Livshistorie

Hjulpet til å overvinne min sjenerthet

FORTALT AV RUTH L. ULRICH

Jeg brast i gråt på trappen hos presten. Han hadde akkurat rettet en strøm av falske anklager mot Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president. La meg forklare hvorfor jeg, som bare var en ungjente, oppsøkte folk på denne måten.

JEG ble født i 1910 i en svært religiøs familie på en gård i Nebraska i USA. Alle i familien leste Bibelen sammen hver morgen og hver kveld etter at vi hadde spist. Far ledet søndagsskolen i metodistkirken i den lille byen Winside, omkring seks kilometer fra gården vår. Vi hadde en vogn som ble trukket av hester, og fordi vindusåpningene kunne dekkes til, kunne vi dra til kirken hver søndag formiddag, uansett vær.

Da jeg var omkring åtte år, fikk lillebroren min barnelammelse (poliomyelitt), og mor tok ham med til et sanatorium i Iowa for at han skulle få behandling. Broren min døde der, trass i mors kjærlige omsorg. Mens mor var i Iowa, kom hun i kontakt med en kvinne som tilhørte bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. De hadde mange samtaler, og mor ble også med henne på noen av bibelstudentenes møter.

Da mor kom hjem igjen, hadde hun med seg flere bind av Studier i Skriften, som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Hun ble snart overbevist om at bibelstudentene lærte sannheten ut fra Bibelen, og at læren om sjelens udødelighet og om evig pine ikke var sann. — 1. Mosebok 2: 7; Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4.

Far ble imidlertid svært oppbrakt, og han motarbeidet de anstrengelser mor gjorde seg for å overvære bibelstudentenes møter. Han  fortsatte å ta meg og min eldre bror, Clarence, med i kirken. Men når ikke far var hjemme, studerte mor Bibelen med oss. Som følge av det fikk vi god anledning til å sammenligne bibelstudentenes lære med kirkens lære.

Clarence og jeg gikk alltid på søndagsskolen, og det hendte at Clarence stilte lærerinnen spørsmål som hun ikke kunne svare på. Når vi kom hjem, fortalte vi det til mor, og det førte til at vi hadde lange samtaler om disse spørsmålene. Jeg sluttet etter hvert å gå i kirken og begynte i stedet å overvære bibelstudentenes møter sammen med mor, og ikke lenge etter gjorde Clarence det samme.

Jeg sliter med sjenerthet

I september 1922 overvar mor og jeg et minneverdig stevne som bibelstudentene holdt i Cedar Point i Ohio. Jeg ser fremdeles for meg det enorme banneret som ble foldet ut mens Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, talte til de over 18 000 tilhørerne. Han gjentok den oppfordringen som stod på banneret: «Forkynn om Kongen og hans rike!» Dette gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg forstod hvor presserende det var å fortelle andre om det gode budskap om Guds rike. — Matteus 6: 9, 10; 24: 14.

På de stevnene som ble holdt fra 1922 til 1928, ble det vedtatt en rekke resolusjoner, og budskapene i dem ble gjengitt i traktater som bibelstudentene delte ut titalls millioner av til folk overalt i verden. Jeg var lang og tynn — de kalte meg mynden — og jeg fór fra hus til hus for å levere disse trykte budskapene. Jeg likte virkelig dette arbeidet. Men det å snakke med folk ved dørene og fortelle dem om Guds rike var noe helt annet.

Du skjønner, jeg var så sjenert at jeg nærmest var skrekkslagen når mor hvert år inviterte horder av slektninger. Jeg forsvant inn på rommet mitt og ble der. En gang ville mor ta bilde av hele familien, og hun bad meg komme ut. Jeg ville ikke være sammen med dem, så jeg skrek da hun bokstavelig talt drog meg ut av rommet.

 Det kom imidlertid en dag da jeg besluttsomt la noe bibelsk litteratur ned i en veske. Om og om igjen sa jeg: «Jeg klarer det ikke.» Men i neste øyeblikk sa jeg til meg selv: «Jeg må klare det.» Til slutt gikk jeg ut for å forkynne. Etterpå var jeg så lykkelig fordi jeg hadde mannet meg opp til å gå. Det som gav meg størst glede, var tilfredsstillelsen av å ha gjort arbeidet, ikke det å gjøre det. Det var omtrent på den tiden jeg gråtende gikk fra den presten som jeg nevnte tidligere. Etter hvert som tiden gikk, klarte jeg med Jehovas hjelp å snakke med folk ved dørene, og min glede ble større. I 1925 ble jeg så døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova.

