1. Hva er en stor glede og ære for oss?

FOR en glede og ære det er for oss å være Jehovas vitner! Vi bærer Guds navn og viser at vi er hans vitner, ved å forkynne for andre og undervise dem om ham. Det er en stor glede å hjelpe noen som har «den rette innstillingen», til å bli troende, ‘slik at de kan få evig liv’. (Apg 13:48) Vi føler det på samme måte som Jesus. Han ble «jublende glad» da disiplene hans kom tilbake og fortalte om alt det fine de hadde opplevd i forkynnelsen. – Luk 10:1, 17, 21.

2. Hvordan viser vi at vi ikke tar lett på oppgaven med å forkynne?

² Vi tar ikke lett på oppgaven med å forkynne. Apostelen Paulus sa til Timoteus: «Pass hele tiden på deg selv og på din undervisning.» Og han la til: «Ved å gjøre det skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1. Tim 4:16) Liv står altså på spill. Vi ‘passer hele tiden på oss selv’ fordi vi er borgere av Guds rike. Vi prøver alltid å oppføre oss på en måte som gir ære til Jehova, og som viser at vi virkelig tror på det gode budskap som vi forkynner. (Fil 1:27) Vi viser at vi ‘passer på vår undervisning’, ved å forberede oss godt og be om Jehovas hjelp når vi skal forkynne.

3. Hvilken reaksjon møter vi kanskje i distriktet vårt? Nevn et eksempel.

³ Men selv om vi gjør vårt aller beste, er det ikke sikkert at folk i distriktet vil høre på oss. Tenk på det bror Georg Lindal opplevde. Han forkynte helt alene overalt på Island i årene fra 1929 til 1947. Han leverte mange tusen bøker, men ikke én person kom i sannheten. Han skrev: «Det ser ut til at noen har tatt standpunkt imot sannheten, men de fleste er fremdeles helt likegyldige.» I 1947  kom det noen Gilead-misjonærer for å hjelpe til med arbeidet, men likevel gikk det ni år til før de første islendingene innviet seg til Jehova og ble døpt. *

4. Hvordan kan vi føle det når folk ikke vil høre på det gode budskap?

⁴ Vi synes det er trist når folk ikke vil høre på det gode budskap. Kanskje vi føler det som Paulus, som hadde «stor sorg og konstant smerte» fordi de fleste jødene ikke ville tro på at Jesus var den lovte Messias. (Rom 9:1–3) Det kan være at du studerer Bibelen med noen og gjør ditt beste for å undervise på en god måte. Du ber mye for den du studerer med. Likevel gjør han ikke noe med det han lærer, og du må avslutte studiet. Eller du har kanskje aldri studert med en som til slutt ble døpt. Bør du tenke at det er du som gjør noe feil, og at Jehova ikke velsigner tjenesten din? I denne artikkelen skal vi få svar på to spørsmål: (1) Hva er det som avgjør om tjenesten vår er vellykket? (2) Hva kan hjelpe oss til å ha realistiske forventninger?

5. Hvorfor blir vår tjeneste for Jehova ikke alltid slik vi hadde håpet?

⁵ Bibelen sier om den som gjør Guds vilje: «Alt han gjør, skal lykkes.» (Sal 1:3) Men det betyr ikke at alt vi gjør for Jehova, går slik vi hadde håpet. Fordi både vi og andre er ufullkomne, er livet ofte «fylt med bekymringer». (Job 14:1) Noen ganger klarer motstandere dessuten å hindre oss i å forkynne på de måtene vi pleier. (1. Kor 16:9; 1. Tess 2:18) Så hva er det som avgjør om Jehova betrakter tjenesten vår som vellykket? La oss se på noen bibelske prinsipper som hjelper oss til å få svar på det spørsmålet.

6. Hva avgjør om Jehova betrakter tjenesten vår som vellykket?

⁶ Jehova ser på den innsatsen vi gjør, og på den utholdenheten vi viser. Når vi fortsetter å forkynne ivrig fordi vi elsker Jehova, ser han på tjenesten vår som vellykket uansett hvordan folk reagerer. Paulus skrev: «Gud er jo ikke urettferdig. Han glemmer ikke det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn ved å hjelpe de hellige, slik dere fortsatt gjør.» (Hebr 6:10) Uavhengig av hvilke resultater vi oppnår, husker Jehova altså den innsatsen vi gjør, og den kjærligheten vi viser. Det Paulus skrev til korinterne, gjelder oss også: «Dere vet at deres arbeid i forbindelse med Herren ikke er forgjeves.» – 1. Kor 15:58.

