DET betyr mye å ha gode venner, og en venn for livet er ikke noe man bare tilfeldigvis får. Hva kan man gjøre hvis det er noe som truer et vennskap? Bibelen forteller om noen som var gode venner, men som opplevde ting som kunne ha ødelagt vennskapet. La oss se hva vi kan lære av dem.

Kong David hadde gode venner. Kanskje den første du tenker på, er Jonatan. (1. Sam 18:1) Men David hadde også andre venner, for eksempel profeten Natan. Bibelen sier ikke når de ble venner, men den forteller at David en gang betrodde seg til Natan slik man gjør til en venn. Han ønsket å bygge et hus for Jehova. Kongen må ha satt pris på å høre Natans mening, siden han så på Natan som en venn og som en som hadde Jehovas ånd. – 2. Sam 7:2, 3.

Men det skjedde noe som truet vennskapet deres. Kong David var utro med Batseba, og senere fikk han mannen hennes, Uria, drept. (2. Sam 11:2–21) I mange år hadde David vært lojal mot Jehova og hadde holdt fast ved det som var rett. Men  så begikk han denne forferdelige synden! Hva hadde skjedd med denne gode kongen? Skjønte han ikke alvoret i det han gjorde? Trodde han at han kunne skjule det for Gud?

Hva skulle Natan gjøre? Skulle han si noe, eller skulle han la noen andre ta opp saken med kongen? Det var flere som visste at David hadde sørget for at Uria ble drept. Så hvorfor skulle Natan involvere seg og risikere å ødelegge vennskapet? Det kunne til og med koste ham livet å si ifra. David hadde jo faktisk fått den uskyldige Uria drept.

Men profeten Natan var en talsmann for Gud. Han visste at hvis han lot være å si noe, ville ikke vennskapet med David kunne fortsette, og Natan selv ville få dårlig samvittighet. Hans venn David hadde begynt på en kurs som Jehova ikke godkjente. Kongen trengte virkelig hjelp. Ja, David trengte en ekte venn, og Natan var en slik venn. Han valgte å ta opp problemet ved å fortelle en illustrasjon som kunne nå hjertet til David, som tidligere hadde vært gjeter. Natan overbrakte Guds budskap, men på en måte som hjalp David til å forstå alvoret i det han hadde gjort, og som fikk ham til å angre og å ta imot veiledning. – 2. Sam 12:1–14.

Hva ville du ha gjort hvis du hadde en venn som gjorde en stor feil eller begikk en alvorlig synd? Det kan være lett å tenke at man skader vennskapet hvis man påpeker den feilen han eller hun har gjort. Eller kanskje du føler at du svikter vennen din hvis du sier ifra til de eldste, som kan gi åndelig hjelp. Hva ville du ha gjort?

Gianni, som er nevnt tidligere, sier: «Jeg kunne merke på Maurizio at det hadde skjedd noe. Han snakket ikke like åpent med meg som før. Jeg bestemte meg for snakke med ham om det som hadde skjedd, selv om det var veldig vanskelig å gjøre det. Jeg tenkte: ‘Hva kan jeg si til ham som han ikke allerede vet? Kanskje han blir sint!’ Men det at jeg tenkte på alt det vi hadde studert sammen, gjorde at jeg klarte å snakke med ham. Maurizio hadde gjort det samme for meg når jeg trengte hjelp. Jeg ville ikke miste ham som venn, så jeg ønsket å hjelpe ham fordi jeg brydde meg om ham.»

Maurizio legger til: «Gianni var direkte med meg – og han hadde rett. Jeg visste at konsekvensene av de dårlige valgene mine verken var hans feil eller Jehovas feil. Så jeg lot meg korrigere, og med tiden ble jeg åndelig sterk igjen.»

David hadde også andre venner som lojalt støttet ham i vanskelige tider. En av dem var Husjai, som Bibelen omtaler som «Davids venn». (2. Sam 16:16; 1. Krøn 27:33) Han kan ha vært embetsmann ved hoffet og en nær venn av kongen, en som noen ganger utførte oppdrag som kongen i fortrolighet gav befaling om.

Da Davids sønn Absalom kuppet tronen, var det mange israelitter som stilte seg på Absaloms side, men det gjorde ikke Husjai. Mens David var på flukt, drog Husjai ut til ham. David følte seg dypt såret fordi han hadde blitt forrådt av sin egen sønn og andre han hadde stolt på. Men Husjai var lojal. Han var villig til å risikere livet og utføre et oppdrag som skulle få komplottet til å mislykkes. Husjai gjorde ikke dette bare fordi han følte seg forpliktet til det som embetsmann ved hoffet. Nei, han gjorde det fordi han virkelig var en lojal venn. – 2. Sam 15:13–17, 32–37; 16:15 til 17:16.