Jeg begynner i heltidstjenesten

Da jeg var 18 år, kjøpte jeg en bil for penger som jeg hadde arvet etter en tante, og jeg begynte som pioner, eller heltidsforkynner. To år senere, i 1930, sa min pionerpartner og jeg oss villige til å forkynne i et nytt distrikt. Da hadde Clarence også begynt som pioner. Kort tid senere tok han imot en innbydelse til å tjene på Betel, Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

Omtrent på den tiden skilte foreldrene våre lag, så mor og jeg fikk bygd en husvogn og begynte som pionerer sammen. Den store depresjonen var da under oppseiling i USA. Det ble litt av en utfordring å fortsette i pionertjenesten, men vi var fast bestemt på ikke å slutte. Vi byttet bort bibelsk litteratur mot kyllinger, egg og hagevekster, men også mot gamle batterier og kassert aluminium. Det sistnevnte solgte vi for å kunne kjøpe bensin til bilen og dekke andre utgifter. Jeg lærte meg også å smøre bilen selv og å skifte olje for å spare penger. Vi erfarte at Jehova holdt sitt løfte og hjalp oss til å overvinne hindringer. — Matteus 6: 33.

Jeg reiser ut som misjonær

I 1946 ble jeg innbudt til å gjennomgå den sjuende klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York. Da hadde mor og jeg vært pionerer sammen i 15 år, men hun ville ikke stå i veien for meg når jeg nå hadde anledning til å få opplæring med tanke på misjonærtjeneste. Hun oppmuntret meg derfor til å ta imot innbydelsen til å gjennomgå Gilead-skolen. Etter avslutningshøytideligheten ble Martha Hess fra Peoria i Illinois og jeg misjonærpartnere. Vi og to andre søstre fikk i oppdrag å forkynne i Cleveland i Ohio et års tid mens vi ventet på å få tildelt et distrikt i utlandet.

Martha og jeg fikk vårt nye oppdrag i 1947, og vi ble sendt til Hawaii. Ettersom det var lett å få innreisetillatelse til disse øyene, kom mor etter og bodde i nærheten av oss i byen Honolulu. Mor hadde ikke så god helse lenger, så i tillegg til at jeg var opptatt i misjonærtjenesten, hjalp jeg henne. Jeg kunne ta meg av henne helt til hun døde på Hawaii i 1956 i en alder av 77 år. Da vi kom til Hawaii, var det omkring 130 Jehovas vitner der, men da mor døde, var det over 1000, og det var ikke lenger behov for misjonærer der.

Så fikk Martha og jeg et brev fra Selskapet Vakttårnet med spørsmål om vi var villige til å reise til Japan. Det som bekymret oss mest, var om vi i vår alder kunne lære oss japansk. Jeg var da 48 år gammel, og Martha var bare fire år yngre. Men vi la saken i Jehovas hender og tok imot oppdraget.

Like etter det internasjonale stevnet på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York i 1958 satte vi kursen mot Tokyo med båt. Båten ble slengt hit og dit av en tyfon da vi nærmet oss Yokohama, hvor vi ble tatt imot av Don og  Mabel Haslett, Lloyd og Melba Barry og andre misjonærer. På det tidspunkt var det bare 1124 Jehovas vitner i Japan.

Vi gikk straks i gang med å lære japansk og delta i tjenesten fra hus til hus. Vi skrev ned våre japanske presentasjoner med latinske bokstaver og leste dem opp for beboerne. De svarte som regel «Yoroshii desu» eller «Kekko desu», som vi fikk vite betydde «det er fint» eller «det er bra». Men vi visste ikke alltid om beboerne var interessert eller ikke, for dette sa de også når de mente å avslå noe. Ordenes betydning avhang av hvilket tonefall folk brukte, eller hvilket ansiktsuttrykk de hadde når de uttalte dem. Det tok sin tid å lære seg å tolke dette.

Opplevelser som varmet meg om hjertet

En dag mens jeg fortsatt strevde med språket, traff jeg en 20 år gammel kvinne på et av Mitsubishi-konsernets internater. Hun gjorde fine framskritt med hensyn til å tilegne seg bibelkunnskap og ble døpt i 1966. Et år senere begynte hun som pioner og ble kort tid senere utnevnt til spesialpioner. Det har hun vært hele tiden siden. Det har alltid vært inspirerende for meg å se at hun helt fra ungdommen av har brukt sin tid og sine krefter i heltidstjenesten.

Det er en stor utfordring å ta standpunkt for Bibelens sannhet, spesielt for mennesker som lever i et ikke-kristent samfunn. Likevel har tusenvis tatt imot denne utfordringen, også mange av dem jeg har studert Bibelen med. De har kvittet seg med dyre buddhistaltere og shintoaltere som er så vanlige i mange japanske hjem. Slektningene deres oppfatter noen ganger slike handlinger som mangel på respekt for døde forfedre, så dette er noe som krever mot av de nye. Deres modige handlemåte minner  om det mot de første kristne viste da de kvittet seg med gjenstander som hadde tilknytning til falsk tilbedelse. — Apostlenes gjerninger 19: 18—20.