7. Hva lærer vi av det Paulus sa om sin tjeneste?

⁷ Paulus var en veldig dyktig misjonær som opprettet nye menigheter i mange  byer. Men da han følte at han måtte bevise at han virkelig var en tjener for Kristus, tenkte han ikke på hvor mange han hadde hjulpet til å bli kristne. I stedet framhevet han at han hadde «arbeidet mer» enn dem som mente at de var mer betydningsfulle enn ham. (2. Kor 11:23) I likhet med Paulus må vi huske at det viktigste for Jehova er at vi fortsetter å arbeide og ikke gir opp.

8. Hva bør vi huske på når det gjelder tjenesten vår?

⁸ Jehova gleder seg over at vi forkynner. Jesus sendte ut 70 disipler for å forkynne om Riket, og da de var ferdige, kom de «glade tilbake». Hvorfor var de så glade? De sa: «Til og med demonene adlyder oss når vi bruker ditt navn.» Men Jesus korrigerte dem ved å si: «Gled dere ikke fordi åndene adlyder dere – gled dere fordi navnene deres er blitt innskrevet i himmelen.» (Luk 10:17–20) Jesus visste at de ikke alltid ville få så flotte opplevelser i tjenesten. Vi vet jo ikke hvor mange av dem som hørte på disiplene den gangen, som faktisk ble kristne. Disiplene måtte forstå at deres glede ved tjenesten ikke skulle være avhengig av at de oppnådde gode resultater. Det som skulle gi dem størst glede, var å vite at Jehova satte pris på at de gjorde sitt beste.

9. Hva får vi oppleve hvis vi ikke gir opp, ifølge Galaterne 6:7–9?

⁹ Jehova vil gi oss evig liv hvis vi fortsetter å forkynne. Når vi gjør vårt beste for å forkynne og undervise om Guds rike, lar vi oss «lede av ånden». Ja, vi lar Guds hellige ånd få virke fritt i livet vårt. Så lenge vi «ikke gir opp», lover Jehova at vi skal høste evig liv, selv om vi personlig ikke har studert med en som har blitt døpt. – Les Galaterne 6:7–9.

10. Hva er det som avgjør hvordan folk reagerer på forkynnelsen vår?

¹⁰ Folks reaksjon avhenger først og fremst av hjertetilstanden deres. Dette forklarte Jesus i illustrasjonen om såmannen som sådde korn i forskjellige typer jord. Det var bare det kornet som falt i god jord, som bar frukt. (Luk 8:5–8) Jesus sa at jordtypene sto for mennesker med forskjellig hjertetilstand som reagerte på forskjellige måter når de fikk høre «Guds ord». (Luk 8:11–15) I likhet med såmannen har ikke vi kontroll over om det vi har sådd, kommer til å vokse. Det avhenger av hjertetilstanden til dem vi forkynner for. Vår oppgave er å fortsette å så ved å forkynne om Riket. Paulus skrev at «hver enkelt skal få lønn etter sitt eget arbeid», ikke etter resultatene av arbeidet. – 1. Kor 3:8.

11. Hvorfor så Jehova på Noahs tjeneste som vellykket? (Se forsidebildet.)

¹¹ Mange av Jehovas tjenere opp gjennom historien har forkynt for folk som ikke ville høre på dem. Noah, for eksempel, var «en rettferdighetens forkynner», sannsynligvis i flere tiår. (2. Pet 2:5) Han håpet sikkert at noen ville høre på ham, selv om Jehova ikke hadde sagt noe som tydet på at det kom til å skje. Tvert imot. Da han hadde gitt Noah beskjed om å bygge arken, hadde han sagt: «Du skal gå inn i arken sammen med dine sønner, din kone og dine sønners koner.» (1. Mos 6:18) Og da Noah fikk vite om størrelsen på arken, skjønte han kanskje at det  ikke kunne være mange som ville høre på ham. (1. Mos 6:15) Som vi vet, var det ikke en eneste som reagerte positivt på Noahs forkynnelse. (1. Mos 7:7) Så Jehova på Noahs forkynnelse som mislykket? Overhodet ikke! I Jehovas øyne var Noahs tjeneste vellykket fordi han trofast gjorde det han hadde blitt bedt om å gjøre. – 1. Mos 6:22.

12. Hva hjalp profeten Jeremia til å finne glede i tjenesten?

¹² Profeten Jeremia forkynte også i flere tiår, selv om han møtte likegyldighet og motstand. Han ble «hånt og fornærmet» av motstanderne sine og ble så motløs at han hadde mest lyst til å gi opp. (Jer 20:8, 9) Men han gjorde ikke det. Hva hjalp ham til å slutte å tenke negativt og begynne å glede seg over tjenesten igjen? Han fokuserte på to viktige ting. For det første: Det budskapet Jeremia forkynte, kunne gi mennesker «en framtid og et håp». (Jer 29:11) For det andre: Han fikk tjene som representant for Jehova. (Jer 15:16) Vi forkynner også et budskap som kan gi mennesker i denne mørke verden et håp, og vi bærer Jehovas navn som hans vitner. Når vi fokuserer på disse to viktige tingene, kan vi føle glede i tjenesten uansett hvordan folk reagerer.

