang den grenseløse nysgjerrigheten hans gjorde at han kom utenfor en armlengdes avstand, tok hun forsiktig tak i ham. Resten av familien var opptatt med å rive av blad og marg fra grener på trærne eller med å leke sammen mens de holdt et svare leven. Av og til kastet de et flyktig blikk på oss, men mistet fort interessen og fortsatte å leke.
Etter en time var det på tide å dra. Makumba var tydeligvis av samme oppfatning, for med et enkelt snøft heiste han seg opp ved hjelp av de kraftige armene og forsvant innover i skogen. I løpet av noen sekunder var hele familien borte. Selv om vi bare fikk vært sammen med disse flotte skapningene en liten stund, er dette en opplevelse som vi kommer til å minnes i mange år framover.