DA ISRAELITTENE bodde i det lovte land, begynte jordbruksåret (det verdslige året) med at man pløyde og sådde, og det gjorde man på den tiden som nå tilsvarer september/oktober.

Lengden på en måned ble beregnet ut fra hvor lang tid månen bruker på et omløp rundt jorden. Og lengden på et år ble beregnet ut fra hvor lang tid jorden bruker på en runde rundt solen. Men en månekalender på 12 måneder (på 29 eller 30 dager hver) resulterer i et år som er kortere enn et solår. Man måtte derfor gjøre noe for å få disse to måtene å beregne tiden på til å stemme overens. Det kunne man gjøre enten ved å skyte inn ekstra dager eller ved å føye til en ekstra måned med bestemte mellomrom, kanskje før et nytt år begynte. Med et slikt system fikk man kalenderen til å passe med årstidene, som er avgjørende for når man sår og høster.

På Moses’ tid hadde Gud sagt til sitt folk at det religiøse året skulle begynne med måneden abib, eller nisan, som svarer til mars/april. (2. Mos 12:2; 13:4) I den måneden ble det holdt en høytid som hadde med bygghøsten å gjøre. – 2. Mos 23:15, 16.

«Man hadde en veldig enkel regel for å avgjøre om det skulle skytes inn en ekstra måned», skrev historikeren Emil Schürer i boken The History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ, (175 B.C.–A.D. 135). «Påsken, som skulle feires ved fullmåne i måneden nisan (14. nisan), måtte alltid holdes etter vårjevndøgn … Så hvis man mot slutten av året oppdaget at påsken ville falle før vårjevndøgn, bestemte man seg for å skyte inn en [13.] måned før nisan.»

Jehovas vitner tar hensyn til denne regelen når de skal finne datoen for Herrens kveldsmåltid, som holdes om våren på den dagen som svarer til 14. nisan i den hebraiske kalenderen. Menighetene over hele jorden får vite om datoen i god tid. *

Men hvordan visste israelittene når en måned sluttet og en ny begynte? I dag sjekker vi bare en kalender eller en app på mobilen. Men så enkelt var det ikke i bibelsk tid.

På Noahs tid besto en måned av 30 dager. (1. Mos 7:11, 24; 8:3, 4) Men i den kalenderen israelittene brukte senere, var det ikke 30 dager i alle månedene. Måneden begynte når man kunne se den første tynne kanten av nymånen. Det kunne man 29 eller 30 dager etter at den forrige måneden hadde begynt.

Både David og Jonatan omtalte en gang starten på en ny måned ved å si: «I morgen er det nymåne.» (1. Sam 20:5, 18) Det ser altså ut til at man på den tiden (1000-tallet fvt.) regnet ut på forhånd når en måned skulle begynne. Men hvordan kunne en vanlig israelitt vite om dette? Misjna, en samling av jødenes muntlige lover og tradisjoner, kaster lys over hvordan det foregikk i tiden etter at jødene hadde kommet tilbake fra eksilet i Babylon. Den forteller at Sanhedrinet (jødenes høyeste domstol) hadde med dette å gjøre. I sju av årets måneder kom domstolen sammen på den 30. dagen i måneden. Medlemmene hadde ansvaret for å avgjøre når den neste måneden begynte. Hva baserte de seg på?

Rundt omkring på forskjellige utsiktspunkter i Jerusalem plasserte man vakter som skulle følge med på når den første tynne kanten av nymånen ble synlig. De skulle straks si fra til Sanhedrinet. Så snart medlemmene av Sanhedrinet hadde fått nok meldinger om at nymånen var synlig, kunngjorde de at en ny måned hadde begynt. Men hva om det var overskyet eller tåke og vaktene ikke kunne se  nymånen? Da bestemte man at den måneden man var i, hadde 30 dager, og at den nye måneden begynte dagen etter.

Misjna forklarer at Sanhedrinets avgjørelse ble gjort kjent ved at man tente et bål på Oljeberget, som lå like ved Jerusalem. For å spre nyheten tente man også bål på andre høytliggende steder rundt omkring i Israel. Senere begynte man å sende ut budbringere. På denne måten fikk jøder overalt i Israel og på andre steder vite når en ny måned begynte. Det gjorde at alle kunne feire høytidene på samme tidspunkt.

Den oversikten over den hebraiske kalenderen som hører med til denne artikkelen, kan hjelpe deg til å forstå sammenhengen mellom de forskjellige månedene, høytidene og årstidene.