13. Hva lærer vi av Jesu illustrasjon i Markus 4:26–29?

¹³ Åndelig vekst skjer gradvis. Jesus framhevet dette poenget i illustrasjonen om såmannen som sover. (Les Markus 4:26–29.) Etter at såmannen har sådd, vokser kornet langsomt, og han kan ikke gjøre noe for å få det til å vokse fortere. På samme måte tar det kanskje tid før vi ser noen resultater når vi studerer med noen, for vekst er noe som skjer gradvis. Akkurat som såmannen ikke kan bestemme hvor fort kornet skal vokse, kan ikke vi bestemme hvor fort de vi studerer med, skal gjøre åndelige framskritt. Så ikke mist motet og ikke gi opp hvis vekstprosessen går saktere enn du hadde regnet med. Akkurat som man må være tålmodig når man har sådd noe, må vi være tålmodige i arbeidet med å gjøre disipler. – Jak 5:7, 8.

14. Hvilket eksempel viser at det kan ta lang tid før man ser noen resultater av forkynnelsesarbeidet?

¹⁴ I noen distrikter tar det kanskje flere år før man ser resultater av forkynnelsesarbeidet. Tenk over det de biologiske søstrene Gladys og Ruby Allen opplevde. I 1959 ble de sendt som alminnelige pionerer til en by i den kanadiske provinsen Quebec. * Fordi folk var redde for hva naboene og de katolske prestene ville si og gjøre hvis de snakket med Jehovas vitner, ville de ikke høre på dem. Gladys fortalte: «Vi gikk fra dør til dør i åtte timer hver dag i to år, uten at noen lukket opp! Folk kom bare ut til døren og dro ned persiennene. Men vi ga ikke opp.» Litt etter litt ble folk vennligere innstilt, og det begynte å skje noe i distriktet. I dag er det tre menigheter i denne byen. – Jes 60:22.

15. Hva lærer vi av 1. Korinter 3:6, 7 om arbeidet med å gjøre disipler?

¹⁵ Det er et samarbeidsprosjekt å gjøre noen til en disippel. Det har blitt sagt at det trengs en hel menighet for å hjelpe noen fram til dåpen. (Les 1. Korinter 3:6, 7.) En bror leverer kanskje en traktat  eller et blad hos en som viser interesse. Men han har ikke muligheten til å følge opp interessen på et tidspunkt som passer for beboeren, så han ber en annen forkynner om å foreta gjenbesøket. Denne forkynneren får startet et bibelstudium. Han inviterer så med seg forskjellige brødre og søstre på studiet, og de oppmuntrer den interesserte på hver sin måte. Hver eneste bror og søster som den interesserte treffer, hjelper ham til å vokse åndelig sett. På den måten kan ‘den som sår, og den som høster, glede seg sammen’ over resultatet, som Jesus sa. – Joh 4:35–38.

16. Hvorfor kan du glede deg over tjenesten selv om du har dårlig helse eller begrenset med krefter?

¹⁶ Hva om du ikke kan gjøre så mye i forkynnelses- og undervisningsarbeidet fordi du har dårlig helse eller begrenset med krefter? Du kan likevel glede deg over det du kan bidra med. Tenk over beretningen om kong David og mennene hans som skulle redde familiene sine og ta tilbake eiendelene sine fra en amalekittisk røverflokk. To hundre av mennene var for slitne til å kjempe, så de ble igjen for å passe på oppakningen. Etter kampen ga David beskjed om at byttet skulle deles likt mellom alle mennene. (1. Sam 30:21–25) Noe lignende gjelder vårt globale forkynnelsesarbeid. Alle som gjør sitt beste, kan føle like stor glede hver gang en ny blir reddet ut av Satans verden og begynner å tjene Jehova.

17. Hva takker vi Jehova for?

¹⁷ Vi takker Jehova for det positive synet han har på vår tjeneste. Han vet at vi ikke har noen kontroll over hvordan folk reagerer på forkynnelsen vår. Men han legger merke til at vi gjør vårt beste fordi vi elsker ham, og han belønner oss for det. Han lærer oss også hvordan vi kan glede oss over den rollen vi har i det store innhøstningsarbeidet. (Joh 14:12) Vi kan være sikre på at Jehova godkjenner oss så lenge vi ikke gir opp!