Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

LIVSHISTORIE

Jehova har styrket oss både i tider med krig og i tider med fred

Jehova har styrket oss både i tider med krig og i tider med fred

Paul: Vi var så spente! I november 1985 var vi på vei til vårt første misjonæroppdrag – Liberia i Vest-Afrika. Flyet vårt hadde landet i Senegal. «Om bare litt over en time er vi i Liberia!» sa Anne. Men så fikk vi en beskjed: «Alle passasjerer som skal til Liberia, må gå av flyet. Et statskupp gjør at vi ikke kan lande der.» De neste ti dagene bodde vi hos misjonærer i Senegal. Vi fikk høre nyheter fra Liberia om lastebillass med døde kropper og om portforbud. De som ikke overholdt portforbudet, ble skutt.

Anne: Vi er egentlig ikke så eventyrlystne. Helt fra jeg var liten, har jeg blitt kalt «engstelige Annie». Jeg er til og med redd bare for å gå over veien! Likevel var vi bestemt på å komme fram til oppdraget vårt, selv om det kunne være farlig.

Paul: Anne og jeg ble født bare åtte kilometer fra hverandre vest i England. Foreldrene mine og moren til Anne oppmuntret oss alltid til å bli pionerer, så vi startet begge som pionerer rett etter at vi var ferdige på high school. De var veldig glade for at vi hadde lyst til å bruke livet vårt i heltidstjenesten. Da jeg var 19, fikk jeg begynne på Betel, og Anne begynte også etter at vi hadde giftet oss i 1982.

Gilead-uteksamineringen den 8. september 1985

Anne: Vi elsket Betel, men vi hadde alltid hatt lyst til å tjene på et sted med større behov. Og det å samarbeide med tidligere misjonærer på Betel gjorde bare det ønsket enda sterkere. Vi ba konkret om det hver kveld i tre år. Så vi ble utrolig glade da vi ble invitert til å gå den 79. Gilead-klassen i 1985! Vi skulle tjene i Liberia.

STYRKET AV BRØDRENES OG SØSTRENES KJÆRLIGHET

Paul: Vi kom oss på det første flyet til Liberia som det var mulig å ta. Da vi kom fram, var det fortsatt portforbud, og situasjonen var spent. Folk ute på gaten var så redde at de fikk panikk og løp i alle retninger bare det smalt i eksospotten på en bil! For å roe nervene leste vi litt fra Salmene hver kveld. Men vi elsket oppdraget vårt. Anne var misjonær ute i distriktet, og jeg var på Betel, hvor jeg jobbet sammen med John Charuk. a Jeg lærte virkelig mye av ham. Han hadde bodd i Liberia lenge og visste mye om utfordringene til brødrene og søstrene der.

Anne: Hvorfor ble vi så glad i Liberia så fort? Det var på grunn av brødrene og søstrene. De var så varme og åpne og hadde så sterk tro. De ble vår nye familie. De ga oss mange gode råd og oppmuntret oss. Og forkynnelsen var en drøm. Folk vi besøkte, ble irritert hvis vi gikk for tidlig! Det var mange som snakket sammen om bibelske spørsmål på gaten. Man kunne bare gå bort til dem og bli med i samtalen. Vi studerte med så mange at det var vanskelig å få nok tid til alle. Det var et luksusproblem!

STYRKET NÅR VI VAR REDDE

Vi tar imot flyktninger på Betel i Liberia i 1990

Paul: Vi hadde fire ganske stabile, rolige år, men i 1989 skjedde det en dramatisk forandring. Det brøt ut borgerkrig. Opprørstropper tok kontroll over området rundt Betel 2. juli 1990. I tre måneder hadde vi ingen kontakt med omverdenen – vi hadde ingen kontakt med familiene våre eller med hovedkontoret. Det var vold og kaos overalt og veldig lite mat, og mange kvinner ble voldtatt. Situasjonen varte i 14 år og påvirket hele landet.