Jeg husker en husmor som jeg studerte Bibelen med. Hun hadde planer om å flytte ut av Tokyo sammen med familien sin og flytte inn i et nytt hus som var fri for gjenstander som hadde tilknytning til hedensk gudsdyrkelse. Hun fortalte mannen sin hva hun ønsket, og han samarbeidet villig. Hun kom gledestrålende og fortalte meg det, men kom så til å huske på at hun hadde pakket ned en stor, dyr marmorvase som hun hadde kjøpt fordi det var blitt sagt at den ville bringe familien lykke. Siden hun hadde mistanke om at den hadde tilknytning til falsk tilbedelse, knuste hun den med en hammer og kastet bitene i søppeldunken.

Det har vært svært glederikt og tilfredsstillende å oppleve at både denne kvinnen og andre villig har kvittet seg med dyre gjenstander som har hatt tilknytning til falsk tilbedelse, og modig tatt fatt på et nytt liv i tjenesten for Jehova. Jeg takker stadig Jehova for at jeg har kunnet tjene som misjonær i Japan i over 40 år.

Moderne «mirakler»

Når jeg ser tilbake på de over 70 årene jeg har vært i heltidstjenesten, er jeg overveldet over det som for meg synes å være moderne mirakler. Jeg hadde aldri trodd at jeg, som var så sjenert som ung, skulle bruke hele livet mitt på å henvende meg til folk for å snakke med dem om et rike som de færreste har lyst til å høre noe om. Det er ikke bare jeg som har greid det. Jeg har sett hundrevis, om ikke tusenvis, av andre gjøre det samme. Og det har de gjort så effektivt at tallet på Jehovas vitner i Japan har økt fra litt over 1000, som det var da jeg kom dit i 1958, til over 222 000 i dag!

Da Martha og jeg kom til Japan, fikk vi vite at vi skulle bo på avdelingskontoret i Tokyo.  I 1963 ble det på den samme tomten bygd en ny, seksetasjes bygning, hvor vi har bodd siden. I november 1963 var vi blant de 163 som var samlet for å høre innvielsestalen som vår avdelingstilsynsmann, Lloyd Barry, holdt. Da var tallet på Jehovas vitner i Japan kommet opp i 3000.

Det har vært en glede å være vitne til den framgang forkynnelsen av Riket har hatt. I 1972 stod et nytt og større avdelingskontor i byen Numazu ferdig, og tallet på forkynnere var kommet opp i 14 000. Men i 1982 var det over 68 000 Rikets forkynnere i Japan, og det var blitt bygd et mye større avdelingskontor i byen Ebina, omkring 80 kilometer fra Tokyo.

I mellomtiden var bygningen midt i Tokyo, som tidligere huset avdelingskontoret, blitt pusset opp. Etter hvert skulle den komme til å bli brukt som misjonærhjem for over 20 misjonærer som har tjent i Japan i 40—50 år og enda lenger, blant andre jeg og min misjonærpartner gjennom mange år, Martha Hess. En lege og hans kone, som er sykepleier, bor også på misjonærhjemmet. De tar hånd om oss og hjelper oss på en kjærlig måte med våre helseproblemer. For ikke lenge siden fikk vi en sykepleier til, og i løpet av dagen kommer kristne søstre innom for å hjelpe sykepleierne. To medlemmer av Betel-familien i Ebina lager mat og gjør rent i hjemmet vårt på omgang. Ja, Jehova har virkelig vært god mot oss. — Salme 34: 8, 10.

Et av høydepunktene i mitt liv som misjonær erfarte jeg i november i fjor, 36 år etter innvielsen av den bygningen hvor så mange av oss som har vært misjonærer i mange år, nå bor. Den 13. november 1999 var jeg blant de 4486, deriblant hundrevis av Jehovas vitner fra 37 land, som var til stede under innvielsen av de nye bygningene til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Ebina. På det nåværende tidspunkt er det omkring 650 medlemmer av Betel-familien der.

I de nesten 80 årene som har gått siden jeg engstelig begynte å distribuere skrifter med bibelske budskaper, har Jehova hjulpet og styrket meg. Han har hjulpet meg til å overvinne min sjenerthet. Jeg tror fullt og fast at Jehova kan bruke enhver som setter sin lit til ham, også dem som er svært sjenerte, akkurat som jeg. Og for et tilfredsstillende liv jeg har hatt ved å snakke med fremmede om vår Gud, Jehova!

[Bilde på side 21]

Sammen med mor og Clarence, som besøkte oss mens han var på Betel

[Bilde på side 23]

Noen av elevene i klassen min ute på gressplenen på Gilead-skolen i nærheten av South Lansing i staten New York

[Bilde på side 23]

Til venstre: Meg, Martha Hess og mor på Hawaii

[Bilde på side 24]

Til høyre: Noen av dem som bor på misjonærhjemmet i Tokyo

[Bilde på side 24]

Under: Sammen med min misjonærpartner gjennom mange år, Martha Hess

[Bilde på side 25]

Det utvidede avdelingskontoret i Ebina, som ble innviet i november i fjor