Det er hjertevarmende å se at brødre og søstre i dag er forent uansett hvilken rolle eller hvilke oppgaver hver av dem har i menigheten. Ved det de gjør, er det som om de sier: «Jeg er vennen din, ikke fordi jeg er nødt til det, men fordi du betyr noe for meg.»

 En bror som heter Federico, har opplevd dette. Med hjelp fra sin gode venn Antonio kom han seg gjennom en tøff tid i livet. Federico forteller: «Da Antonio flyttet til menigheten vår, ble vi raskt venner. Vi var begge menighetstjenere, og vi likte å samarbeide. Det gikk ikke lang tid før han ble utnevnt til eldste. I tillegg til at han var vennen min, var han et godt eksempel for meg i sannheten.» Så gjorde Federico noe dumt. Han søkte riktignok åndelig hjelp med en gang, men han var ikke lenger kvalifisert til å være pioner eller menighetstjener. Hvordan reagerte Antonio?

Federico forteller: «Jeg kunne se at Antonio følte med meg. Han gjorde sitt beste for å hjelpe meg følelsesmessig. Han var veldig opptatt av at jeg skulle komme meg åndelig, og han gav meg aldri opp. Han hjalp meg til å bli åndelig sterk igjen og til å fortsette å kjempe.» Antonio forteller: «Jeg brukte mer tid sammen med Federico. Jeg ville at han skulle føle seg fri til å snakke med meg om hva som helst, til og med om det han syntes var vondt.» Etter hvert ble Federico åndelig sterk igjen, og senere ble han på nytt utnevnt til pioner og menighetstjener. Antonio sier til slutt: «Selv om vi nå tjener i hver vår menighet, har vi et nærere forhold enn noen gang.»

Hvordan ville du ha følt det hvis en nær venn vendte deg ryggen når du trengte ham som mest? Det er få ting som kan føles mer sårende. Ville du ha klart å tilgi ham? Kunne dere noen gang ha blitt like gode venner igjen?

Tenk over det som skjedde de siste dagene Jesus var på jorden. Jesus hadde vært mye sammen med sine trofaste apostler, og de var forent med et spesielt bånd. Han kalte dem sine venner. (Joh 15:15) Men hva skjedde da Jesus ble arrestert? Apostlene flyktet. Peter hadde sagt rett ut at han aldri  ville svikte sin Herre, men samme natt nektet han for at han kjente Jesus! – Matt 26:31–33, 56, 69–75.

Jesus visste at han kom til å møte sin siste prøve alene. Han hadde likevel grunn til å føle seg skuffet, til og med såret. Men det er ingenting i den samtalen han hadde med disiplene noen få dager etter sin oppstandelse, som tyder på at han var skuffet, bitter eller lei seg. Jesus følte ikke behov for å nevne disiplenes feil, deriblant det de hadde gjort den natten han ble arrestert.

Jesus forsikret tvert imot Peter og de andre apostlene om at han hadde tillit til dem, ved å gi dem retningslinjer for det viktigste undervisningsarbeidet i menneskenes historie. Han så fortsatt på apostlene som sine venner. De glemte aldri den kjærligheten han viste, og de gjorde sitt beste for aldri å skuffe sin Herre igjen. De utførte iherdig det oppdraget han hadde gitt disiplene sine, og arbeidet hadde stor framgang. – Apg 1:8; Kol 1:23.

En søster som heter Elvira, husker tydelig det som skjedde da hun kom på kant med sin gode venninne Giuliana. Elvira forteller: «Da hun sa til meg at hun hadde blitt såret av noe jeg hadde gjort, følte jeg meg helt forferdelig. Hun hadde all grunn til å være sint. Men det som gjorde inntrykk på meg, var at hun tenkte mest på meg og på hva som kunne skje på grunn av oppførselen min. Jeg vil alltid være takknemlig for at det hun fokuserte på, ikke var det jeg hadde gjort mot henne, men at jeg ødela for meg selv. Jeg takket Jehova for at jeg hadde en venn som var mer opptatt av mitt beste enn av sine egne følelser.»

Så hvordan vil en god venn reagere når vennskapet er i fare? Han vil være villig til å ta opp saken på en vennlig og åpenhjertig måte. Han vil være som Natan og Husjai, som var lojale selv i vanskelige tider, og som Jesus, som var villig til å tilgi. Er du en slik venn?