Er sølibat et krav til kristne ledere?
RELIGIONSSAMFUNN over hele verden – slik som den romersk-katolske kirke, de forskjellige ortodokse kirkene, buddhismen og andre religioner – krever at deres religiøse ledere og andre geistlige lever i sølibat. På den annen side mener mange at denne praksisen er en av årsakene til de mange seksuelle skandalene der religiøse ledere er involvert.
Det er derfor fornuftig å spørre: Er sølibat et krav til kristne ledere? For å svare på det spørsmålet skal vi se på opprinnelsen til denne praksisen, dens utvikling og dessuten hvilket syn Gud har på saken.
ET HISTORISK BLIKK PÅ SØLIBAT
Mange oppslagsverk definerer sølibat som det å leve i frivillig enslig stand og seksuell avholdenhet, spesielt når det gjelder religiøse ledere og andre som har viet livet sitt til religion. I en tale til den romerske kurie i 2006 omtalte pave Benedikt 16. tvungent sølibat som «en tradisjon som skriver seg fra nesten så langt tilbake som apostlenes tid».
Sølibat var imidlertid ikke en religiøs skikk som de kristne i det første århundre praktiserte. Apostelen Paulus, som levde på den tiden, advarte faktisk de troende om menn som ville komme med «villedende inspirerte uttalelser» og ‘forby folk å gifte seg’. – 1. Timoteus 4:1–3.
Det var i det andre århundre at sølibat som praksis begynte å gjøre sitt inntog i de vestlige «kristne» kirkene. Ifølge boken Celibacy and Religious Traditions var dette «i tråd med den nye bølgen av seksuell avholdenhet som oppstod i Romerriket» på den tiden.
I århundrene som fulgte, oppmuntret kirkemøter og såkalte kirkefedre til sølibat for prester. De mente at seksuell omgang var noe skittent og uforenelig med prestetjenesten. Men Encyclopædia Britannica viser at «så sent som på 900-tallet var det mange prester, og til og med noen biskoper, som var gift».
Sølibat for prester ble påtvunget og stadfestet på kirkemøtene i Roma i 1123 og 1139 og har vært den romersk-katolske kirkes offisielle standpunkt helt fram til i dag. På denne måten beholdt kirken makt og inntekter som den ville gå glipp av hvis gifte prester testamenterte kirkens eiendommer til barna sine.
GUDS SYN PÅ SØLIBAT
Guds syn på sølibat kommer tydelig fram i hans Ord, Bibelen. Der kan vi lese det Jesus sa om dem som i likhet med ham forble enslige «for himlenes rikes skyld». (Matteus 19:12) Også apostelen Paulus snakket om kristne som valgte å være enslige «for det gode budskaps skyld», slik som han selv var. – 1. Korinter 7:37, 38; 9:23.
Men verken Jesus eller Paulus påla kristne ledere å leve i sølibat. Jesus omtalte det å være enslig som en gave som ikke alle hans disipler hadde. Da Paulus skrev om «de ugifte», innrømmet han: «Jeg [har] ikke noe påbud fra Herren, men jeg gir uttrykk for min mening.» – Matteus 19:11; 1. Korinter 7:25, fotnoten.
Dessuten viser Bibelen at mange kristne ledere i det første århundre, deriblant apostelen Peter, var gift. (Matteus 8:14; Markus 1:29–31; 1. Korinter 9:5) På grunn av den utbredte seksuelle umoralen i Romerriket på den tiden skrev Paulus faktisk at hvis en tilsynsmann var gift, skulle han være «én hustrus mann» og ha «barn som underordner seg». – 1. Timoteus 3:2, 4.
Dette var ikke sølibatekteskap, for Bibelen sier: «Mannen skal gi sin hustru det som tilkommer henne.» Den sier også at ektepar ikke skal ‘berøve hverandre’ det seksuelle samliv. (1. Korinter 7:3–5) Det er tydelig at sølibat ikke er et krav fra Gud, heller ikke for kristne ledere.
FOR DET GODE BUDSKAPS SKYLD
Siden sølibat ikke er et krav, hvorfor snakket da Jesus og Paulus så varmt om den enslige stand? Fordi det å være enslig kan gi en person flere muligheter til å forkynne det gode budskap. Enslige kan gi mer av seg selv fordi de blir spart for mange bekymringer som gifte opplever. – 1. Korinter 7:32–35.
Tenk for eksempel på David, som bestemte seg for å slutte i den godt betalte jobben sin i Mexico by og flytte til et mindre sted i Costa Rica for å lære andre om Bibelen. Føler David at det å være enslig har hjulpet ham til å gjøre dette? «Absolutt», sier han. «Det var en utfordring å tilpasse seg en ny kultur og nye levekår, men siden jeg bare hadde meg selv å tenke på, var det lettere å tilpasse seg.»
Claudia, en enslig kristen som har flyttet til et sted med behov for flere forkynnere, sier: «Jeg trives i tjenesten for Gud. Troen min og forholdet mitt til Gud blir sterkere når jeg ser hvordan han tar seg av meg.»
«Hvis du gir ditt beste til Jehova Gud, blir du lykkelig uansett om du er gift eller enslig.» – Claudia
Det at man er enslig, er ikke nødvendigvis en byrde. Claudia legger til: «Hvis du gir ditt beste til Jehova Gud, blir du lykkelig uansett om du er gift eller enslig.» – Salme 119:1, 2.