Anne: Medlemmer av noen stammer kjempet mot og drepte medlemmer av andre stammer. Overalt i gatene var det opprørssoldater. De var tungt bevæpnet og var kledd på en bisarr måte. Og de gikk igjennom hvert eneste hus og tok det de ville ha. Noen så på det å ta livet av andre som «å slakte høns». Døde kropper hopet seg opp i hauger i nærheten av veisperringer fordi soldatene drepte mange av dem som prøvde å passere dem. Dette skjedde også i nærheten av Betel. Noen av vennene ble også drept, blant annet to misjonærer.

Mange av vennene risikerte livet for å skjule andre som tilhørte de stammene som ble jaktet på og drept. Misjonærer og betelitter gjorde også det. Noen av de vennene som måtte flykte, sov i første etasje på Betel, og andre bodde oppe sammen med oss på rommene våre. Vi delte rommet vårt med en familie på sju.

Paul: Hver dag prøvde soldatene å komme seg inn for å se om vi gjemte noen. Når det skjedde, var det alltid to av oss som gikk til porten for å snakke med dem, mens to andre fulgte med fra et vindu. Hvis de to som var ute ved porten, holdt hendene sine foran seg, betydde det at alt var i orden. Men hvis de la hendene på ryggen, betydde det at soldatene var aggressive. Så de som sto ved vinduet, skyndte seg da å gjemme vennene.

Anne: Etter mange uker klarte en gruppe rasende soldater å komme seg inn. Jeg og en annen søster låste oss inne på badet. Der hadde vi et skap med et lite hemmelig rom i bunnen. Søsteren presset seg ned i dette lille rommet for å gjemme seg. Soldatene kom opp trappen med maskingeværene sine og banket løs på døren. Paul sa: «Kona mi er på badet!» Det laget mye lyd å få søsteren ned i det hemmelige rommet og få satt hyllene i skapet på plass igjen. Det tok mistenkelig lang tid, så jeg begynte å skjelve voldsomt i hele kroppen. Hvis jeg åpnet døren, kom soldatene til å se hvor redd jeg var. Så hva skulle jeg gjøre? Jeg ba en stille bønn og tryglet Jehova om hjelp. Så låste jeg opp døren og klarte å hilse rolig på dem. En av dem dyttet meg til side, gikk rett bort til skapet og begynte å rote rundt uten å finne noen. Han forsto ingenting, så han og gruppen lette videre i andre rom og også på loftet, men de kunne fortsatt ikke finne noen.

SANNHETEN VAR SOM ET LYS I MØRKET

Paul: I mange måneder hadde vi veldig lite mat. Men den åndelige maten holdt oss i live. Dagstekstdrøftelsen på Betel var den eneste «frokosten» vår, men vi følte alle at den ga oss den styrken vi trengte.

Hvis vi hadde gått helt tom for mat og vann, sånn at vi hadde måttet forlate Betel for å få tak i mer, ville de som gjemte seg hos oss, sannsynligvis ha blitt drept. Jehova sørget ofte for at vi fikk det vi trengte, når vi trengte det, og på de utroligste måter. Jehova tok vare på oss og hjalp oss til å bevare roen.

Jo mørkere verden ble, jo sterkere lyste sannheten. Mange av brødrene og søstrene måtte flykte mange ganger, men de fortsatte å ha en sterk tro og bevare roen til tross for alle vanskelighetene. Noen så på krigen som noe som kunne forberede dem på den store trengsel. Eldste og unge brødre var modige og gjorde alt de kunne for å hjelpe brødrene og søstrene. Brødre og søstre som flyktet, hjalp hverandre, og de begynte å forkynne i de områdene de kom til. Og de holdt møter i midlertidige Rikets saler som de satte opp med det som de kunne finne i skogen. Møtene var som en trygg havn på et stormfullt hav, og forkynnelsen hjalp vennene til å holde ut. Når vi kom med mat, klær og andre ting, spurte vennene ofte om feltvesker i stedet for klær. Det var virkelig rørende. Mange som hadde blitt traumatisert av krigen, ville høre på det gode budskap. Det gjorde inntrykk på mange å se hvor glade og positive vitnene var – de var som et lys i mørket. (Matt 5:14–16) Fordi brødrene og søstrene var så ivrige, var det til og med noen av de voldelige soldatene som kom i sannheten.

