Hvilken religiøs bakgrunn har du?

Foreldrene mine var ikke-praktiserende katolikker. Som ung helte jeg til ateismen. Jeg lærte at livet var blitt til ved en utvikling, og jeg aksepterte det. Men selv om jeg ikke trodde på en personlig Skaper, mente jeg at det måtte finnes noe som er høyere enn oss. For å finne ut hva det kunne være, undersøkte jeg buddhismen, hinduismen og taoismen, men fant ikke noe tilfredsstillende svar.

Hva var det som gjorde at du ble interessert i forskning?

Helt fra barndommen av var jeg fascinert av maskiner. Jeg pleide å ta de elektriske lekene mine fra hverandre og sette dem sammen igjen. Og jeg stilte far, som var telekommunikasjonsingeniør, en endeløs rekke spørsmål om hvordan radioer og telefoner virker.

Hva slags arbeid har du utført som forsker?

Jeg studerte elektroteknikk ved universitetet i Genova, og så forsket jeg på robotkonstruksjon med tanke på å ta en doktorgrad. Jeg spesialiserte meg på studium av menneskets synssystem og på hvordan man kan etterligne det når man skal konstruere roboter.

Hvorfor var du så interessert i synssystemet vårt?

Det er utrolig avansert og omfatter mye mer enn øynene. Det omfatter også hva det er som gjør at vi kan tolke det vi ser. Tenk for eksempel på hva som  skjer når du skal ta imot en ball som noen kaster til deg. Når du løper for å ta imot ballen, fokuserer øyets linse et bilde av ballen på netthinnen. Dette bildet beveger seg tvers over netthinnen i samsvar med ballens og øyets bevegelse. Normalt holder du naturligvis blikket festet på ballen. Bildet av ballen står da stille på netthinnen mens bakgrunnen «beveger seg».

Samtidig beregner synssystemet hvor hurtig og i hvilken retning ballen beveger seg. Utrolig nok er det der, på netthinnen, beregningene begynner idet øyet vurderer ballens bevegelse i forhold til bakgrunnen. Synsnerven overfører så de impulsene som blir dannet av netthinnen, til hjernen, som analyserer opplysningene videre og leder deg til den rette posisjon for å ta imot ballen. Hele prosessen er så komplisert at det kan ta pusten fra en.

Hva var det som fikk deg til å tro på en Skaper?

I 1990 var jeg noen måneder i Dublin og utførte noe forskningsarbeid på Trinity College. Da min kone, Barbara, og jeg reiste hjem, snakket vi om våre barns framtid. Vi bestemte oss for å besøke en søster av meg som er et av Jehovas vitner. Hun gav meg boken Livet – et resultat av utvikling eller skapelse?, som er utgitt av vitnene. Jeg ble imponert over det omhyggelige forskningsarbeidet som var nedlagt i denne boken. Jeg innså plutselig at jeg hadde godtatt utviklingslæren uten egentlig å stille spørsmål. Jeg hadde for eksempel gått ut fra at denne læren var godt underbygd av fossilenes vitnesbyrd. Men det er den ikke. Det var faktisk slik at jo mer jeg studerte utviklingslæren, jo mer overbevist ble jeg om at dette er en teori som bare er tomme ord, ikke fakta.

Så tenkte jeg på det arbeidet jeg utførte med roboter. Hvem stod bak den designen jeg etterlignet? Jeg ville aldri klare å konstruere en robot som er i stand til å ta imot en ball slik vi mennesker kan. En robot kan programmeres til å ta imot en ball, men bare under nøye kontrollerte forhold. Den kan ikke gjøre det under forhold som den ikke er programmert for. Vår evne til å lære overgår langt den læreevne en maskin har – og maskiner er konstruert av noen! Dette var bare én av mange kjensgjerninger som fikk meg til å trekke den slutning at det må være En som har skapt oss.

Hvorfor ble du et av Jehovas vitner?

Det kom til dels av at Barbara og jeg likte de grundige studiemetodene deres. Spesielt det forskningsarbeidet som ligger bak publikasjonene deres, gjorde inntrykk på meg. Grundig forskning appellerer til slike som meg, som er opptatt av detaljer. Jeg ble for eksempel sterkt interessert i de mange profetiene, eller forutsigelsene, i Bibelen. Mitt studium av dem overbeviste meg om at Bibelen virkelig er Guds Ord. I 1992 ble Barbara og jeg døpt som Jehovas vitner.

Har forskningen svekket troen din?

Tvert imot, forskningen har styrket troen min. Tenk for eksempel på hvordan vi gjenkjenner ansikter. Et spedbarn kan gjenkjenne et ansikt bare noen timer etter fødselen. Du og jeg kan straks gjenkjenne en vi kjenner, selv om han befinner seg blant mange mennesker. Det kan til og med være at vi registrerer hva slags humør han er i. Men vi er kanskje helt uvitende om at denne gjenkjennelsen skyldes at en enorm mengde informasjon blir behandlet med utrolig høy hastighet.

Ja, jeg er fullstendig overbevist om at synssystemet vårt er en dyrebar gave fra Jehova Gud. De gavene han har gitt oss, deriblant Bibelen, får meg til å takke ham og å fortelle andre om ham. Min rettferdighetssans sier meg at han bør få æren for det han har skapt.