En epidemi av hat

«Folk forstår aldri dem de hater.» — JAMES RUSSELL LOWELL, ESSAYIST OG DIPLOMAT.

I VÅR tid gjør hatet seg gjeldende på mange fronter. Navn som Øst-Timor, Kosovo, Liberia, Littleton og Sarajevo har etset seg inn i folks bevissthet, og nynazister, rasistiske grupperinger innenfor skinhead-bevegelsen og tilhengere av de hvites overherredømme samt bilder av lik, nygravde massegraver og forkullede ruiner har gjort et sterkt inntrykk.

Folks drømmer om en framtid uten hat, konflikter og vold har bristet. Danielle Mitterrand, enken etter Frankrikes forrige president, har fortalt om sin ungdomstid før den annen verdenskrig: «Folk drømte om å leve i frihet i et broderlig samfunn som man kunne stole på; de drømte om å ha det bra med seg selv og andre; de drømte om fred og helse og om å leve et verdig liv i en sterk og god verdensordning som tok vare på dem.» Hva skjedde med disse idealene? Hun sier beklagende: «Noen tiår senere må vi erkjenne at det har hendt mye som gjør det vanskelig å bevare den drømmen.»

Det er rett og slett umulig å overse den nåværende epidemien av hat. Den blir stadig større og antar stadig mer aggressive former. Begrepet personlig sikkerhet, som millioner tar for gitt, er blitt brakt i fare av en bølge av urimelige, hatrelaterte ugjerninger av mer og mer skremmende karakter. Vi blir kanskje ikke utsatt for hat i hjemmet vårt eller landet vårt, men mange andre steder kan hatet lett flamme opp. I nyhetssendinger og aktualitetssendinger på TV ser vi kanskje daglig vitnesbyrd om hat. Og det finnes hjemmesider på Internett som brukes for å spre hat. La oss nå se litt nærmere på hvilket omfang hatet har fått.

Det siste tiåret har nasjonalismen hatt en oppblomstring uten sidestykke. Joseph S. Nye jr., som er leder for Harvard Center for International Affairs, har uttalt at «nasjonalismen blir sterkere, ikke svakere, de fleste steder i verden. Vi har ikke én global landsby, men derimot landsbyer rundt om på kloden som er mer på vakt overfor hverandre. Og det igjen øker anledningene til konflikt».

Innenfor et lands grenser, ja selv i et nabolag, kan det eksistere andre former for hat som er mer snikende og mer skjult. Da fem skinheads drepte en eldre sikh i Canada, skrev en avis at denne hendelsen «brakte i forgrunnen det noen betrakter som en ny bølge av hatkriminalitet i et land som ofte blir lovprist for sin rasemessige toleranse». I Tyskland, hvor tallet på rasistiske angrep hadde gått jevnt nedover i noen år fram til 1997, steg tallet det året med 27 prosent. «Det er en nedslående utvikling,» kommenterte innenriksministeren, Manfred Kanther.

I det nordlige Albania har en rapport avslørt at mer enn 6000 barn praktisk talt er blitt fanger i sitt eget hjem av frykt for at de kan bli skutt av fiender av familien. Disse barna er ofre for vendetta-tradisjonen, som ifølge en nyhetsmelding «har ødelagt livet for tusener av familier». Når det gjelder USA, opplyser Federal Bureau of  Investigation (FBI) at «rasefordommer var motivet for mer enn halvparten av de 7755 hatrelaterte forbrytelsene som ble begått i 1998 og ble rapportert til FBI». Blant motivene for de øvrige hatrelaterte forbrytelsene var fordommer som gjaldt handikap, religion og etnisk eller nasjonal bakgrunn.

Hver dag forteller avisoverskrifter dessuten om en epidemi av fremmedhat, som først og fremst rettes mot flyktninger, en befolkningsgruppe som nå teller mer enn 21 millioner. Dessverre er de fleste av dem som gir uttrykk for fremmedhat, unge mennesker, som blir oppildnet av uansvarlige politikere og andre som er på utkikk etter syndebukker. Mindre synlige tendenser i retning av fremmedhat innbefatter mistillit, intoleranse og forutinntatthet når det gjelder mennesker som er annerledes.

Hva er noen av årsakene til denne epidemien av hat? Og hva kan gjøres for å utrydde hatet? Disse spørsmålene vil bli drøftet i den etterfølgende artikkelen.

 [Bilderettigheter på side 2]

Forsiden, øverst: UN PHOTO 186705/J. Isaac

[Bilderettigheter på side 3]

Daud/Sipa Press