STYRKET NÅR VI MÅTTE REISE FRA VENNENE

Paul: Noen ganger måtte vi reise fra landet – tre ganger for korte perioder og to ganger for et helt år. En misjonærsøster satte virkelig ord på følelsene våre da hun sa: «På Gilead lærte vi at vi måtte elske brødrene og søstrene der vi ble sendt, av hele vårt hjerte. Og det var det vi gjorde. Så det å reise fra vennene i den situasjonen de var i, var som å få hjertet revet ut!» Heldigvis kunne vi fortsette å støtte brødrene og søstrene og forkynnelsesarbeidet i Liberia fra andre land i nærheten.

Vi kommer tilbake til Liberia i 1997

Anne: I mai 1996 kjørte fire av oss av gårde i Betels bil, og vi hadde med oss mange viktige dokumenter som tilhørte avdelingskontoret. Vi skulle kjøre 16 kilometer til et tryggere sted på den andre siden av byen. Akkurat da ble området vårt angrepet. Sinte soldater skjøt opp i luften, stoppet oss, dro tre av oss ut av bilen og kjørte videre mens Paul fortsatt satt inni. Vi var helt i sjokk! Men plutselig kom Paul gående gjennom folkemengden, og det rant blod ned fra pannen hans. Først trodde vi at han hadde blitt skutt. Men så skjønte vi at det ikke kunne være tilfellet, for han kom jo gående! En av soldatene hadde slått ham da han dyttet ham ut av bilen. Heldigvis var det bare et mindre sår.

I nærheten var det et militærkjøretøy som var stappfullt av redde mennesker og klar til å kjøre av gårde. Vi bestemte oss for å bli med. Men siden det ikke var mer plass inni bilen, måtte vi holde oss fast på utsiden, og det var nesten ingenting å holde seg i. Sjåføren kjørte så fort at vi slet med å holde oss fast. Vi ropte at han måtte stoppe, men han var altfor redd til å gjøre det. På en eller annen måte klarte vi å komme fram uten å ramle av. Men vi var helt skjelven og helt utslitt.

Paul: Vi hadde ikke noe annet enn de skitne og ødelagte klærne vi sto og gikk i, og vi lurte på hvordan vi i det hele tatt hadde klart å overleve. Vi sov under åpen himmel ved siden av et falleferdig helikopter som nesten var blitt skutt i stykker, men som tok oss til Sierra Leone dagen etter. Vi var glade for å være i live, men vi var veldig bekymret for brødrene og søstrene i Liberia.

STYRKET TIL Å UTHOLDE EN UVENTET UTFORDRING

Anne: Da vi kom fram til Betel i Freetown i Sierra Leone, var vi trygge, og vennene der tok godt vare på oss. Men jeg begynte å få flashbacks. Om dagen var jeg alltid redd for at det skulle skje noe fryktelig, og jeg klarte ikke å ha et klart bilde av det som skjedde rundt meg. Om natten våknet jeg av at jeg kaldsvettet og skalv, og igjen var jeg redd for at noe forferdelig skulle skje. Jeg klarte nesten ikke å puste. Paul holdt rundt meg og ba sammen med meg. Vi sang Rikets sanger til jeg sluttet å skjelve. Jeg trodde jeg skulle bli gal, og at jeg ikke lenger kunne være misjonær.

Jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde videre. Den samme uken fikk vi to blader. Det ene var Våkn opp! for 8. juni 1996. Det inneholdt artikkelen «Hvordan du kan mestre panikkangst». Nå forsto jeg hva som skjedde med meg. Det andre var Vakttårnet for 15. mai 1996, som inneholdt artikkelen «Hvor får de sin styrke fra?» Artikkelen hadde et bilde av en skadet sommerfugl og forklarte at en sommerfugl kan fortsette å fly omkring og ta til seg mat, selv om den har veldig skadede vinger. På samme måte kan vi fortsette å hjelpe andre, selv om vi har følelsesmessige sår selv, takket være hjelpen fra Jehovas hellige ånd. Gjennom disse artiklene ga Jehova meg den styrken jeg trengte, akkurat i rette tid. (Matt 24:45) Jeg så etter flere artikler om samme emne og tok vare på dem, og det hjalp meg virkelig. Etter hvert ble jeg mindre og mindre plaget av symptomene på posttraumatisk stress.

STYRKET TIL Å TILPASSE OSS

Paul: Vi gledet oss alltid til å reise tilbake til Liberia når vi kunne det. I slutten av 2004 var det nesten 20 år siden vi ble sendt til Liberia. Krigen var slutt, og det var planlagt et byggeprosjekt på Betel. Men plutselig ble vi spurt om å ta imot et nytt oppdrag.

Dette var veldig vanskelig for oss. Vi var blitt så glad i brødrene og søstrene i Liberia – de var som familie for oss. Vi hadde ikke lyst til å reise fra dem. Men vi hadde opplevd at Jehova hjalp oss den gangen vi dro fra familiene våre for å gå på Gilead, så vi tok imot det nye oppdraget. Vi ble sendt til Ghana.

Anne: Det var fryktelig trist å skulle reise fra Liberia. Men Frank, en klok eldre bror, sa noe overraskende: «Dere må bare glemme oss!» Så forklarte han: «Vi vet at dere aldri kommer til å glemme oss, men dere må legge hele sjelen i det nye oppdraget deres. Det kommer fra Jehova. Så fokuser på brødrene og søstrene der.» Dette styrket oss til å starte på nytt på et sted der veldig få kjente oss, og hvor alt var nytt for oss.

Paul: Men det tok ikke lang tid før vi ble glad i den åndelige familien vår i Ghana. Det var så mange forkynnere der! Vi lærte virkelig mye av de nye vennene våre. De var så lojale og hadde så sterk tro. Men etter at vi hadde vært i Ghana i 13 år, fikk vi en ny overraskelse. Vi ble spurt om å tjene på Betel i Kenya. Selv om vi savnet brødrene og søstrene i Ghana og Liberia, ble vi med en gang glad i de nye vennene våre i Kenya. Og akkurat som med de forrige landene vi har tjent i, er det mye å gjøre her.

Sammen med nye venner i Kenya i 2023

TILBAKEBLIKK

Anne: I de årene som har gått, har jeg vært oppe i mange vanskelige og skremmende situasjoner, noe som har påvirket meg både fysisk og psykisk. Vi kan ikke forvente at Jehova skal beskytte oss mirakuløst mot sånne ting. Hvis jeg hører lyden av skudd, blir jeg kvalm, og jeg blir helt nummen i hendene. Men jeg har lært å stole på all den hjelpen og styrken Jehova gir, blant annet gjennom brødrene og søstrene. Jeg har opplevd at Jehova kan hjelpe oss til å fortsette i oppdraget vårt hvis vi har en stabil, åndelig rutine.

Paul: Det hender at folk spør oss: «Elsker dere oppdraget deres?» Land kan være vakre, men de kan også være ustabile og farlige. Så hva er det vi elsker mer enn landet? Jo, de fantastiske brødrene og søstrene våre – familien vår! Selv om vi har forskjellig bakgrunn, føler og tenker vi likt om Jehova. Vi trodde vi ble sendt for å styrke dem, men sannheten er at det er de som har styrket oss.

De gangene vi har flyttet, har vi sett et moderne mirakel: vår åndelige familie verden over. Så lenge vi holder oss til menigheten, har vi en familie og et sted der vi kan føle oss hjemme. Vi vet at hvis vi fortsetter å stole på Jehova, vil han gi oss den styrken vi trenger for å holde ut hva som helst som måtte skje. – Fil 4:13.

a John Charuks livshistorie, «I Am Grateful to God and Christ», er tilgjengelig på engelsk i The Watchtower for 15. mars 1973.